I stedfortrederkriger unngår stormakter å bruke militærmakt direkte mot hverandre, men resultatet blir ofte langvarige og dødelige kriger.
I dag er de fleste kriger ulike former for borgerkriger, der myndigheter kjemper mot én eller flere lokale grupper. Det har aldri før vært så mange væpnede grupper rundt om i verden, enten det er terrororganisasjoner, opprørsgrupper eller nettverk av organisert kriminalitet. Slike ikke-statlige aktører er helt avhengige av støtte i form av penger og våpen fra utenlandske aktører.
Denne støtten får de i økende grad fra utenforstående stater som ønsker å påvirke utfallet av konflikten. Resultatet blir et lappeteppe av ulike væpnede grupperinger som kriger mot hverandre og myndighetene. Allianser og partnerskap går gjerne på tvers av hverandre, og gruppene er finansiert av ulike regionale og globale stormakter. Dette gjør at dagens kriger er langt mer uoversiktlige enn tidligere.
Siden terrorangrepene den 11. september 2001 har USA finansiert og bevæpnet et stort spekter av statlige og ikke-statlige aktører i «krigen mot terror». Blant annet har stormakten støttet afghanske myndigheter i kampen mot Taliban siden 2000, samt irakiske myndigheter i kampen mot terrorgruppen IS. Norge har også bidratt til sistnevnte, gjennom opptrening av irakiske sikkerhetsstyrker. I krigen mot IS i Syria har derimot USA støttet en rekke ikke-statlige væpnede grupper.
Men det er ikke bare USA som bidrar med våpen eller penger i konflikter utenfor egne landegrenser. Både regionale og globale stormakter forsøker å påvirke utfallet av kriger uten å selv sende egne styrker til krigsområdet. Russland har siden Ukraina-konflikten brøt ut i 2014 støttet ikke-statlige separatistgrupper i Ukraina. Iran støtter flere opprørsgrupper i store deler av Midtøsten. Kan alt dette sies å være stedfortrederkriger?
Hva er stedfortrederkrig?
Under hele Den kalde krigen kjempet USA og Sovjetunionen mot hverandre om makt og innflytelse i verden, uten å utløse et eneste skudd mot hverandre. I stedet støttet de hver sin part i en rekke kriger og konflikter, og brukte dermed tredjeparter for å unngå direkte konfrontasjoner med hverandre. Supermaktene utkjempet det vi kaller stedfortrederkrig (eng. proxy war). Det kan sies å være en krig som offisielt utkjempes mellom to eller flere parter, men der disse partene er alliert med eller støttet av andre, større makter.
En viktig forskjell på tradisjonell krigføring og stedfortrederkrigføring er hvorvidt stater bidrar med egne styrker, eller primært tilfører ressurser til andre parter som utkjemper krigen. For eksempel kan USAs militære operasjoner i Afghanistan regnes som direkte krigføring. I tillegg til å støtte afghanske myndigheter med ressurser, har USA kjempet direkte mot Taliban med tusenvis av egne soldater og hundrevis av luftangrep.
I stedfortrederkriger støtter stormakter lokale grupper eller myndigheter med for eksempel penger, våpen, logistikk og militær eller politisk rådgivning. Stedfortrederkrig kan dermed også omtales som indirekte krigføring. Hovedmålet for stormaktene er å endre maktbalansen dem imellom. Eksempelvis var USAs motivasjon for stedfortrederkrigføring under Den kalde krigen å forhindre Sovjetunionens innflytelse og kommunismens spredning.
Dagens stedfortrederkriger
Borgerkrigen i Syria som startet i 2011 utviklet seg tidlig til et stormaktsspill. Her har ulike globale og lokale stormakter hatt sterke interesser og støttet hundrevis av forskjellige parter. Russland har støttet syriske myndigheter med våpen, penger og soldater. USA har gitt støtte til ulike opprørsgrupper, både i kampen mot Assad-regimet og terrororganisasjonen IS.
Det kan argumenteres for at en av årsakene for russisk og amerikansk deltagelse i Syria er å sikre makt og innflytelse regionen. Selv om Russland er en nær alliert av Assad-familien, så forsøker de også å forhindre amerikansk innflytelse i Midtøsten. Dette er noe USA jobber for å motvirke. Begge landene har nektet for at stedfortrederkrig finner sted i Syria. Likevel, når russiske våpen brukes til å skyte på opprørsgrupper bevæpnet og finansiert av USA, er det ganske tett opp mot definisjonen av en stedsfortrederkrig.
Regionalt kjemper erkefiendene Iran og Saudi-Arabia om makt og innflytelse i hele Midtøsten. Saudi-Arabia støtter USA og den internasjonale koalisjonen i Syria, mens Iran støtter Assad-regimet, i hovedsak gjennom den libanesiske Hezbollah-militsen. Hezbollah omtales gjerne som Irans «høyre hånd». Gruppen er så å si fullfinansiert av den sjiamuslimske stormakten og brukes for å føre stedfortrederkrig over hele regionen.
