Pakistan: den lange veien mot demokrati

Selv om den islamske republikken Pakistan er en relativ ny stat, så preges et av verdens tettest befolkede land av langvarige konflikter.

Midt imellom de regionale stormaktene Iran, India og Kina ligger den islamske republikken Pakistan. Område som i dag utgjør Pakistan, var tidligere en del av kolonien Britisk India. Dette historiske båndet gjør at forholdet til den hinduistiske naboen i øst har preget Pakistans historie – men også samtid.

Det indiske subkontinentet

Det indiske subkontinentet var sentrum for en av verdens første høykulturer for mer enn 3000 år siden, og omfattet det som i dag er Bangladesh, Butan, India, Maldivene, Nepal, Pakistan og Sri Lanka. Eleven Indus har i tusener av år gitt rom for byutvikling og bosetting, noe som har ført til at ulike riker og folkegrupper har satt sitt preg på regionen. I de første århundrene besto området av ulike buddhistiske og hinduistiske riker. På 700-tallet ble nordområdene invadert av arabere, før tyrkerne kom på 1100-tallet. I århundrene etter hadde både Delhisultanet (1200-tallet), Lodhidynastiet (1400-1500-tallet) og Mongulriket (1500-1700-tallet) kontroll over store deler av subkontinentet.

Da Vasco da Gama fant sjøveien fra Europa til India i 1498 var det starten på utstrakt handelsvirksomhet og kulturutveksling mellom de to kontinentene. Det ble også starten på okkupasjon og undertrykkelse. Båndene til Storbritannia ble særlig tydelige, og i 1858 tok den britiske regjeringen over såkalte «Britisk India». Til tross for navnet, dekket koloniriket det som i dag er India, Pakistan, Bangladesh og deler av Myanmar.

Slutten på det britiske koloniveldet

I nesten et århundre ble Britiske India styrt med hard hånd, og mot slutten av 1800-tallet økte misnøyen blant befolkningen. Dette førte etter hvert til frihetskampen mot engelskmennene, da med Mahatma Gandhi som leder. I 1947 vant frigjøringskampen frem, og det britiske styret ble avsluttet. Dette førte til at Britisk India ble delt i to stater: Den indiske union og Pakistan.

Pakistans statsdannelse og ønske om løsrivelse fra India var tuftet på år med undertrykkelse av den muslimske befolkningen. Til tross for at muslimer utgjorde omkring 100 millioner av befolkningen, hadde både britene og deler av den hinduistiske majoritetsbefolkningen diskriminert den muslimske minoriteten. Ønsket om løsrivelse økte allerede på begynnelsen av 1900-tallet, og opprinnelig vedtok britene i 1940 at Pakistan skulle bli en selvstendig stat.

Pakistan blir selvstendig

Området i nord av Britisk India, som muslimske arabere hadde invadert på 700-tallet, ble i 1947 til Pakistan. En særlig viktig lederskikkelse for statsdannelsen var politikeren og juristen Muhammad Ali Jinnah. Jinnah ble landets første generalguvernør, og anses som grunnleggeren av det moderne Pakistan. Hans visjoner for Pakistans har hatt betydning for landet frem til i dag – til tross for at han døde allerede i 1948.

Pakistans første år som selvstendig stat var preget av masseforflytninger fra grenseregionene Punjab (i dag i India og Pakistan) og Bengal (i dag i India og Bangladesh). I hovedsak flyttet muslimer i India til Pakistan, og hinduer i Pakistan til India. Flere millioner mennesker flyktet over grensen og delingen av India og Pakistan var blodig. Hundretusener av menneskeliv gikk tapt i voldelige konfrontasjoner: hinduer og siker på den ene siden, og muslimer på den andre.

Dette var også starten på konflikten over fyrstestaten Kashmir – en konflikt som fremdeles pågår, og som har gjort Pakistan og India til erkefiender. Begge statene hevder å ha enerett på provinsen i nord, og ved tre anledninger har det vært fullskala krig mellom statene som en gang delte nasjonalitet.

Uro mellom Øst- og Vest-Pakistan

Ved dannelsen av Pakistan var en av hovedutfordringene at landet besto av to adskilte områder. Geografisk separert av India, besto landet av Øst-Pakistan og Vest-Pakistan. Mens de religiøse båndene mellom de vest og øst var sterke, var det ikke et sterkt geografisk, økonomisk eller etnisk bånd mellom dem. I tillegg lå den politiske- og militære makten i Vest-Pakistan, mens 60 % av befolkningen bodde i Øst-Pakistan.

