Massive demonstrasjoner og opptøyer mot rasisme har på nytt satt USA i brann. Det kan derfor virke rart at utviklingen gikk i positiv retning for bare et par generasjoner siden.
Rasisme har vært et vedvarende problem i USA siden 1700-tallet, men den moderne kampen mot etnisk segregering har pågått mer eller mindre konstant i over 50 år, og var i en periode langt på vei i ferd med å lykkes.
Minoritetenes rettigheter
Afroamerikanere utgjør om lag 13 prosent av befolkningen i USA, og er i hovedsak etterkommere av slaver. Selv om de på papiret fikk rettigheter som vanlige borgere i 1865, var det langt mellom lov og praksis, og de svarte levde under forferdelige kår frem til 1950-tallet. Borgerrettighetsaktivismen skjøt for alvor fart på 1960-tallet, og den republikanske delen av Senatet sørget for å få igjennom loven kjent som «The Civil Rights Act of 1964.» Denne gjorde det ulovlig å diskriminere basert på rase, religion eller kjønn, og er sett på som en av de viktigste milepælene i kampen mot institusjonalisert rasisme i USA.
Utover andre halvdel av tiåret ledet Martin Luther King jr. og andre borgerrettighetsforkjempere kampen videre. Da krigen i Vietnam ble avsluttet i 1975, gikk USA inn i en optimistisk periode med forsoning og forbrødring, samt massive reformer for å rette opp de rasemessige skjevhetene i samfunnet. Som vi skal se har dessverre mange av dagens problemer sitt utspring i nettopp denne perioden.
Feilslåtte reformer
På slutten av 1970-tallet gikk myndighetene inn for å integrere afroamerikanere i storsamfunnet ved hjelp av incentivordninger og jobbmuligheter. For å gjøre dette, ville myndighetene få dem bort fra brakkebyer på landsbygda, og inn i nybygde boliger i urbane strøk. I løpet av få år ble det investert milliarder av dollar i reformprogrammer på statlig og nasjonalt nivå. Mangel på utdannelse ble sett på som en årsak til fattigdom, som kunne kureres, og i tillegg til boliger, ble det derfor bygget skoler helt opp på universitetsnivå i de indre bykjernene.
Det ble opprettet omfattende arbeidsprogrammer der svarte fikk fortrinnsrett i jobbmarkedet. Mange statlige institusjoner la føringer for kvotering og karrieremuligheter for afroamerikanere. En av disse var politiet, som i dag fortsatt er et populært karrierevalg i dette miljøet, og afroamerikanere utgjør 12 prosent av den nasjonale politistyrken i 2020.
Prosessen var langt ifra smertefri. Sterke krefter i samfunnet ville at den skulle feile. På den ene siden var det en inngrodd rasisme i deler av befolkningen, på den andre siden militante borgerrettsaktivister som mente at å delta i reformene var å «bøye hodet for den hvite mann».
Under første halvdel av 80-tallet ble også urbane strøk truffet av et dobbelt mageslag, i form av AIDS-epidemien og en kraftig økning av narkotiske stoffer som crack og kokain. Begge deler rammet den afroamerikanske befolkningen spesielt hardt. Dette førte til fornyet innsats mot fattigdom, men også økt negativt søkelys på den svarte befolkningen. Det ble stilt spørsmål ved hvorfor andre minoriteter tilsynelatende lot seg integrere, men ikke den afroamerikanske.
Det globale børskrakket den 19. oktober 1987 satte en brutal stopp for integreringsarbeidet. Delstatene befant seg plutselig med gjeld opp til pipa, og de sosiale reformprogrammene var det første som ble ofret i kampen for å spare penger. De afroamerikanske miljøene ble igjen overlatt til seg selv, og resultatet ble katastrofalt. Sosiale problemer med påfølgende kriminalitet eksploderte i de indre bykjernene og de nyetablerte boligområdene. Den svarte befolkningen følte seg sveket og forlatt, og fordommer fikk god grobunn i alle deler av samfunnet. På svært få år økte konfliktnivået til nye høyder.
Fastlåst situasjon
I 1991 ble afroamerikanske Rodney King banket opp av fire politifolk for åpent kamera. Da politibetjentene ble frikjent, fikk befolkningen et uhyggelig innsyn i hvilke rasistiske holdninger som hadde fått gro innad i rettsvesenet. Dette kunne ha ført til en ny runde med reformer. I stedet ble hendelsen overskygget av de påfølgende opptøyene i Los Angeles, som kostet 63 menneskeliv og én milliard dollar i eiendomsskader.
Rodney King-saken ble starten på en ond sirkel av økende polarisering, eskalerende voldsbruk og manglende løsningsorientering. Med internett og sosiale medier fikk konflikten en ny plattform der fordommer fikk utvikle seg fritt til dagens nivå. Debatten ble preget av manipulerte narrativ og manglende vilje til å analysere de underliggende problemene. Eksempelvis blir kriminalstatistikk brukt som en lettvint forklaring på økende rasisme og voldsbruk innad i politiet, mens man bruker enkelthendelser til å hevde at politiet i seg selv er en rasistisk organisasjon.
Black Lifes Matter
Da verden i mai 2020 fikk se videoen av at afroamerikanske George Floyd ble drept av en hvit politimann, var reaksjonene sterke. Det ble gjennomført store fredelige demonstrasjoner i USA, og engasjementet rundt hendelsen førte også til demonstrasjoner verden rundt. Samtidig oppsto det store uroligheter i USA, og amerikanske byer ble plyndret, og nye mennesker mister liv og levebrød. Verst gikk det paradoksalt nok ut over fattige minoritetsbydeler og nabolag.
Floyd er bare den siste i rekken av systematisk urett begått mot den svarte befolkningen. Følelsen av sinne og avmakt fører til opptøyer, og det fremsto som daværende president Trumps eneste løsning i 2020 var å eskalere voldsbruken. Terskelen for å bruke militære enheter mot egen befolkning var eksempelvis skremmende lav.
Med mindre man får jevnet ut sosiale forskjeller, vil trolig rasisme fortsatt være endemisk i deler av samfunnet. Akkurat nå kan det virke som om arbeidet mot segregering er satt tilbake til 1960-tallet. Spørsmålet er om den nye presidenten vil kunne forene nasjonen.