Tilsvarende kjemper houthi-militsen Irans kamp i borgerkrigen i Jemen. Også der står Irans rival, Saudi-Arabia, på motsatt side av konflikten. Hezbollah og houthiene er likevel bare to av en rekke iransk-finansierte militsgrupper i regionen. Det er nettopp gjennom å bygge opp, bevæpne og finansiere ulike sjiamuslimske grupperinger i regionen at Iran har opparbeidet seg innflytelse i nabolandene.
Hvorfor bruke stedfortredere?
Det er flere grunner for å bruke stedfortredere i krig. For det første har indirekte krigføring betydelig lavere kostnader enn direkte krigføring. I tillegg er det ofte ingen risiko for tap av egne soldater. For USA er dette en god grunn for å støtte lokale grupper, da frykten for tap av amerikanske liv veier tungt.
For det andre er det store gevinster knyttet til å unngå direkte konfrontasjon mellom stormakter. Moderne våpen og særlig atomvåpen har hevet terskelen for konvensjonell krig. For eksempel har Israel flere ganger kriget mot Hezbollah, uten å angripe Iran direkte, til tross for Teherans enorme økonomiske og militære støtte til gruppen. Men dersom Iran, i stedet for Hezbollah, angrep Israel, så ville Israel sett seg nødt til å gjengjelde angrepet. Dette ville eskalert konflikten betraktelig.
For det tredje gir stedfortrederkriger stormakter mulighet til å påvirke hendelser de ellers vanskelig kunne påvirket. For Iran er bruk av stedfortredergrupper en måte å utøve innflytelse de ellers ikke hadde hatt i Midtøsten. Til tross for at Iran er en stormakt i regionen, så er store deler av Irans militære kapasiteter utdatert. Det er tvilsomt om Teheran hadde hatt mulighet til å delta direkte i kamphandlingene i alle de konfliktene hvor de i dag kontrollerer lokale opprørsgrupper. Deltagelse i stedfortrederkriger har på mange måter blitt Irans hovedstrategi for å utøve makt og innflytelse i regionen.
For det fjerde kan stedfortrederkriger også utfordre den såkalte «sannheten om krigen». Det er vanskeligere å finne ut om stater faktisk deltar i en konflikt dersom de ikke direkte har sine soldater plassert i konfliktområdet. Slik sett vil stedfortrederkrigføring kunne være en del av en hybrid krigføring. Dette så vi tydelig i Ukraina, der russiske myndigheter nektet for å ha gitt de pro-russiske opprørsgruppene våpen og annen støtte. Det var dermed lenge vanskelig å bekrefte om Russland var involvert i krigen.
Potensielt store konsekvenser
Selv om stedfortrederkrigføring kan være en fordel for stormaktene og den parten i konflikten de støtter, har det en tendens til å forverre konflikten. En studie utført av American Bar Association Center for Human Rights konkluderer med at stedsfortrederkriger er spesielt langvarige. Videre er det økte risikoer for at konfliktnivået øker, og at konflikten ikke blir løst, men heller går over til å bli en frossen konflikt.
Det viser seg også at stedfortrederkriger fører med større sivile tap enn andre kriger. Opprørsgrupper er ikke bundet av internasjonale avtaler slik stater er, og de er gjerne særlig brutale i deres fremferd. Kriger der mange av gruppene som deltar mangler respekt for grunnleggende menneskerettigheter kan gi store sivile lidelser.
Selv om det kan være gode grunner til å belage seg på at lokale opprørere kjemper ens sak, så møter stater ofte på utfordringer når de bruker stedfortredere. Opprørsgrupper har egne interesser og mål, og er ikke nødvendigvis lojale mot stormakten. I Syria ga USA våpen og opptrening til mange opprørsgrupper med mål om å bekjempe IS. Kun en håndfull møtte opp for å krige. De amerikanskstøttede kurdiske og arabiske opprørsgruppene ønsket ikke en blodig krig med IS, men kun å ta tilbake territoriet. Dette førte til at mange IS-krigere klarte å flykte da kalifatet kollapset.
Uten å ha god nok etterretning om opprørsgrupper og deres motivasjoner, kan det å støtte dem muligens løse en kortsiktig sikkerhetsutfordring som på lang sikt blir et større problem. Mujahedin-krigerne i Afghanistan illustrer hvordan det å bygge opp opprørsgrupper kan slå tilbake på en selv. USA brukte over 20 milliarder dollar på å bevæpne og trene opp Mujahedin i kampen mot Sovjetunionen på 1980-tallet. Taliban, som USA har kjempet mot i et tiår, springer ut av nettopp denne gruppen. Det er ikke godt å si om dagens allierte i konfliktene i Jemen og Syria vil bli morgendagens fiender i fremtidige konflikter.