En annen grunnleggende utfordring ved Pakistans statsdannelse var å etablere og opprettholde et stabilt politisk system. Dette skyltes i stor grad politiske tvister og omfattende korrupsjon. Militærets rolle skulle også vise seg å prege Pakistan i tiårene fremover.

I 1958 ble det sivile politiske styret avløst av et militærdiktatur styrt av Ayub Khan. Han holdt på makten i 11 år, til tross for økende indre motsetninger mellom liberale og konservative muslimer og mellom Øst- og Vest-Pakistan. Under Khans styre økte Øst-Pakistans ønske om selvstendighet. Khan svarte med å arrestere fremtredende østpakistanske politikere. Polariseringen mellom de to delene av landet var mer tydelig enn på mange år.

Øst-Pakistan blir til Bangladesh

I 1970 ble det første reelle valget i Pakistan avholdt. I øst ble valget en stor seier for selvstyretilhengerne, og i vest vant det radikale opposisjonspartiet Pakistan People’s Party (PPP). Det skulle vise seg å være umulig å få til en koalisjonsregjering mellom de to, og alle forhandlinger falt sammen. Den 26. mars 1971 proklamerte Mujibur Rahman, en av frontfigurene i Øst-Pakistans frigjøringsbevegelse, at Øst-Pakistans selvstendighet under navnet Bangladesh.

Rahmans proklamasjon førte til en blodig borgerkrig. India valgte å involvere seg i krigen på østpakistansk side, og etter hvert måtte regjerningen i Pakistan (motvillig) akseptere at den østlige delen av landet nå var en selvstendig stat. I desember 1971 oppnådde Bangladesh internasjonal annerkjennelse, med Dhaka som hovedstad.

Lederen for Pakistans mangeårige militærdiktatur gikk av etter å ha tapt kampen om Bangladesh. Lederen av PPP, Zulfikar Ali Bhutto, ble landets første sivile leder på 14 år.

Modernisering, politisk vold og islamisering

På 70-tallet ble en rekke reformer gjennomført, blant annet nasjonalisering av bankene og deler av industrien. Samtidig var styresmaktene i konstant kamp med separatist- og opprørsgrupper, så vel som korrupsjonen i det politiske systemet. For å bøte på den politiske ustabiliteten fikk Pakistan i 1973 en føderal forvaltning. Politisk vold og uro var ikke uvanlig, og i 1977 tok general Muhammad Zia-ul-Haq makten. Den tidligere presidenten Bhutto ble stilt for retten, dømt til døden og henrettet i 1979. Samme år ble all politisk aktivitet forbudt.

Med general Zia i førersetet ble en voldsom islamisering av landet gjennomført. Sharia ble gjeninført i rettsvesenet, noe som ga svært strenge straffer for brudd på religiøse påbud.

Etter at Zia omkom under mystiske omstendigheter i en flyulykke, fikk Pakistan sin første kvinnelige statsminister i 1988. Faktisk var Benazir Bhutto, datteren til tidligere presidenten Bhutto, verdens første kvinnelige regjeringssjef i et muslimsk land. Hennes tid som statsleder ble i første omgang kortvarig, da hun ble avsatt i 1990 etter angivelig korrupsjon og maktmisbruk.

90-tallet var preget av voldelige opprør mellom sentralregjeringens sikkerhetstyrker og ulike religiøse og politiske grupper. Fra 1992 til 1997 døde om lag 4500 mennesker som følge av volden. I landets største by, Karachi, var opptøyene særlig voldsomme. Karachi var også Pakistans viktigste haveby, og de blodige konfrontasjonene hadde innvirkning på landets eksport. Det var Benazir Bhutto som i disse årene igjen satt som statsminister (1993-96), men etter tre år ble hun igjen avsatt. I 1999 opplevde Pakistan sitt tredje militærkupp, denne gangen med lovnader om et stabilt og demokratisk Pakistan.

Årtusenskiftet og alliansen med USA

Siden selvstendigheten i 1947 og helt frem til årtusenskiftet var landet preget av politisk ustabilitet. Militærdiktaturene rådet fremdeles. Til tross for ønsker om demokratisering ble ingen betydelige reformer gjennomført. Politisk, etnisk og nasjonalistisk uro hadde preget Pakistan i flere tiår, så vel som hyppig utskifting av statsledere. Landet hadde gjennomgått en islamisering av lovverket, samtidig som økonomien var preget av store omveltinger.

