14 år etter det dødeligste terrorangrepet i Norges historie er fortsatt ekstremisme og vold en trussel mot samfunnssikkerheten. Og kanskje gjør dagens digitale verden ungdom enda mer sårbare for radikalisering enn tidligere?
Den 22. juli 2011 rammet et brutalt terrorangrep Norge. Angrepene på Regjeringskvartalet og AUFs sommerleir på Utøya kostet 77 mennesker livet. Gjerningsmannen var motivert av høyreekstrem ideologi og rettet angrepet mot det politiske demokratiet. I årene etterpå har Norge styrket beredskapen og satt søkelys på forebygging. Men har vi klart å gjøre samfunnet sikrere?
En ny generasjon, nye arenaer
Dagens unge har vokst opp etter 22. juli. Mange har ingen egne minner fra dagen, og for noen er det bare et kapittel i historieboka. En stor andel unge bruker internett som den viktigste arenaen for sosialt liv, identitetssøken – og radikalisering. Dette er en utvikling som kan svekke den demokratiske motstandskraften.
Lukkede nettfora, chatteplattformer og videodelingstjenester brukes aktivt av ekstreme miljøer for å rekruttere unge. Her deles konspirasjonsteorier, rasistisk propaganda og voldelig innhold. I 2024 avdekket politiet et høyreekstremt nettverk der barn helt ned i 12-årsalderen delte voldsvideoer og hyllet Anders Behring Breivik. Radikalisering skjer med andre ord ikke lenger i mørke kjellere – men i åpne, digitale rom.
Hvorfor er ungdom sårbare?
Dette er selvfølgelig ikke et problem bare for de yngre. Mange voksne lar seg også rive med i ulike digitale fellesskap, der aggresjon mot opplevde felles fiender og bekreftelser fra andre medlemmer styrker selvfølelsen. Vi lever i en tid med mange politiske og kulturelle spenninger.
Allikevel er ungdom en spesielt utsatt gruppe, ikke minst fordi tiden brukt på digitale plattformer for mange overgår tiden brukt på sosiale relasjoner i det virkelig liv.
Flere faktorer bidrar til ungdommens sårbarhet:
- Søken etter tilhørighet: Ekstreme miljøer tilbyr fellesskap og enkle svar på komplekse spørsmål.
- Algoritmestyrte plattformer: Innhold som vekker sterke følelser, får mer oppmerksomhet – og fører ofte dypere inn i ekkokamre.
- Manglende kildekritikk: Mange unge mangler verktøy for å skille fakta fra propaganda.
- Opplevelse av utenforskap: Sosial isolasjon, mobbing eller psykiske utfordringer kan gjøre ekstreme ideologier mer tiltrekkende.
Ekstremisme i flere former
Ekstremismen har på ingen måte forsvunnet siden 2011 – tvert imot har den utviklet seg videre. Ifølge Politiets sikkerhetstjeneste (PST) har høyreekstreme miljøer vokst, særlig i digitale rom.
Samtidig har ytre høyre fått økt politisk gjennomslag i Europa, noe som også påvirker Norge. Polarisering, konspirasjonsteorier og ekkokamre på nettet bidrar til å normalisere ekstreme holdninger.
Samtidig fortsetter også islamistisk ekstremisme å utgjøre en alvorlig trussel. I PSTs årlige trusselvurderinger har det i flere år vært pekt på at ekstreme islamister utgjør den største terrortrusselen mot Norge. Selv om oppmerksomheten etter hvert også har rettet seg mot høyreekstremisme, er trusselen fra jihadistiske miljøer fortsatt høyst reell. Ifølge Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) er islamistisk terrorisme fortsatt mer dødelig og ofte mer organisert enn høyreekstrem terror. Terrortrusselen skjerpes særlig i perioder med internasjonale konflikter, eller når islam oppleves som krenket.
PST har også advart om at utenlandske formidlere av ekstremistisk ideologi aktivt forsøker å påvirke norske muslimer, og at enkelte kan bli inspirert til å utføre angrep alene – såkalte «ensomme ulver».
LHBTQ+-miljøet som mål for hat
En gruppe som i økende grad har blitt mål for ekstremistisk hat, er LHBTQ+-personer. Homofile, transpersoner og andre kjønns- og seksualitetsminoriteter er blant de mest fremtredende fiendebildene i både høyreekstreme og islamistiske miljøer.
Terrorangrepet i Oslo den 25. juni 2022, der to personer ble drept utenfor London Pub, var et islamistisk motivert angrep – men også et angrep på synligheten til LHBTQ+-miljøet. I etterkant har det kommet flere rapporter om økt trusselnivå, særlig i forbindelse med Pride-arrangementer.
Hva gjøres – og hva mangler?
Mye har skjedd siden 22. juli 2011. Myndighetene har innført en nasjonal kontraterrorstrategi, sist revidert i 2022, som bygger på fire hovedområder: forebygge, beskytte, avverge og håndtere terror.
Det er etablert tverrsektorielle samarbeidsgrupper, og førstelinjetjenester har fått økt kompetanse og veiledning. Politiet har egne radikaliseringskontakter, og det finnes nasjonale veiledere for forebygging. Skoler, barnevern og helsetjenester har fått økt kompetanse.
Men det finnes også svakheter. En rapport fra OsloMet i 2023 peker på at forebyggingsarbeidet fortsatt er fragmentert og mangler tydelige retningslinjer. Politiets radikaliseringskontakter, for eksempel, har i mange tilfeller ikke fått tilstrekkelig opplæring eller verktøy for å utføre oppgavene sine. Det er også store forskjeller mellom politidistriktene. Mange lærere og ungdomsarbeidere føler seg også usikre, både på hvordan og når de skal gripe inn. Det mangler også en helhetlig, nasjonal strategi for å møte digital radikalisering blant unge.
Det jobbes imidlertid kontinuerlig videre med forebyggingsarbeidet. I mars i år lanserte Regjeringen en ny ekstremisme-melding, Meld. St. 13 Forebygging av ekstremisme – trygghet, tillit, samarbeid og demokratisk motstandskraft. Meldingen følger opp Ekstremismekommisjonens utredning (NOU 2024: 3), og har 45 tiltak som sammen bidrar til å bekjempe og forebygge ekstremisme. Et av tiltakene er å etablere et nytt nasjonalt senter for innsats mot radikalisering og voldelig ekstremisme.
Veien videre: Demokrati som vaksine mot ekstremisme
Mye godt arbeid er allerede gjort, men skal vi lykkes i kampen mot ekstremisme, må vi styrke vår egen motstandskraft. Det handler ikke bare om overvåking og beredskap – men om å bygge inkluderende fellesskap, fremme kritisk tenkning og styrke demokratisk bevissthet. Med andre ord: Vi må styrke samfunnslimet. Det ansvaret hviler på oss alle.
Skolen spiller en avgjørende rolle i unges liv – ikke bare som formidler av kunnskap, men som en arena for å utforske vanskelige temaer, forstå ytringsfrihetens grenser og lære hvordan hat og fordommer kan vokse frem.
Og kanskje viktigst: Ungdommen selv må lyttes til. Ikke bare de som står i front og roper høyest, men også de tause bakerst i klasserommet.