Zimbabwe: håp om en bedre fremtid?

Tidligere var Zimbabwe et av Afrikas rikeste land. I senere tid har imidlertid landet vært preget av politiske, økonomiske og sosiale kriser. Er det nå håp om en bedre fremtid for Zimbabwe?

Republikken Zimbabwe befinner seg i den sørlige delen av Afrika. Landet er omgitt av Sør-Afrika i sør, Botswana i Vest, Zambia i nordvest og Mosambik i øst og nordøst. Zimbabwe tilhører et av de lengst befolkede områdene i Afrika og har vært bebodd av folkegruppene shona og ndebele i nesten 2000 år. Fra 800-tallet vokste området frem som et rikt handelssentrum, men utover 1400-tallet ble dette utfordret av overbefolkning og et overforbruk av jorden og skogen. 

Fra 1850-årene begynte europeiske jegere, handelsmenn og misjonærer å reise til Zimbabwe, og de lokale kongedømmene mistet stadig mer makt og landområder. Det britiske Sør-Afrika-kompaniet tok kontroll over Zimbabwe mot slutten av 1800-tallet. Både shona og ndebelegrupper gikk til opprør mot kolonistene i perioden 1896 til 1897. Disse opprørene omtales i dag som den første frigjøringskampen, chimurenga. Ndebelene inngikk til slutt en fredsavtale med kolonistene i den første frigjøringskampen. Shonaene ble beseiret uten at noen avtale kom på plass. Opprørene i 1896 til 1897 skulle imidlertid vise seg å få langsiktige konsekvenser. 

Forsøk på selvstendighet

Etter opprørene i 1896-1897 økte den europeiske innvandringen til Zimbabwe. Etter hvert økte også kravet om selvstyre. I 1922 ble en avstemning avholdt blant landets 34 000 europeiske innbyggere. Avstemningen gav flertall for selvstyre. I 1923 ble Zimbabwe erklært en uavhengig britisk koloni styrt av et hvitt mindretall. Dette mindretallet representerte omkring fem prosent av befolkningen. Zimbabwe bytte samtidig navn til Sør-Rhodesia. 

Den andre verdenskrig førte med seg en økonomisk oppsving i Sør-Rhodesia. Den hvite befolkningen økte fra 80 000 i 1945 til 205 000 i 1958. Samtidig var det en stor tilflytting av afrikanere, og krav om like rettigheter tiltok. I takt med tiden var det et ønske om reell uavhengighet fra kolonistyret, men det hvite mindretallet i Sør-Rhodesia motsatte seg et flertallsstyre. I 1965 vant Rhodesian Front (RF) valget. Den nye regjeringen, ledet av Ian Smith, erklærte Sør-Rhodesia for en selvstendig stat den 11. november 1965. Dette var imidlertid en illegal, ensidig uavhengighetserklæring.

Selv om Sør-Rhodesia formelt sett fortsatt var en britisk koloni, ønsket ikke Storbritannia å gripe inn i situasjonen. For første gang i historien vedtok derfor FNs Sikkerhetsråd å innføre økonomiske sanksjoner mot en stat. Sanksjonene ble utvidet i 1968, men Smith ble likevel sittende ved makten. 

Raseskillepolitikken ble strammet til og alle tidligere forsøk på liberalisering ble reversert. I et forsøk på å distansere seg ytterligere fra Storbritannia, erklærte Smith landet for en republikk under navnet Rhodesia i 1970. Dette førte imidlertid ikke med seg den internasjonale anerkjennelsen Smith ønsket. Parallelt vokste motstandsbevegelsen innad i landet. 

Den andre chimurenga

Kampen mot hvitt styre i landet tok til med etableringen av nasjonalistpartiet Zimbabwe African People`s Union (ZAPU) i 1962, ledet av Joshua Nkomo. I 1963 stiftet en utbrytergruppe partiet Zimbabwe African National Union (ZANU). Allerede i 1964 ble imidlertid både ZAPU og ZANU stemplet som forbudt. Motstandskampen fortsatte likevel i form av en geriljakrig mot Smiths regime, om enn fra mosambikisk og zambisk territorium.

