Armenias historie har vært preget av skiftende styre, deportasjoner og konflikt med nabolandene. Landet har store utfordringer, spesielt i forholdet til nabolandet Aserbajdsjan.
Den sentrale beliggenheten, mellom Europa, Asia og Midtøsten, har gjort at dagens Armenia har vært erobret og befolket av mange ulike riker og folkeslag. Likevel består dagens Armenia av 98 prosent etnisk armenere, mens den største minoriteten er kurdiske jesidier. Armenia var i år 301 også et av verdens første land som innførte kristendom som statsreligion, og i dag er 93 prosent av befolkningen kristne og tilhører den armenske apostoliske kirke.
Offisielt omtales Armenia som et liberalt demokrati. Virkeligheten er imidlertid en annen, der brudd på demokratiske tradisjoner preger politikken i landet. Arven fra sovjettiden er fremdeles tydelig i landet, og særlig er det store utfordringer knyttet til arbeidsledighet, fattigdom, organisert kriminalitet og korrupsjon.
I tillegg har Armenia den dag i dag et anstrengt forhold til nabolandene Tyrkia og Aserbajdsjan. Massedeportasjonene utført av tyrkerne i 1915-1920 forblir et åpent sår og konflikten med Aserbajdsjan over Nagorno-Karabakh blusser opp med jevne mellomrom.
Under Det osmanske riket
På begynnelsen av 1500-tallet ble Armenia del av Det osmanske riket og området ble styrt av både osmanere og persere i vekslende perioder. Mot slutten av 1800-tallet var storhetstiden over og Det osmanske riket begynte å gå i oppløsning. Dette ble utnyttet av Russland, som samtidig ekspanderte sørover inn i det som i dag omtales som Kaukasus og tok blant annet kontroll over flere provinser med armensk befolkning.
Mange armenere bodde likevel fortsatt i det som i 1923 ble staten Tyrkia. Under Berlin-konferansen i 1878 ble seks provinser utpekt som armenske der armenerne skulle få delta i administrasjonen. Likevel fantes det store armenske lokalsamfunn spredd utenfor disse seks provinsene, både i Tyrkia og Russland.
Armenerne var en av mange folkegrupper som mot slutten på Det osmanske riket krevde selvstendighet. Samtidig vokste den tyrkiske nasjonalismen, og Anatolia ble sett på som tyrkernes opprinnelige hjem hvor et nytt, stort rike kunne vokse frem.
Den armenske revolusjonære føderasjon ble grunnlagt i 1890 som en politisk bevegelse med ønske om selvstendighet. Regjeringen i Istanbul fryktet et armensk opprør og bestemte seg i 1915 for at armenerne i Tyrkia burde fjernes. Dette ble starten på fem år med massakre og deportasjoner.
Folkemord?
Den 24. april 1915 ble rundt 250 fremstående armenske intellektuelle og ledere arrestert og deportert av Tyrkiske myndigheter. De omkom under deportasjonen. Vernepliktige armenske menn ble satt i arbeidskompanier, der et stort antall døde på grunn av de brutale forholdene. Armenske kvinner, barn og eldre ble deportert til fots til tynt befolkede områder i dagens Syria, Irak og Tyrkia. Et betydelig antall døde underveis.
Dødstallene er usikre, men mellom 500 000 og 1,5 millioner armenere ble drept eller døde av sult, sykdom eller utmattelse underveis i deportasjonene. Hendelsene som fant sted mellom 1915-1920 omtales som massedeportasjoner og massakre, men det hersker stor uenighet over om hvorvidt dette også kan karakteriseres som folkemord.
