Undervisningsopplegg: Suverenitetsprinsippet

Suverenitetsprinsippet er at prinsippene som legger grunnlaget for folkeretten, som er de rettsregler som gjelder mellom stater. Eksempler på dette er konvensjoner om menneskerettighetene og Genèvekonvensjonene. Folkeretten skapes og håndheves av statene selv. Stater bestemmer selv om de ønsker å tilslutte seg folkerettslige avtaler som ofte innskrenker deres egen suverenitet.

Det folkerettslige systemet blir ofte kritisert for å være svakt. Årsaken ligger i nettopp suverenitetsprinsippet. Dersom en stat ikke selv velger å forplikte seg til å følge en internasjonal avtale, er den som regel heller ikke bundet til å følge avtalen. En annen svakhet ved systemet er at det ikke finnes noe overnasjonalt verdenspoliti som kan sørge for at reglene i folkeretten blir fulgt.

Siden slutten på Den kalde krigen har suverenitetsprinsippet kommet under stadig økende press. Det internasjonale samfunnet har blant annet i større grad ønsket å beskytte sivilbefolkning mot grove humanitære krenkelser. Dette kom som følge av at FN i løpet av sine første femti leveår var vitne til flere brutale folkemord og andre alvorlige brudd på menneskerettighetene. Blant disse var folkemordet i Rwanda i 1994 der mellom 800,000 og 1 million mennesker ble drept og folkemordet i Srebrenica i 1995 der omtrent 8000 mennesker mistet livet til tross for at FN-soldater var tilstede.

Som følge av det internasjonale samfunnets manglende evne til å gripe inn for å forhindre humanitære krenkelser, vedtok FN under verdenstoppmøtet i 2005 doktrinen Responsibility to Protect (R2P)– eller ansvar for å beskytte på norsk. R2P innebærer at det internasjonale samfunnet er pliktet å gripe inn – også med militære midler – dersom en stat ikke kan eller vil beskytte egen befolkning mot folkemord, krigsforbrytelser, forbrytelser mot menneskeheten og etnisk rensing.

Dette prinsippet har blant annet blitt brukt av FNs Sikkerhetsråd for å gi mandat (godkjennelse) til bruk av militærmakt. Et eksempel borgerkrigen i Libya i 2011. Verdenssamfunnet fryktet at myndighetene ville gjennomføre omfattende overgrep mot befolkningen og R2P ble brukt som redegjørelse for å gripe inn. Den militære intervensjonen har i ettertid blitt kritisert for å ha gått for langt. Kritiske stater, som blant annet Russland, mener at man her gikk utover hva R2P gir grunnlag for. Istedenfor å forhindre overgrep mot sivilbefolkningen menes det at et mål også ble å legge til rette for regimeendring. Dette har fått kritikere til å stille spørsmålstegn ved hele doktrinen og om den griper for dypt inn i statssuvereniteten.

En av nåtidens verste humanitære kriser er borgerkrigen i Syria som har rast siden 2011. Krigen har drevet halve befolkningen på flukt, og minst 400,000 har mistet livet. De stridende partene står også anklaget for å ha tatt i bruk kjemiske våpen, noe som er et klart brudd på folkeretten. Likevel har ikke FNs Sikkerhetsråd blitt enige å gripe inn i denne konflikten for å beskytte sivilbefolkningen slik som ble gjort i Libya. En viktig årsak til dette, er at inngrepet i Libya ble sterkt kritisert for å ha kommet i direkte konflikt med suverenitetsprinsippet.

Vi ser i økende grad i dag at stormaktene i FNs Sikkerhetsråd er uenige om hvordan FN som institusjon skal brukes. Russland og Kina er forkjempere for at FN først og fremst skal sikre statssuvereniteten og verne om tanken om at stater ikke skal blande seg inn i andre staters interne forhold. USA, sammen med Frankrike og Storbritannia, har på sin side vært forkjempere for at FN i større grad bør gripe inn for å sikre sivilbefolkningen.