Ifølge det polske regjeringspartiet «Lov og Rettferdighet» (PiS) skal Polen innen de to neste årene ha Europas største hær. Regjeringen har lansert en ambisiøs plan for militær opprustning, som vil kunne gjøre landet til en militær stormakt.
Den omfattende forsvarssatsningen i Polen har bred støtte blant den polske befolkningen. Ifølge en undersøkelse gjennomført av NATO er 80% av innbyggerne for å opprettholde eller øke dagens forsvarsbudsjett.
Viljen til å øke nivået på de militære utgiftene finner man på tvers av de politiske blokkene. Derfor er det ventet at hovedlinjene i det polske forsvarsbudsjettet vil bestå. Det til tross for at den sittende regjeringen mistet flertallet ved det polske parlamentsvalget i oktober.
Opprustningen i tall
Dersom PiS-regjeringens plan følges opp vil Polen ha doblet antallet soldater innen 2035. I dag består det polske forsvaret av 186.000 aktive soldater, mens regjeringens plan innebærer å øke tallet til 300 000.
Polen mottok i juli 33 av totalt 250 bestilte amerikanskproduserte stridsvogner I tillegg har landet bestilt 1.000 sør-koreanske tanks av typen K2 Black Panther. Av disse skal 180 produseres i Sør-Korea og leveres innen 2025. De øvrige 820 skal produseres i Polen etter å ha kjøpt lisens til å produsere disse i eget land.
Videre har Polen bestilt 486 eksemplarer av HIMARS, et avansert amerikansk rakettartilleri som monteres på lastebiler. Dette er samme typen rakettsystem som USA har donert til Ukraina. Innkjøpet har en estimert prislapp på totalt 10 milliarder dollar.
Den samlede bruken på landets forsvar i 2023 er estimert til å utgjøre 3.9% av landets samlede brutto nasjonalprodukt (BNP). Med dette ligger landet an til å bli det NATO-landet med størst forsvarsbudsjett i forhold til befolkningsstørrelse og landets samlede inntekt. Til sammenlikning ligger USA an til å bruke 3.48% av BNP på forsvar, mens Norge estimeres til å bruke rundt 1.67% av BNP det innværende året.
Frykt med historiske røtter
Den massive opprustningen man ser i Polen i dag bygger på et langt mistillitsforhold mellom Polen og Russland. I 1939 opplevde Polen selv å bli invadert av Sovjetunionen i starten av 2. verdenskrig. Dette kun 16. dager etter at Tyskland hadde angrepet landet fra vest. Dermed ble landet delt mellom Sovjetunionen og Tyskland.
Da Tyskland trakk seg ut av Polen i 1944 kunne Sovjetunionens hær, med tilnavnet Den røde armé, rykke videre inn i Polen. Etter 2. verdenskrig styrte Sovjetunionen Polen med jernhånd og etablerte over to hundre konsentrasjonsleirer for polske sivile. Sovjetstyret tok også i bruk allerede eksisterende leire, som tidligere hadde blitt brukt av nazistene. Det vanskelige forholdet mellom de to landene fortsatte også i tiden etter at Polen gjenvant sin suverenitet i 1989. Forholdet mellom Polen og Russland har dermed vært svært anstrengt over lang tid.
Særlig etter Russlands angrep mot Georgia i 2008 og annekteringen av Krymhalvøya i 2014 advarte Polen om Russlands mål om å ta kontroll over flere europeiske stater. Hos mange andre europeiske land var dette en erkjennelse som først sank inn etter Russlands fullskalainvasjon av Ukraina i februar 2022.
Er målsettingen realistisk?
Til tross for en ambisiøs forsvarssatsning er det likevel momenter som kan stå i veien for at Polen når målet om å etablere den største hæren i Europa. Flere militæreksperter peker på utfordringene med å utvide en hær på så kort tid. Dette gjelder både den høye prislappen for å sikre god opptrening av nye tropper, men også i forhold til den storstilte rekrutteringen av nye soldater som kreves. Med andre ord vil den planlagte opprustningen både utgjøre logistikkmessig og finansielle utfordringer. Samtidig blir Polen stadig rikere, i motsetning til for eksempel Storbritannia, noe som taler for at landet kan lykkes.
Andre peker på at den massive opprustningen i stor grad har blitt et politisk virkemiddel for å oppnå politisk støtte blant velgerne her og nå. Dette i stedet for å lansere realistiske og bærekraftige planer for fremtiden.
En viktig politisk og militær aktør
Uavhengig av hvordan opprustningen vil se ut i praksis, er det liten tvil om at Polen spiller en viktig rolle i dagens sikkerhetspolitiske situasjon. Med landegrense til Ukraina har NATO- og EU-land nytt godt av å kunne benytte Polen som transittland for varer og militært utstyr til Ukraina. I tillegg har landet vært det viktigste mottakerlandet av Ukrainske flyktninger, som enten har bosatt seg i Polen, eller dratt videre til andre europeiske land. Dette har gjort Polen til en sentral aktør når det kommer til den europeiske håndteringen av krigen i Ukraina. Med en ny sikkerhetspolitisk dynamikk i Europa tyder mye på at Polen også fremover vil øke sin politiske og militære innflytelse på det europeiske kontinentet.