Folkemord defineres i FNs Folkemordskonvensjon som «en hvilken som helst handling begått i den hensikt å ødelegge helt, eller delvis, en nasjonal, etnisk, rasemessig eller religiøs gruppe som sådan». Uenigheten er først og fremst knyttet til hvorvidt det var en konkret hensikt eller plan fra Tyrkias side å utrydde armenerne, eller om dødstallene var en «uheldig» bieffekt av deportasjonene. Det er også uenighet over hvorvidt deportasjonene ble utløst av et spesifikt rasehat eller religiøst hat mot armenerne som gruppe. Kun 30 land bruker i dag betegnelsen folkemord om hendelsene, og Norge er ikke blant disse. USA valgte i 2021 å formelt anerkjenne massakrene som folkemord, noe som ble møtt med raseri fra Tyrkia.
Konflikt med Aserbajdsjan
Armenia ble en selvstendig stat i august 1920, men gleden skulle vise seg å bli kortvarig, da Tyrkia gikk til angrep en måned senere. Tyrkerne ble slått tilbake, men underveis hadde bolsjevikene rukket å ta makten, og landet ble innlemmet i Sovjetunionen samme år.
Etniske motsetninger mellom aserere og armenere blusset opp i regionen Nagorno-Karabakh på 1980-tallet. Under sovjettiden var dette et selvstyrt distrikt i Aserbajdsjan, mot Armenia, og derfor ikke under aseriske myndigheters kontroll. Flertallet i Nagorno-Karabakh var imidlertid armenere og konflikten startet med et opprør og krav om at distriktet skulle bli en del av sovjetrepublikken Armenia.
Spenningene eskalerte etter Sovjetunionens fall og i 1992 brøt det ut væpnet konflikt mellom Armenia og Aserbajdsjan over området. Etter to år ble det inngått våpenhvile meklet frem av Russland, men konflikten forblir uløst. I dag er Nagorno-Karabakh i praksis en selvstendig, ikke internasjonalt anerkjent stat med om lag 147 000 innbyggere. Den armenske majoritetsbefolkningen i området ønsker å opprette en uavhengig stat, eller i det minste å bli en del av Armenia.
Ny krig i 2020
Konflikten fortsetter å blusse opp med jevne mellomrom. I 2020 brøt krigen ut på nytt, og omtrent 7000 mennesker omkom, hvorav rundt 6800 var soldater. Armenia tok da kontroll over en rekke områder, men måtte gi dem tilbake etter at det ble fremforhandlet en våpenhvile. I tillegg til tapet av menneskeliv kom store materielle ødeleggelser. Armenske myndigheter anslo at omtrent halvparten av befolkningen i regionen (ca. 70 000) ble fordrevet fra sine hjem under kamphandlingene.
I 2022 angrep Aserbajdsjan armenske landsbyer med artilleri. Russland har vært til stede i området med en fredsbevarende styrke siden 2020. Russland har også uoffisielt tatt Armenias side i konflikten. Derfor ser mange de nye angrepene i sammenheng med at Russland har hendene fulle i Ukraina. Aserbajdsjan har tilsynelatende sett en mulighet til å eskalere, uten at Russland har mulighet til å involvere seg i like stor grad som i 2020.
I juli 2023 økte spenningen igjen, da Aserbajdsjan stengte Lachin-korridoren, som er den eneste veien mellom Armenia og Nagorno-Karabakh. Det førte til vann- og matmangel i regionen, og både EU og USA har involvert seg for å forsøke å finne en løsning. Det gjenstår å se hvordan denne løsningen vil se ut.
Selvstendighet
Med Sovjetunionens fall i 1991 ble Armenia (endelig) en selvstendig stat. Utfordringene skulle likevel stå i kø. Armenia har, i likhet med mange andre tidligere sovjetrepublikker, slitt med såkalt «hjerneflukt». De med høy utdanning og best kvalifikasjoner flytter fra landet fordi fattigdom og generelt dårlige leveforhold er utbredt. Etter selvstendigheten har landet slitt med å få i gang en velfungerende økonomi og omtrent 30 prosent av landets innbyggere lever under fattigdomsgrensen.