Ved årtusenskiftet ble landet tvunget til å skifte kurs. Etter terrorangrepene mot USA i 2001 krevde USA støtte i krigen mot terror. Daværende statsleder Musharraf føyde seg for stormaktens press. Han tillot amerikanerne å ta i bruk Pakistans luftrom og to flybaser i kampen mot al-Qaida og Taliban. Musharraf, som hadde vært en frontfigur ved kuppet i 1999, ble møtt med sterke reaksjoner fra store deler av befolkningen.

Den amerikanskvennlige politikken førte til at militante islamistgrupper og separatistbevegelser ble fengselet eller satt i husarrest. Ytterliggående bevegelser ble forbudt og kasjmirske separatistgrupper ble slått ned på. I tillegg ble det lagt store restriksjoner på de tusenvis av religiøse skolene som hadde vært rekrutteringsplasser for blant annet Taliban. For dette fikk Pakistan store økonomiske kompensasjoner fra USA.

Veiskillet i 2007

I 2007 sto Pakistan og Musharraf overfor et veiskille. Misnøyen økte mot alliansen med USA, samtidig som Musharraf ikke hadde oppfylt løftene fra kuppet i 1999. Landet var verken stabilt eller demokratisk. De økonomiske pilene pekte dog oppover, og Pakistan var på dette tidspunktet en av de sterkest voksende økonomiene i Asia. Samtidig var verdiskapningen skjevt fordelt, mye på grunn av ustrakt korrupsjon og maktmisbruk. I tillegg var rettsvesenets domgivelser basert på størrelsen på lommeboken til den tiltalte, og militante bevegelser opprettholdt Pakistans årelange voldsspiral. Den politiske tematuren var ikke overraskende brennheit.

Noe måtte gjøres, og en rekke parter mente de satt med løsningen. USA ønsket at landet skulle slå enda hardere ned på Taliban-militsen i grenområdet mot Afghanistan, samtidig som militante islamister og demokratiforkjempere økte sin mobilisering på hjemmebane.

Pakistan blir demokratisk

Etter tiår med militærdiktaturer var de demokratiske strømmingene for sterke til å holde tilbake. I 2008 åpnet Musharraf for valg, og året før vedtok rettsvesenet at en rekke av Musharrafs eksilsendte motstandere kunne vende hjem. Og i august 2008, etter valg og massivt politisk press, trakk Musharraf seg fra presidentvervet. Lederen for PPP, Zardari, ble valgt til landets nye statssjef og i 2010 ble Pakistan formelt en demokratisk parlamentarisk stat.

Skjør stabilitet

I løpet av sine 73 år som selvstendig stat, står Pakistan fremdeles overfor mange av de samme utfordringene som ved statsdannelsen. På utenriksplanet er India fremdeles en erkefiende, og forholdet mellom de to nabolandene virker i dag mer fastlåst enn på lenge. At både India og Pakistan har anskaffet seg atomvåpen gjør også situasjonen enda mer alvorlig. Alliansen med USA er også et betent politisk område, og kampen mot internasjonale islamistiske terrorgrupperinger er langt ifra over.

På hjemmebanen preges fremdeles Pakistan av ustrakt korrupsjon og maktmisbruk – en utfordring man kan spore tilbake til statsdannelsen i 1947. Etter årelange militærdiktaturer og autoritære styrer er tillitten til statsapparatet tynnslitt. Landet skårer lavt på de fleste sosiale indikatorer (levevilkår, levealder, utdanningsnivå, etc.). Eksempelvis er det store ulikheter i levekårene for kvinner og menn. Lokale ekstreme grupper herjer fortsatt, og selvmordsangrep er fremdeles en stor sikkerhetstrussel.

Siden 1990 har likevel Pakistan gått fra å defineres som et land med «lav menneskelig utvikling» til et land med «middels menneskelig utvikling». Dette skyltes primært økonomisk vekst, men også utenlandske investeringer, handel og urbanisering. Pakistan er med andre ord et godt eksempel på hvor lang tid det tar å bygge stabile politiske systemer som kan hanske med sikkerhetsutfordringer.