I juli offentliggjorde Frankrike sin nye nasjonale sikkerhetsstrategi. I forkant av offentliggjøringen var Frankrikes president Emmanuel Macron på besøk i Norge hvor han signert en partnerskapsavtale med statsminister Jonas Gahr Støre. Denne avtalen må ses i sammenheng med strategien. Så hva omfatter strategien? Og hva betyr dette for Norge?
Frankrike er et svært viktig land for Norge. Forholdet mellom Norge og Frankrike ble etablert like etter unionsoppløsningen med Sverige i 1905, og den franske revolusjonen var en viktig inspirasjonskilde for den norske grunnloven. Under andre verdenskrig og invasjonen av Norge deltok franske styrker sammen med norske i kampene mot nazistene. Slaget om Narvik står som et sentralt minne i det norsk-franske forholdet.
Norge og Frankrike – et tett verdifellesskap
Frankrike er en militær stormakt med atomvåpen, sitter som en av de fem faste i FNs sikkerhetsråd, et sentralt NATO medlem og et nøkkelland i EU. Det er derfor avgjørende for Norge å opprettholde et godt forhold til Frankrike, og ivareta det tette verdi- og interessefellesskapet.
I juni inngikk Norge og Frankrike et strategisk partnerskap. Avtalen ble signert i forbindelse med president Macron sitt besøk til Norge. Besøket var det første offisielle besøket av en fransk president siden 1984. Formål med avtalen er å styrke samarbeidet innen sikkerhet og forsvar, konkurransekraft, innovasjon og avansert teknologi, samt energi- og miljøomstilling. Alle områder som omfattes av den franske strategien.
Truslene mot Frankrike (og Europa)
Den franske strategien vektlegger mange av de samme truslene som de norske trusselvurderingene. Den fremhever et stadig mer komplekst globalt sikkerhetsmiljø, der Russland og Kina står sentralt som langsiktige strategiske trusler. Russland beskrives som en vedvarende destabiliserende faktor i Europa, med militær aggresjon, desinformasjon, sabotasje, cyberoperasjoner og atomtrussel som hovedutfordringer, og selvfølgelig krigføringen i Ukraina.
Kina vurderes som en rival med ekspansive militære, teknologiske og økonomiske ambisjoner, særlig i Sør-Kina havet og Taiwan, kombinert med systematiske forsøk på å påvirke internasjonale normer og institusjoner i sin favør.
I tillegg peker strategien på transnasjonale trusler som terrorisme, organisert kriminalitet, migrasjonspress og klimaendringer.
Teknologisk utvikling anses både som en mulighet og en trussel. Kunstig intelligens, kvante- og romteknologi kan gi motstandere nye offensive kapasiteter samtidig som de skaper sårbarheter når land, bedrifter og institusjoner er avhengig av utenlandske leverandører.
Strategien understreker at den økende globale rivaliseringen og svekkede internasjonale orden gjør det nødvendig for Frankrike og Europa å styrke egen handlekraft og strategisk autonomi.
Frankrikes strategiske målene
For å i møte komme disse truslene har Frankrike satt seg elleve strategiske mål som skal nås innen 2030. Flere av målene henger tett sammen og er for enkelhetsskyld slått sammen til fem overordnede mål.
Troverdig avskrekking
Det første strategiske målet retter seg mot å sikre et robust militært forsvar og en troverdig avskrekkingsevne. I kjernen står den franske atomavskrekkingen, som fortsatt anses som en uunnværlig garanti for statens overlevelse og handlefrihet. Samtidig fremheves behovet for moderne, robuste og fleksible militære styrker som kan håndtere høyintensitetskrigføring i et mer ustabilt europeisk og globalt sikkerhetsmiljø.
Motstandsdyktighet
Det andre strategiske målet understreker betydningen av nasjonal og digital motstandsdyktighet. I en tid hvor samfunnet er sårbart for naturkriser, cyberangrep og desinformasjon, må både sivile og offentlige institusjoner ha evne til å håndtere og raskt gjenopprette funksjoner og tjenester etter alvorlige hendelser. Cybersikkerhet står sentralt, ettersom kritisk infrastruktur er stadig mer digitalisert.
Handlefrihet
Det tredje strategiske målet omhandler statens strategiske autonomi og beslutningsevne. For Frankrike betyr dette evnen til å forstå, vurdere og handle raskt i et komplekst trusselbilde uten å være avhengig av andre for tilgang til kritisk etterretning eller operativ handlekraft. Autonomi handler ikke om å stå alene, men om å sikre at nasjonale interesser kan forsvares selv når allierte har andre prioriteringer. Dette krever investeringer i etterretning, analysekapasiteter, juridiske verktøy og evne til å manøvrere effektivt i hybride konfliktmiljøer.
