«Space, the final frontier» – disse ordene har gått fra å være en ikonisk åpning i science fiction-serien Star Trek på 1960-tallet til å bli en realitet i dagens geopolitiske landskap. I 2019 erklærte NATO romdomenet som et eget operasjonsområde, på lik linje med land, luft, sjø, og cyberspace. Verdensrommet er ikke lenger bare et tema for science fiction; det er nå en kritisk arena for nasjonal sikkerhet.
Men hva er et domene?
Kort sagt, så er et domene i militærsammenheng, et spesifikt operasjonsmiljø hvor krigføringen skjer.
Romdomenet har utviklet seg til et strategisk viktig område for nasjonal sikkerhet. Mens rommet gir oss en unik plattform for globale kommunikasjoner, vitenskapelig forskning og navigasjon, har det også blitt et område for økende sikkerhetsutfordringer. Vi skal her kort se på de sikkerhetspolitiske aspektene ved romdomenet, hvem som er aktørene og Norges rolle.
Militarisering og våpenkappløp
En av de største sikkerhetsutfordringene knyttet til romdomenet er den økende bekymringen for militarisering og våpenkappløp i verdensrommet. Noen nasjoner har allerede utviklet og testet anti-satellittvåpen, og dette har ført til spenninger og utfordringer i internasjonale forhold.
Nå er ikke dette noen ny tanke. Verdensrommet har blitt brukt til militære formål helt siden starten, men det har dreid seg om overvåkning og kommunikasjon. Med det ambisiøse «Star Wars» programmet til President Reagan, begynte man for alvor å tenke på krig i verdens rommet.
Cybertrusler mot rominfrastruktur
Med økende avhengighet av rominfrastruktur for kommunikasjon, navigasjon og overvåkning, har også trusselen om cyberangrep økt. Sårbarhetene knyttet til romsystemer gjør dem til attraktive mål for cyberkriminelle og stater som ønsker å forstyrre fiendtlige nasjoners satellitter. Det økende antallet private aktører som skyter opp satellitter og at kostnaden forbundet med dette har sunket drastisk de siste årene, har ført til at man nå tar trusselen for romterror på alvor.
Romavfall og bærekraft
En ofte oversett sikkerhetsutfordring er økningen av romavfall. Mengden av forlatte satellitter, raketter og andre romrester utgjør ikke bare en trussel mot operasjonelle satellitter, men kan også føre til kaskadeeffekter som forverrer situasjonen ytterligere. På den positive siden, kan dette være noe som forhindrer en krig i verdensrommet, da partene selv ikke ønsker en økning av romsøppel som kan ødelegge deres egne satellitter.
Aktørene
Hvem er så aktørene i verdensrommet. Sett bort fra de private selskapene som SpaceX av Elon Musk og Blue Origin av Jeff Bezos i spissen, så er de store aktørene USA, Russland og Kina.
USA
USA med NASA er en av de mest erfarne og avanserte romfartsorganisasjonene i verden. De har vært ledende i bemannede romoppdrag, inkludert Apollo-måneprogrammet, romferger, og nåværende engasjement i internasjonale samarbeidsprosjekter som Den internasjonale romstasjonen (ISS).
NASA har også satellitter for jordobservasjon, teleskoper som Hubble og planlegger ambisiøse fremtidige oppdrag, inkludert Artemis-programmet for å returnere astronauter til månen.
Russland
Roscosmos,Russlands føderale romorganisasjon, som er ansvarlig for russiske romaktiviter har en lang historie med romforskning og er den arvingen til Sovjetunionens romprogram. De har betydelig erfaring med bemannede romoppdrag, inkludert sendingen av det første mennesket til rommet, Yuri Gagarin. Russland har fortsatt en aktiv rolle i romforskningen, med bemannede oppdrag til ISS og utviklingen av nye raketteknologier. I august i år ble et russisk månelandingsfartøy ødelagt under et mislykket landingsforsøk på månen. Etter dette, er det sannsynlig å anta at Russland sin pågående krigføring med Ukraina setter foreløpig begrensinger på deres ambisjoner i verdensrommet.
