Mens krigen raser i Ukraina, har en annen konflikt mellom to tidligere sovjetrepublikker, Kirgisistan og Tadsjikistan, blomstret opp lenger øst. Hvordan oppstod denne konflikten? Og hvordan passer den inn i den økende stormaktsrivaliseringen?
Kirgisistan og Tadsjikistan er to land i Sentral-Asia. Dette er en svært gammel og historisk region, der Silkeveien var en viktig handelsrute. Både kinesiske dynastier, grekerne, mongolene og andre sivilisasjoner har ønsket innflytelse her. Dette har også ført til at befolkningen i Sentral-Asia har blitt svært sammensatt. I Kirgisistan snakker de et tyrkisk språk, mens i Tadsjikistan snakkes det en variant av persisk.
Russisk innflytelse i Kirgisistan og Tadsjikistan
Både Kirgisistan og Tadsjikistan ble erobret av det russiske keiserriket på 1800-tallet. Historisk sett hadde de ulike folkegruppene i regionen bodd tett, og delt områdets naturressurser broderlig. Etter dannelsen av Sovjetunionen fortsatte folkegruppene å bytte land, vannressurser og beiteområder mellom seg. Dette gjaldt også i sovjetrepublikken Usbekistan, som grenser til både Kirgisistan og Tadsjikistan. Folk flyttet på seg over grensene, og byttet en åker i et land mot beite i et annet, uten problemer. Dette hadde de gjort i århundrer. Siden hele området var en del av Sovjetunionen, betydde heller ikke grensene så mye rent formelt.
Samtidig bedrev Sovjetunionen sin kollektiviseringspolitikk, flyttet rundt på folk og slo sammen gårder. Dette endret også på befolkningssammensetningen i regionen. Resultatet ble en uklar grense gjennom et lappeteppe av områder bebodd av ulike folkegrupper. Dette var ikke nødvendigvis noe negativt for sovjetiske styresmakter. Ved å blande sammen folkegruppene kunne de unngå store folkebevegelser som ønsket uavhengighet eller bedre rettigheter for en etnisk gruppe. Styresmaktene i Moskva tegnet om kartet over grensene i Sentral-Asia flere ganger. Dermed ble eksklavene også å finne på ulike offisielle kart.
Nye grenser – og konflikter
De uklare grensene ble først virkelig et problem da Sovjetunionen gikk i oppløsning i 1991. Både Kirgisistan og Tadsjikistan ble da selvstendige land. Tadsjikistan gikk raskt inn i en borgerkrig, og har siden 1992 blitt styrt av den autoritære presidenten Emomalii Ramon.
Kirgisistan har på sin side kastet to autoritære presidenter i revolusjoner i 2005 og 2010, og gjør det litt bedre enn sin nabo. Likevel er det stadig utbredt korrupsjon og få frie medier i landet.
De autoritære styresettene ga ikke grunnlag for noen god løsning på uenighetene om territorier. Det finnes i dag en rekke eksklaver, altså landområder som tilhører ett land inne i et annet land. Noen av dem er bittesmå, og inneholder omtrent bare jordbruksland. Andre er større, som Vorukh, et tadsjikisk område inne i Kirgisistan med rundt 30 000 innbyggere.
For å komplisere det ytterligere finnes det også en usbekisk eksklave inne i Kirgisistan, Sokh, med nesten utelukkende tadsjikisk befolkning. Dette er forvirrende for en utenforstående, og enda mer forvirrende for de som skal passe på og håndheve disse grensene. De ulike landene bruker kart fra ulike tider for å forsvare sine territorielle krav.
Selv om Usbekistan også er innblandet, er det hovedsakelig mellom Tadsjikistan og Kirgisistan at konflikten foregår. I dag er nærmere halvparten av den 1000 kilometer lange grensen mellom de to landene omstridt. Siden 1991 har det vært en rekke konfrontasjoner, og utenom disse har det jevnlig vært gisseltaking og mindre trefninger langs grensen.
Hva er de uenige om?
Fergana-dalen, der mye av konflikten finner sted, er en svært fruktbar dal. I et ellers tørt Sentral-Asia gjør de to elvene Naryn og Kara Darya at dalen er egnet for jordbruk. Området er kjent for sin bomullsindustri, og det dyrkes også frukt og grønnsaker. I tillegg finnes det forekomster av en rekke mineraler og metaller. Alle landene i regionen ønsker naturlig nok en del av kaken. Mineralutvinning er en stor del av økonomien til både Kirgisistan og Tadsjikistan.