Kontroll over kritiske teknologier
Det fjerde strategiske målet dreier seg om teknologisk, vitenskapelig og industriell suverenitet. Her kombineres utviklingen av en krigsforberedt og motstandsdyktig økonomi med nasjonal kontroll over kritiske teknologier. Frankrike ser innovasjon innen kunstig intelligens, kvanteteknologi, romfart og digital infrastruktur som avgjørende for landets fremtidige militære og økonomiske styrke. Samtidig vektlegges reduksjon av sårbare avhengigheter i globale forsyningskjeder og styrking av nasjonal industriell kapasitet.
NATO og regelbasert verdensorden
Det femte strategiske målet fokuserer på internasjonal sikkerhet og samarbeid. Frankrike legger til grunn at landets egen sikkerhet er nært knyttet til et stabilt Europa og et sterkt transatlantisk partnerskap. Samtidig ønsker landet å utvikle europeisk strategisk autonomi gjennom tettere samarbeid om forsvar, teknologi og kapasitetsbygging. Utenfor Europa søker Frankrike å styrke partnerskap i nøkkelregioner og å støtte en regelbasert internasjonal orden som motvekt til økende global rivalisering. Her sees diplomati, militær tilstedeværelse og multilateralt engasjement som gjensidig forsterkende virkemidler.
Frankrikes politiske utfordringer
Frankrike står i en dyp politisk krise og regjeringen har blitt skiftet ut flere ganger. Etter valget i 2024 har ingen blokker et klart flertall i nasjonalforsamlingen, noe som gjør det svært vanskelig å bli enige.
Ytre høyre har fått en tydelig maktposisjon der Rassemblement National (tidligere Front National) med Marine Le Pen i spissen står som en av de største blokkene i parlamentet. Den økende støtten til ytre høyre skyldes omfattende misnøye med etablerte partier, politiske skandaler og en langvarig styringskrise.
Mangelen på et rent flertall gjør det vanskelig å vedta budsjetter og reformer.
En av de mest betente sakene er pensjonsreformen. Regjeringen har valgt å midlertidig suspendere planen om å heve pensjonsalderen etter press fra Sosialistpartiet for å unngå mistillitsvotum.
Samtidig er Frankrikes offentlige økonomi under sterkt press. Landet har et budsjettunderskudd på rundt 5,8 % av BNP, og gjelden er svært høy. Forslaget til budsjettkutt (44 milliarder euro) og nedskjæringer i offentlige tjenester har vakt sterk motstand. I tillegg bidrar den politiske krisen til betydelig økonomisk usikkerhet: Investorer holder tilbake investeringer, og både forbruk og næringsliv aktivitetsnivåer hemmet.
Hvis denne politiske splittelsen vedvarer inntil presidentvalget i 2027 kan det skape store utfordringer for gjennomføring av strategien. Målene krever sterk politisk handlekraft, god økonomi, og et samfunn som spiller på lag. For øyeblikket ser utsiktene for å nå målene innen 2030 som vanskelig.
Implikasjoner for Norge
Tradisjonelt sett har Norge søkt samarbeid med USA, Storbritannia og Tyskland, og i mindre grad med Frankrike. Men å øke samarbeidet med Frankrike er positivt av flere grunner. Norge er opptatt av at allierte trener i våre nærområder og denne avtalen bidrar til å trekke Frankrike nærmere Norge. Det gir ytterligere et ben å stå på i sikkerhetspolitikken, spesielt ettersom USA fortsetter sin vridning mot Asia og samtidig presser Europa til å ta et større ansvar for egen sikkerhet.
Ettersom Frankrike er den andre av de to viktigste EU landene vil et tettere forhold gi oss muligheten til å påvirke EUs politikk i vår favør. Selv om vi står utenfor EU er politikken som føres fra Brussel svært viktig for Norge.
Å bli med på den vitenskapelige og industrielle utviklingen til Frankrike vil gi økonomiske muligheter for norsk næringsliv og forskning. Norge vil dermed kunne bli med på en utvikling vi ellers ikke kunne stått for på egenhånd.
Samtidig er det verdt å merke seg at den politiske krisen i Frankrike forskyver gjennomføringen av strategien og Norge må også kunne gripe muligheter med andre partnere dersom krisen vedvarer.
Det blir spennende å se hvordan dette partnerskapet vil utvikle seg fremover.