I 1976 gikk ZAPU og ZANU sammen i Patriotic Front (PF). Under press gikk Smith med på å finne en løsning på konflikten, dog med andre og mer moderate afrikanske politikere enn PF. I 1978 ble en ny grunnlov vedtatt som innførte flertallsstyre og alminnelig stemmerett. Den nye grunnloven sikret også det hvite mindretallet stor politisk og økonomisk makt. Valget i 1979 ble boikottet av PF og vunnet av United African National Council (UANC). UANCs leder, biskop Abel Muzorewa, ble statsminister i det som deretter ble kalt Zimbabwe-Rhodesia. 

Den nye regjeringen til statsminister Muzorewa fikk imidlertid ingen internasjonal anerkjennelse og klarte heller ikke å få slutt på frigjøringskrigen. I 1979 begynte derfor nye forhandlinger mellom partene i London. I desember kom de til enighet med Lancaster House-avtalen. Muzorewas regjering måtte trekke seg og den britiske guvernøren Christopher Soames tok over styret i Zimbabwe-Rhodesia for en kort periode.  

Selvstendigheten

I februar 1980 ble det avholdt frie valg i Zimbabwe. ZANU valgte å stille uavhengig fra ZAPU og fikk rent flertall i parlamentet. Kun 20 av i alt 100 seter i parlamentet var nå reservert for hvite. Robert Mugabe fra ZANU, som hadde ledet PFs frigjøringskamp sammen med Joshua Nkomo fra ZAPU, dannet en enhetsregjering og ble Zimbabwes statsminister den 18. april 1980. Et annet medlem av ZANU, Canaan Sodindo Banana, ble valgt som president.

Forventningene var store da Mugabe ble valgt til statsminister i 1980. Håpet var at «frigjøringshelten» skulle klare å skape forsoning – en nasjon med plass til alle zimbabwere. Det hvite mindretallet hadde mistet sin politiske makt, men ble gitt forsikringer om at det ikke ville bli iverksatt represalier mot deres tidligere politikk. Den hvite delen av befolkningen ble likevel halvert i løpet av 1980-tallet, til om lag 100 000. Samtidig ble de to geriljastyrkene fra frigjøringskrigen innlemmet i den rhodesiske hæren til én nasjonal forsvarsstyrke.

Etter kort tid oppstod det imidlertid nye motsetninger mellom ZANU og ZAPU. Disse utviklet seg til opptøyer og protester da ZAPU og det ndebele-dominerte Matabeleland i vest kom med anklager mot ZANU og Shona-dominansen i landet. Det hele eskalerte til en fullskala militær intervensjon, omtalt som Gukurahundi-massakrene. I løpet av en femårsperiode er det anslått at så mange som 20 000 ble drept i massakrene. I tillegg skal tusenvis av sivile ha blitt fengslet i interneringsleirer anklaget for å ha støttet opprørene. Alt på ordre fra Mugabe. Konflikten kom til en slutt i 1987, da ZAPU gikk inn i Zimbabwe African Nation Union – Patriotic front (ZANU-PF).  

Fra frigjører til diktator

Ved valget i 1990 vant Mugabe og ZANU-PF overveldende, og sikret rent flertall med 117 av de 120 setene i parlamentet. I 1987 hadde nemlig de 20 setene som tidligere var reservert for det hvite mindretallet blitt avskaffet ved en grunnlovsendring. Året etter hadde også en annen grunnlovsendring blitt innført; presidentstillingen hadde blitt utøvende. Det neste tiåret ble Zimbabwe styrt som en ettpartistat under president Mugabe.