Utviklingen av Fergana hindres av de mange uenighetene. Spesielt tilgangen på vann har vært en driver i konflikten mellom Kirgisistan og Tadsjikistan. Elver og vannrør går på kryss og tvers mellom eksklavene. Det er nesten alltid uenigheter i perioder der jordområdene skal vannes. Begge sider anklager hverandre for å forsyne seg av omstridt territorium, og det vennskapet som hadde eksistert i århundrer, og kanskje årtusener, er borte. Tidvis er uenighetene helt nede på nivået der noen har plantet trær på feil side, og lokale bønner sloss med jordbruksredskaper som våpen. Mange mennesker er lei av konflikten og har begynt å flytte inn til byene, noe som tapper regionen for arbeidskraft.
En ødeleggende konflikt
Uenighetene handler også om infrastruktur. Vorukh, den største tadsjikiske eksklaven i Kirgisistan ligger i veien for et kirgisisk veiprosjekt. Utbyggingen har blitt hindret av lokale tadsjikiske bønder, som mener veien går over deres land. Å krysse mellom de ulike eksklavene og resten av landet er vanskelig, med en rekke grensestasjoner, politikontroller og veisperringer, som gjør reisen komplisert og tidkrevende for lokale. Da koronapandemien var på sitt verste, var situasjonen enda vanskeligere, ettersom ulike land hadde ulike restriksjoner.
Konflikten rammer også turister. Den usbekiske Shohirmadon-eksklaven inne i Kirgisistan har forsøkt å satse på turisme, både grunnet sin flotte natur, og fordi mange sjiamuslimske pilgrimer mener at profeten Muhammads svigersønn Ali ligger begravet der. De mange grensepasseringene gjør imidlertid at turistene og pilgrimmene vegrer seg for å dra til området.
Konfliktene i 2021 og 2022
I 2021 begynte en tre dager lang grensekonflikt mellom Tadsjikistan og Kirgisistan over hvem som hadde rettighetene til et vannreservoar i området rundt Vorukh. Tidligere hadde Tadsjikistan uttrykt at de var bekymret over kirgisiske militærøvelser i området. Rundt 50 sivile ble drept, og 10 000 ble evakuert.
Den kirgisiske og tadsjikiske regjeringen ble enige om en våpenhvile, men beskyldte hverandre for eskalering. Russlands utenriksminister Sergej Lavrov ba om at begge landene overholdt våpenhvilen, og etter hvert ble styrkene trukket tilbake fra konfliktområdet. Menneskerettighetsorganisasjonen Human Rights Watch rapporterte om at tadsjikiske opprørere hadde brent ned kirgisiske landsbyer og en skole. På den tadsjikiske siden ble Kirgisistan tiltalt av statsadvokaten for å ha «startet en aggressiv krig».
I 2022 brøt konflikten ut på nytt. Mellom januar og juni var det en rekke mindre konfrontasjoner som resulterte i et par dødsfall. Deretter eskalerte konflikten i september. Kirgisistan anklaget Tadsjikistan for å ha trådt inn på kirgisisk område. Det ble åpnet ild på begge sider, og Tadsjikistan skjøt blant annet mot den regionale flyplassen i Batken-regionen i Kirgisistan. Flere våpenhviler ble brutt, og kirgisiske myndigheter evakuerte 137 000 mennesker fra områdene som var under angrep.
Russland og Kina blander seg i Sentral-Asia
Kirgisistan og Tadsjikistan er blant de fattigste landene i Sentral-Asia, og er de to landene som er mest avhengige av Russland. I begge landene finnes det russiske militærbase og Russland er den største våpeneksportøren. Begge landene er også med i CSTO, en organisasjon som kan minne om NATO for tidligere sovjetrepublikker. Derfor ønsker Russland å unngå en større konflikt mellom de to landene, spesielt når Russland selv er opptatt i Ukraina.
Samarbeidet med Russland er spesielt viktig for Tadsjikistan, som har en lang grense mot Afghanistan, og ønsker beskyttelse i tilfelle det bryter ut en konflikt i nabolandet. Den russiske basen i Tadsjikistan var lenge den største utenlandske russiske militærbasen i verden. Kirgiserne føler at Russland stiller seg på tadsjikisk side i konflikten, ettersom Tadsjikistans president Emomalii Ramon var på statsbesøk i Russland i løpet av konflikten i 2022. Da fikk han til og med en æresmedalje av Putin for å ha «bidratt til stabilitet i regionen».
