Europa er i ferd med å bygge opp noe helt nytt: et stort felles prosjekt som skal gjøre kontinentet tryggere, mer selvstendig og bedre rustet for kriser. Navnet er SAFE – Security Action for Europe.
Dette er et ambisiøst prosjekt, med stor sikkerhetspolitisk betydning. SAFE handler ikke bare om våpen og militærteknologi. Det handler om hvordan Europa skal samarbeide i en verden som blir mer uforutsigbar, og der teknologi, industri og politikk henger tett sammen. Og ja – det angår Norge, selv om vi ikke er med i EU.
Hva er SAFE egentlig?
SAFE er et nytt europeisk initiativ for å styrke forsvarssamarbeid, felles innkjøp og industriell produksjon. Det ble vedtatt av EUs medlemsland den 27. mai 2025 og er nå i full gang. Det spesielle med SAFE er at EU låner 150 milliarder euro i fellesskap for å hjelpe medlemsland med å kjøpe militært utstyr sammen – alt fra ammunisjon og missiler til droner, luftvern og romteknologi.
Tanken er enkel: Hvis Europa samarbeider om innkjøp, blir prisene lavere, produksjonen raskere og teknologien mer kompatibel landene imellom. I tillegg slipper EU å være like avhengig av USA eller andre land for å skaffe kritisk militært utstyr. Dette passer inn i EU sin store plan for 2030 – Readiness 2030 – som handler om å gjøre Europa mer selvstendig og tryggere i møte med både kriser og langsiktige sikkerhetsutfordringer.
Krigen i Ukraina avdekket at europeiske land ikke hadde nok ammunisjon, dårlig produksjonskapasitet og lite koordinering. SAFE ble svaret – nå skal det bli mulig å fylle opp lagrene raskere, produsere mer i Europa, og dermed også skape nye industri–arbeidsplasser.
Hvordan fungerer SAFE i praksis?
SAFE handler litt forenklet om tre ting: penger, produksjon og samarbeid.
EU bruker sin økonomiske makt til å låne penger billig, og gir deretter langsiktige lån til land som går sammen om større innkjøp. Dette kan gi storskalafordeler, og gjøre det enklere for industrien å planlegge produksjonen over tid.
Samtidig har EU lagt inn et krav om hvor utstyret kan produseres. Minst 65 prosent av innholdet i et SAFE-prosjekt må komme fra EU, EØS eller Ukraina, mens maks 35 prosent kan komme fra tredjeland som for eksempel Sør-Korea eller Japan. Det gjør at europeisk industri styrkes.
Den første runden med prosjekter ble godkjent i januar 2026. Åtte land fikk godkjent sine forsvarsplaner og grønt lys til å hente ut til sammen 38 milliarder euro. Flere runder kommer utover året, og prosjektene inkluderer bl.a. luftvern, missilforsvar, romteknologi og cyberforsvar.
Norge (delvis) med på laget
Norge står i en ganske unik posisjon. Vi er ikke medlem av EU, men vi er med i EØS, og det gjør at norsk industri blir regnet som «europeisk» i SAFE-sammenheng. Det betyr at norske bedrifter kan bidra i SAFE-prosjekter uten at EU-land får problemer med 65 %-regelen. For forsvarsindustri som Kongsberg Defence & Aerospace, Nammo og deler av den maritime teknologisektoren, er dette en enorm mulighet. Norge har en sterk posisjon innen missiler, luftvern, ammunisjon, sensorer og undervannsteknologi – alle områder der SAFE skal investere tungt.
Men Norge har én stor begrensning: kun EU-land kan ta opp SAFE-lån. Dermed må Norge finansiere sin del av eventuelle prosjekter selv. Det betyr at norske myndigheter må være ekstra strategiske for å sikre at vår industri fortsatt blir valgt når EU inngår store, langsiktige avtaler.
Samarbeidspartnere utenfor EU
SAFE er ikke åpent for alle. EU har vært nøye med hvem som får delta. Ukraina er imidlertid tett integrert og blir regnet som en del av den europeiske produksjonsbasen. EØS-land som Norge, Island og Liechtenstein får være med i industriprosjekter, men kan ikke ta opp lån. Canada regnes som den mest integrerte partneren utenfor Europa, mens Storbritannia har litt mer begrenset tilgang etter Brexit.
Land som Japan og Sør-Korea kan delta på enkelte områder, men bare som begrensede leverandører. SAFE er altså ikke et globalt prosjekt – det er først og fremst en europeisk satsing der EU inviterer utvalgte partnere som de stoler politisk på.
En politisk balansegang for Norge
Selv om SAFE handler om forsvar, handler det like mye om teknologi, forskning, industri og arbeidsplasser. Det gjør det relevant for norsk industri innenfor alt fra robotikk og dataprogrammering til mekanikk, kyber, elektronikk og konstruksjon.
For det første kan SAFE føre til flere jobber i høyteknologiske bransjer. Mange av områdene som EU ønsker å satse på – droner, sensorer, datastyring, kommunikasjonssystemer og presisjonsvåpen – vil trolig øke etterspørselen etter ingeniører, fagarbeidere, IT eksperter og teknologer.
For det andre vil SAFE påvirke hvor teknologien utvikles. Hvis Norge ikke posisjonerer seg raskt, kan EU-land velge å bygge nye fabrikker og produksjonslinjer i stedet for å legge prosjekter til Norge.
Samtidig som Norge kan tjene mye på SAFE, må vi også balansere forholdet til NATO og USA. Norge er helt avhengig av USA i sikkerhetspolitikken, og SAFE handler delvis om å redusere Europas avhengighet av nettopp USA. EU sier at SAFE skal være et supplement til NATO – ikke en konkurrent – men i praksis kan det oppstå friksjoner. Norge må derfor sørge for at vi deltar i SAFE på en måte som også gjør oss relevante i NATO-sammenheng.
Hvorfor bør du bry deg?
SAFE er ikke bare et politisk prosjekt, men en del av en større visjon om Europas fremtid. For oss i Norge handler dette om hvilke jobber som skapes, hvilken teknologi som bygges, hvor innovasjon skjer, og hvordan Norge skal finne sin plass mellom EU og NATO i en mer urolig verden.
Gjør vi smarte valg, kan SAFE gi enorme muligheter for norsk industri og arbeidsliv. Hvis vi ikke følger med i timen, risikerer vi at prosjekter flyttes til EU der finansieringen er enklere og risikoen lavere.
SAFE er med andre ord et prosjekt som både former fremtidens Europa – og fremtidens Norge.