Mugabe og ZANU-PF dominerte politikken gjennom 1990-tallet. Dels kom dette av den historiske tilknytningen som landets frigjørere. Dels kom det av at de hadde ledet Zimbabwe til økonomisk og sosial fremgang, blant annet med en storstilt utbygging av skole- og helsevesenet. Det første tiåret av 2000-tallet ble imidlertid preget av politisk, økonomisk og sosial krise.

Krisen begynte med at Mugabe tapte en folkeavstemming om innføring av en ny grunnlov som blant annet ville gi presidenten mer makt. Ved parlamentsvalget i 2002 fikk i stedet et nytt parti, Movement for Democratic Change (MDC), hele 47 prosent av stemmene. President Mugabe kunngjorde at Zimbabwe var inne i sin tredje chimurenga og svarte på opposisjonens fremvekst med tiltakende brutalitet og undertrykking. Deretter fulgte en voldspreget kampanje basert på retorikk og praksis fra 1970- og 1980-tallet. Dette innebar ytterligere undertrykking og blant annet inndragning av gårdsbruk fra hvite familier. Resultatet var et splittet samfunn og en økonomi i fritt fall.  

Til tross for den voksende misnøyen og opposisjonen klarte Mugabe og ZANU-PF å holde på makten helt frem til 2009, da det ble inngått en avtale om maktfordeling med MDC. Mugabe fortsatte likevel som president. En ny grunnlov som innskrenket presidentens makt ble vedtatt ved folkeavstemning i mars 2013. I parlamentsvalget senere samme år vant Mugabe med 61 prosent av stemmene. Anklager om uregelmessigheter og valgfusk ble ytret, men samtidig var det klart at ZANU-PF hadde en sterk partiorganisasjon. MDC på sin side var preget av indre konflikter og svak organisering. Innad i ZANU-PF var det imidlertid uenighet om ett viktig spørsmål: hvem skulle etterfølge den aldrende og sydomspregede Mugabe? 

President Mnangagwa: et nytt håp?

Det oppstod etter hvert to fraksjoner innad i ZANU-PF, én yngre garde ledet av Mugabes kone Grace og én eldre garde ledet av visepresident Emmerson Mnangagwa. Mugabe støttet fraksjonen ledet av sin kone og iverksatte en ny voldskampanje, denne gangen mot sine egne. I 2017 avsatte Mugabe visepresident Mnangagwa, som deretter rømte landet. Etter dette snudde imidlertid militæret seg mot president Mugabe. Med hærsjefen Constantino Chiwenga i spissen ble Mugabe plassert i husarrest, medlemmer av kretsen rundt hans kone ble arrestert og landsstyret i ZANU-PF ble innkalt for å avsette Mugabe. 

Det oppstod etter hvert to fraksjoner innad i ZANU-PF, én yngre garde ledet av Mugabes kone Grace og én eldre garde ledet av visepresident Emmerson Mnangagwa. Mugabe støttet fraksjonen ledet av sin kone og iverksatte en ny voldskampanje, denne gangen mot sine egne. I 2017 avsatte Mugabe visepresident Mnangagwa, som deretter rømte landet. Etter dette snudde imidlertid militæret seg mot president Mugabe. Med hærsjefen Constantino Chiwenga i spissen ble Mugabe plassert i husarrest, medlemmer av kretsen rundt hans kone ble arrestert og landsstyret i ZANU-PF ble innkalt for å avsette Mugabe. 

Ved president- og parlamentsvalget i juli 2018 vant Mnangagwa og ZANU-PF med 51 prosent av stemmene. MDC anerkjente ikke valgresultatet og tok til gatene. Flere mennesker ble drept av hærstyrkene som ble satt inn for å slå ned på de voldsomme opptøyene som fulgte.

En ny og vedvarende kampanje av trakassering og forfølgelse av opposisjonen ser ut til å fortsette under president Mnangagwa, som med sitt brutale rykte har fått tilnavnet «krokodillen». Det gjenstår å se om håpet på ny kan bli tent. Det neste president- og parlamentsvalget avholdes imidlertid ikke før i 2024.