Undervisningsopplegg: Folkeretten

I Norge har man nasjonale lover og regler som legger føringer for hva staten og befolkningen kan og ikke kan gjøre. Til å håndheve disse reglene har man forvaltning, domstoler og politi, og det er disse instansene som eksempelvis staffer om man bryter en regel. Staters egne lover skal altså blant annet regulere oppførselen til innbyggerne eller andre som oppholder seg på statens territorium. Dersom du oppholder deg i Norge og for eksempel kjører bil, så må du følge de norske lovene og reglene for bilkjøring. Om du kjører på rødt lys og dermed bryter norsk lov, så kan du bli straffet.

I det internasjonale samfunnet er det derimot statene – ikke verdens innbyggere – som lovene og reglene i utgangspunktet er ment å regulere. Men hvordan kan man regulere oppførselen til stater når alle stater kan bestemme over seg selv?

Et viktig prinsipp i folkeretten er det såkalte suverenitetsprinsippet. Prinsippet sier at alle stater er suverene og likeverdige, noe som vil si at en stat ikke kan bestemme over en annen. Hovedregelen er med andre ord at stater bare er bundet av regler de selv har valgt å bli bundet av. Dette, sett sammen med fraværet av et effektivt håndhevingssystem, gjør at man kan spørre seg: er verden i grunn bare et anarki av stater? Verdens stater inngår imidlertid avtaler seg i mellom hele tiden, og som regel overholdes også disse. Det er imidlertid også noen regler som man anser som ufravikelige, og som den enkelte stat dermed ikke kan velge om den skal forholde seg til eller ikke.

For å beskrive hvor regler kommer fra i et rettssystem henviser man til «rettskilder». I nasjonale rettssystem, for eksempel Norge, er ofte rettskildene vertikalt innordnet. For Norges del kan dette illustreres med å plassere Grunnloven på toppen, etterfulgt av lover gitt av Stortinget, praksis fra domstolene (rettspraksis), osv.. Regler fra et overordnet nivå trumfer reglene fra et det under. I folkeretten derimot snakker man gjerne om en horisontal struktur. Dette vil si at de forskjellige regeltypene ikke har et like klart «rangsystem».

Det finnes som nevnt ikke noen internasjonal forsamling som vedtar lover på lik linje som Stortinget. I folkeretten snakker man istedenfor om hovedsakelig to kilder til regler: traktater og folkerettslig sedvane.

Fraværet av et verdenspoliti gjør at det er opp til statene selv å sørge for at folkeretten blir overholdt. Dette har ført til at mange ser på det internasjonale samfunnet som et anarki – et sted for den sterkeste rett.

Ved et eventuelle brudd på folkerettslige forpliktelser har stater lov å gjøre mottiltak som er proporsjonale til bruddet de er blitt utsatt for. Hvis en stat bryter folkeretten kan for eksempel stater straffe denne staten med økonomiske sanksjoner, slik som for eksempel ble gjort mot Russland etter annekteringen av Krim i 2014. Små stater uten stor internasjonal innflytelse er helt avhengig av at større og mektige stater overholder sine avtaler ettersom disse ikke har noen stort av pressmidler å ty til ved et eventuelt brudd. Små stater tjener derfor særlig godt på at konflikter løses i multilateralt samarbeid gjennom internasjonale organisasjoner. Særlig viktig i denne sammenheng er FN og dets institusjoner.

I FNs generalforsamling har alle de 193 medlemslandene én stemme, noe som vil si at Norges og USAs stemme teller like mye. Gjennom FN kan stater søke å løse konflikter seg i mellom, også før det eventuelt fører til folkerettslig brudd. I dag blir de fleste internasjonale traktater utarbeidet og vedtatt gjennom FN-systemet, og uttalelser i FNs generalforsamling er et av de viktigste stedene for å kartlegge hva som anses som folkerettslig sedvanerett.

Et eksempel på et område der verdens stater er bundet gjennom både traktater og sedvane, er det som kalles krigens folkerett. Dette er regler om hva som er lov og hva som ikke er lov til å gjøre når to stater, eller to grupper, er i væpnet konflikt. En av de viktigste reglene kommer til uttrykk gjennom skillet på «stridende» og «ikke-stridende». Denne regelen sier at det ikke er lov å gjennomføre målrettede angrep på sivilbefolkningen og grupper som ikke tar del i kampene.

Det finnes også regler om blant annet våpentyper som er forbudt, samt hvordan man skal behandle fanger og sårede fra den andre parten. Mange traktater er inngått på dette området, og mange av reglene er senere blitt til folkerettslig sedvanerett.  Krigens folkerett forbyr altså ikke krig, men stiller opp regler for de situasjonene for det er brutt ut væpnet konflikt mellom stater.

FN-pakten er også kilde til den internasjonale domstolen i Haag, som har som oppgave å løse tvister mellom verdens stater. Her kommer derimot suverenitetsprinsippet igjen til anvendelse ettersom domstolen bare kan dømme i saker hvor statene har gitt sitt samtykke. Selv om det helt klart er hovedregelen at stater overholder sine forpliktelser, kommer folkeretten ofte til kort, og intet sted er blir dette mer tydelig enn når det er snakk om krig og militærmakt.

En ufravikelig regel i folkeretten er at trussel om og bruk av militærmakt mot en annen stats territorium er forbudt. Denne regelen er også nedfelt i FN-pakten. Denne regelen, det såkalte maktforbudet, henger tett sammen med suverenitetsprinsippet og ikke-intervensjonsprinsippet. Ingen stater skal blande seg i andre stater indre anliggende, og bruk av militærmakt er den ultimate krenkelse av en annen stats suverenitet. Det er tre unntak fra regelen om bruk av militærmakt mot en annen stat: (1) hvis maktbruken er å anse som selvforsvar, (2) dersom maktbruken foregår etter godkjennelse av FNs sikkerhetsråd og (3) det foreligger godkjennelse av den andre staten (for eksempel hvis en statsleder ber en annen stat om hjelp til å slå ned et lokalt opprør).

Det er særlig FNs sikkerhetsråd sin mulighet til å godkjenne bruk av militærmakt som ofte diskuteres. Hvordan denne muligheten er blitt brukt, og i mange tilfeller hvordan de ikke er brukt, er en fortløpende kilde til debatt. I et forsøk på å få Sikkerhetsrådet til å bruke regelen også til å gripe inn i situasjoner hvor en stat gjennomfører overgrep på egen befolkning vedtok FNs generalforsamling i 2005 prinsippet om «Responsibility to protect» (R2P).

En åpenbar utfordring er at man er avhengig av enighet mellom alle de faste medlemmene i Sikkerhetsrådet for å godkjenne militærbruk. Eksempler er Kosovo-krigen på 90-tallet der Sikkerhetsrådet ikke kom til enighet om en resolusjon, og NATO valgte å intervenere uten et FN-mandat. Borgerkrigen i Syria er også et typisk eksempel på hvordan manglende enighet om løsning i Sikkerhetsrådet har fått enorme humanitære konsekvenser.