Korrupsjon er svært utbredt og landets økonomi sliter grunnet organisert kriminalitet og mafialignende organisasjoner. De økonomiske utfordringene forsterkes av at nabostatene Aserbajdsjan og Tyrkia i 1993 stengte grensene og innførte handelsblokader. Førstnevnte på grunn av konflikten over Nagorno-Karabakh, og sistnevnte som en støtteerklæring til Aserbajdsjan i samme konflikt.
Armenia har på den andre siden opprettholdt et godt forhold til Russland etter selvstendigheten. Armenia ble i 1992 med i Collective Security Treaty Organisation (CSTO) – Russlands svar på NATO – og var med på etableringen av Den eurasiske økonomiske union – Russlands motstykke til EU – i 2014. Landet har imidlertid også opprettholdt et godt forhold til NATO og selv om det ikke søker medlemskap i alliansen, har Armenia bidratt til NATOs operasjoner i både Kosovo og Afghanistan, samt i NATOs Partnerskap for Fred.
På Armenias oppfordring åpnet Russland en militærbase i byen Gjumri i 1996 som avskrekking mot Tyrkia. I 1997 signerte de to landene en vennskapstraktat som sikrer gjensidig assistanse dersom en av partene står overfor en militær trussel. De gir også russiske grensevakter tilgang til å patruljere grensen mellom Armenia og henholdsvis Tyrkia og Iran. Det er om lag 3000 russiske soldater stasjonert på basen.
Politisk oppmykning?
Presidenten har siden selvstendigheten i 1991 hatt stor makt. Både presidents- og parlamentsvalgene i landet har blitt kritisert av internasjonale valgobservatører og de har ofte blitt fulgt av sterke protester mot myndighetene. Domstolene er ifølge grunnloven uavhengige, men blir i virkeligheten ofte presset av myndighetene.
Det er imidlertid mye som tyder på at noe er i endring i Armenia. Den 1. januar 2018 trådte en grunnlovsendring i kraft som overfører mer av presidentens makt til parlamentet og statsministeren. Fra og med presidentvalget samme år, sitter presidenten i syv år og kan ikke søke gjenvalg. Dermed blir presidentposisjonen mer seremoniell enn tidligere.
Den amerikanske organisasjonen Freedom House anser Armenia nå som et land på vei i riktig retning. Både sivilsamfunnet og mediesituasjonen er på vei i en friere og mer demokratisk retning, heter det i rapporten fra 2023. Likevel regnes Armenia kun som et delvis fritt land, inntil videre.
Kuppforsøk og politisk uro
Myndighetens håndtering av konflikten i Nagorno-Karabakh i 2020 skapte stor politisk uro. Nikol Pasjinian, landets statsminister valgte å undertegne våpenhvilen med Aserbajdsjan i november 2020. Dette førte til store demonstrasjoner, ettersom store grupper i samfunnet opplever våpenhvilen som et tap mot en erkefiende.
Få dager etter Pasjinian hadde signert våpenhvilen, gikk den nasjonale sikkerhetstjenesten (NSS) ut og sa at de hadde avverget et kuppforsøk mot landets myndigheter. De mistenkte skal ha planlagt å ta makten ved å drepe statsminister Pasjinian. Tre gjerningsmenn ble pågrepet: tidligere sjef for den nasjonale sikkerhetstjenesten, den tidligere lederen for det nasjonalkonservative partiet og en person som frivillig skal ha deltatt i kampene mot Aserbajdsjan.
Den 25. februar 2021 krevde det armenske militæret at Pasjinian måtte gå av. Det samme gjorde den politiske opposisjonen. Statsministeren selv omtalte det som et forsøk på militærkupp, og sparket forsvarssjefen. I. mars stormet demonstranter regjeringsbygningen, med krav at Pasjinians måtte gå av. Samme dag godtok statsministeren kravet om nyvalg, og et valg fant sted i juni 2021.
Dette valget vant Pasjinian. I 2023 uttalte han at en ny krig med Aserbajdsjan var sannsynlig, da landene stadig ikke klarer å bli enige om det omstridte området Nagorno-Karabakh. Veien til politisk stabilitet ser enn så lenge trøblete ut for Armenia.