Kina
Kina har et omfattende romprogram og har gjennomført en rekke bemannede romoppdrag. Dette inkluderer sendingen av astronauter (taikonauter) til den kinesiske romstasjonen Tiangong. Tiangong-programmet har som mål å etablere en permanent kinesisk bemannet tilstedeværelse i rommet. Kina har også en betydelig kapasitet for oppskyting av satellitter for ulike formål, deriblant et navigasjonssatellittsystem designet for å gi global dekning og konkurrere med andre navigasjonssystemer som GPS. De viser også interesse for utforskning av månen samt Mars, og har sendt sonder begge steder.
USA har flere ganger utrykt skepsis til Kina sitt romprogram og anklager Kina for å ikke være åpen om sine intensjoner, blant annet i forhold til sine interesser for månen og Mars.
Andre
Andre land som er verdt å nevne er India, som har et imponerende romprogram og betydelig romkapasitet. I august i år, tre dager etter Russlands mislykkede forsøk på å lande på månen, greide India å gjennomføre en vellykket landing. India har annonsert planer om å gjennomføre bemannede romoppdrag og tar sikte på å sende indiske astronauter til rommet.
Selv om romfartsnasjonene stort sett hevder å bruke verdensrommet til sivile formål, er det ingen tvil om potensialet for det såkalte «dual use» altså at sivilt materiell kan benyttes til militære formål.
Norge
For Norge er også en romfarts nasjon og selv om det er i liten skala, så er vårt bidrag betydelig. Det er spesielt tre kapasiteter Norge hevder seg i.
Globus er et radarsystem som overvåker vårt nasjonale interesseområde i nord. I tillegg følger den og kategoriserer objekter i verdensrommet og gjennomfører innsamling til forskning og utvikling.
Svalsat er en satellittstasjon på Svalbard som drives av Kongsberg Satelite Services. Herfra styres mange satellitter i den polare banen og de tar på seg oppdrag både fra Norge, men også selskaper som NASA m.m.
Og til slutt Andøya Space AS som er et senter for oppskyting av forskningsraketter og slipp av vitenskapelige ballonger. I november i år åpnet Andøya Spaceport, dette gir muligheten til å skyte opp småsatellitter til polare og solsynkrone baner. Beliggenheten på Andøya er unikt til dette formålet.
Med unntak av Globus, som drives av etterretningstjenesten, så er de andre sivile virksomheter. Dog har disse muligheten for «dual use». Og Svalsat har både militære og sivile oppdrag og er underlagt kontroll av norske myndigheter. På grunn av dette, har deres posisjon på Svalbard har vært omdiskutert flere ganger og noen mener den er i konflikt med Svalbardtraktaten.
Norge er altså en liten aktør i romdomenet, men leverer viktige kapasiteter som gjør Norge attraktiv for våre allierte, men også for potensielle fiender.
Behov for lov og orden
Militarisering av verdensrommet åpner døren for både muligheter og utfordringer. Men det har også blitt en utfordring for det sivile formålet og vi står overfor betydelige utfordringer og dilemmaer knyttet til sikkerhet, bærekraft og internasjonale relasjoner.
I dag eksisterer det begrensede internasjonale avtaler og retningslinjer som regulerer militær aktivitet i verdensrommet. Dette kan føre til at nasjoner kan forfølge sine egne interesser uten hensyn til andre. For å møte utfordringene knyttet til militarisering, cybertrusler, romavfall og bærekraft, er det avgjørende at nasjoner samarbeider for å etablere klare retningslinjer og sikkerhetsstandarder. Dette vil ikke bare sikre rommets langsiktige bærekraft, men også bidra til å opprettholde global stabilitet og sikkerhet. FN har opprettet et forum for fredelig bruk av verdensrommet (COPUOS) og spiller en viktig rolle i et slikt samarbeid.