Kina har også sine interesser i regionen. Både Tadsjikistan og Kirgisistan har mye gjeld til Kina, og de to landene ligger på ruten som ofte kalles den nye silkeveien. Kina er i gang med å bygge en jernbanelinje gjennom Kirgisistan og Usbekistan for å frakte naturgass. Både Kina, Russland, og de to stridende landene er medlemmer av Shanghaigruppen (SCO), sammen med Usbekistan og Kasakhstan. Hovedoppgaven for organisasjonen er ifølge vedtektene regional sikkerhet, men den har imidlertid unngått å foreta seg noe i konflikten. Samtidig som konflikten stod på som verst i 2022, var det toppmøte i SCO, uten at konflikten ble diskutert i plenum. Eksperter peker på det faktum at Kinas formål med SCO-samarbeidet kanskje mest handler om å søke støtte for det Kina ønsker å foreta seg av utenrikspolitikk, og ikke så mye annet.
Samarbeid med andre regionale stormakter
Kirgiserne har på sin side støtte av en rekke andre land. På grunn av sitt språklige og kulturelle fellesskap med Tyrkia, har tyrkerne solgt dem droner til bruk i krig. Organisasjonen for tyrkiske stater (OTS), består av Tyrkia, Aserbajdsjan, Kasakhstan, Kirgisistan og Usbekistan, og har hittil begrenset seg til kultursamarbeid. Tyrkias president Recep Tayyip Erdoğan har imidlertid indikert at dette samarbeidet kan bli mer omfattende i fremtiden. Kanskje vil dette også bety støtte til den kirgisiske siden i konflikten.
Tadsjikistan er det eneste landet i Sentral-Asia som ikke har et tyrkisk språk som majoritetspråk. De har heller snudde seg mot sin språknabo i Iran, som de har ønsket å kjøpe droner fra. Iran har siden 1991 hatt et mål om økt innflytelse i Tadsjikistan, men forholdet har vært problematisk til tider. Dette spesielt under borgerkrigen i Tadsjikistan. De siste årene har også Saudi-Arabia ønsket å øke sin innflytelse i landet, og har blant annet gitt støtte til å bygge en ny parlamentsbygning i den tadsjikiske hovedstaden Dusjambe.
Begynnelsen på slutten for det russiske Sentral-Asia?
Kirgisistans tilknytning til Tyrkia og de tyrkiske statene, og Tadsjikistans tilknytning til Iran og Saudi-Arabia viser at mange sentral-asiatiske land nå ser etter andre strategiske partnere enn Russland. Det begynner å bli lenge siden Sovjetunionens fall, og det finnes en rekke land med mer naturlige kulturelle, språklige og religiøse fellesskap enn landene har med Russland. Handel med andre land, upåvirket av de europeiske sanksjonene mot Russland, virker mer attraktive. Kina fremstår som en mer stabil langsiktig partner enn Russland, når Russland sliter på slagmarken i Ukraina. I mai 2023 møtte Kinas leder Xi Jinping lederne for de sentralasiatiske landene, for første gang uten at Russland også var til stede.
Samtidig er Russland stadig viktig for disse to landene, som begge har godt over en million fremmedarbeidere i Russland. Russisk er fortsatt et viktig språk for handel, kultur og politikk. Verdensbanken anslo i 2021 at over en tredjedel av brutto nasjonalprodukt i både Tadsjikistan og Kirgisistan kommer av penger som sendes hjem fra fremmedarbeidere i Russland.
Konflikter på flere fronter
Det er lett å trekke paralleller til konflikten i Nagorno-Karabakh, mellom Aserbajdsjan og Armenia. Begge konfliktene omhandler eksklaver i to tidligere sovjetrepublikker, og har blusset opp flere ganger den siste tiden. I begge konfliktene har Russland sterke interesser i begge land, og det ene landet har i tillegg tette bånd til Tyrkia.
De siste dagene har Aserbajdsjan begynt en «militæroperasjon» i Nagorno-Karabakh, og det kan se ut til at konflikten vil blusse opp på nytt. Russland har neppe lyst til å måtte håndtere to parallelle konflikter, i tillegg til sin egen krig i Ukraina. Eksperter ser likevel konflikten i Sentral-Asia mer som en følge av interne faktorer, enn som en følge av lavere russisk tilstedeværelse. Tiden vil vise om konflikten fører til at landene nærmer seg, eller trekker seg enda lenger unna sin enorme nabo og tidligere unionspartner i Russland.