Senegal er med sitt stabile demokrati en stor kontrast til sine vestafrikanske naboer. Likevel er det flere faktorer som kan destabilisere landet.
Arven fra kolonitiden preger fortsatt de vestafrikanske landene. Dagens grenser er i stor grad uendrede fra kolonitiden, og gjenspeiler dermed ikke de naturlige grensene i regionen. Som en konsekvens er mange av landene preget av etnisk konflikt, politisk ustabilitet, autoritære regimer, hyppige kupp og trusselen fra islamistiske jihadister.
Her ligger Senegal som en fredfull oase i det ellers konfliktfylte området. Senegal skiller seg fra sine naboland ved å være et stabilt demokrati, med regelmessige frie og rettferdige valg. Likevel er det mye som tyder på at landet har store utfordringer, og at stabiliteten er i ferd med å settes på prøve.
Det er store økonomiske og sosiale forskjeller i landet. I sør ønsker en separatistbevegelse selvstendighet, klimaendringer truer den tradisjonelle levemåten og i tillegg lurer trusselen fra islamistiske jihadister også i Senegal.
Kolonitid
Dagens Senegal har vært del av noen av de mektigste afrikanske kongerikene, som Ghana, Mali og Songhai. Plasseringen helt vest i Afrika ga Senegal en svært strategisk beliggenhet for transport av gummi, elfenben og ikke minst slaver til Amerika. På midten av 1400-tallet kom portugiserne, og det tok ikke lang tid før både Frankrike, Storbritannia og Nederland også interesserte seg for Senegal.
I 1885 ble Senegal fransk koloni og ti år senere ble det innlemmet i den større konføderasjonen Fransk Vest-Afrika. De muslimske lederne gjorde stor motstand mot koloniseringen, og gikk ved flere anledninger til hellig krig både for å islamisere befolkningen og fortrenge kolonimakten.
Etter hvert ble de imidlertid den franske kolonimaktens viktigste støttespillere. Blant annet bistod de muslimske lederne med utvinningen av peanøtter, som senere skulle ble Senegals viktigste eksportvare.
Som fransk koloni deltok Senegal på de alliertes side under begge verdenskrigene. Under Den andre verdenskrig ble Senegal kontrollert av Vichy-regjeringen, som blant annet innførte tvangsarbeid. I 1943 ble landet frigjort av de allierte styrkene og den frie franske regjeringen igjen overtok kontrollen. Som i mange andre afrikanske kolonier vokste nasjonalismen i tiden under og etter krigen, og kravet om selvstendighet med det.
I 1946 fikk alle innbyggere i de franske koloniene status som borgere, med stemmerett til det franske parlamentet. Dermed vokste det frem en ny politisk bevissthet og de første politiske partiene ble dannet.
Casamance-konflikten
Sør i Senegal ligger Gambia som en enklave, og området sør for Gambia kalles Casamance. Området var ikke underlagt Frankrike under kolonitiden, men oppstod som en følge av statsdannelsene etter at fransk kontroll i nabolandene i regionen opphørte i 1960.
Senegals første president, Leopold Sengor, skal ha lovet Casamances ledere at dersom de først var en del av Senegal i 20 år så ville de få selvstendighet deretter. På 80-tallet, da selvstendigheten ikke kom, oppstod det flere gatedemonstrasjoner og voldelige opprør.
På begynnelsen av 90-tallet begynte Bevegelsen av Casamances demokratiske styrker (MFDC) å kjempe for et selvstendig Casamance. De hevder at området ikke er en del av statsdannelsen Senegal. De underbygger dette ved å vise til at iola er den dominerende etniske gruppen i regionen, selv om de kun utgjør om lag fire prosent av Senegals totale befolkning.
Det var flere angrep på senegalesiske militære mål i regionen, visstnok med støtte fra Guinea-Bissaus hær. Den senegalesiske hæren angrep MFDC-baser i både Casamance og Guinea-Bissau, og begge parter skal ha angrepet sivile. På 90-tallet ble flere våpenhviler undertegnet, men konflikten varte ved.
Senegal har oppgjennom anklaget både Gambia og Guinea-Bissau for å ha gitt ly til, eller på annet vis støttet, MFDC, noe som har ført til mindre sammenstøt mellom landene. I 2004 ble en fredsavtale undertegnet mellom regjeringen og MFDC. Konflikten er imidlertid ikke løst og flere tusen sivile har flyktet nordover over grensen til Gambia.
Demokratisk utvikling – men store utfordringer
Etter to år med status som selvstyrt område, ble Senegal selvstendig i 1960. Etter politiske maktkamper ble makten sentrert hos Leopold Senghor som i 1963 innførte ettpartistat med et sterkt presidentstyre. I 1976 ble imidlertid dette løsnet opp av presidenten selv og flerpartisystem ble innført mot slutten av 70-tallet.
Til tross for perioder med brudd på politiske rettigheter og undertrykking av politisk opposisjon, forblir likevel Senegal et foregangsland for demokratisk praksis i Afrika. Det var blant de første landene i Afrika som fikk et flerpartisystem, og det har aldri vært militær- eller statskupp i landet. Dette er en stor kontrast til for eksempel nabolandet Mauritania som opplevde en serie militærkupp gjennom 70- og 80-tallet.
Likevel er det mye som tyder på at Senegal har store utfordringer, og at stabiliteten er i ferd med å settes på prøve. Fødselsraten er høy, med 4,5 barn per kvinne. Dette gir en svært ung befolkning der hele 42 prosent er under 14 år. Barnearbeid er utbredt i landet og rammer nesten 25 prosent av barn i alderen 5-17 år. Fordi de utgjør en så stor andel av befolkningen er barnearbeid sentralt for å få landets økonomi til å gå rundt, men innebærer også at en stor del av dagens unge ikke får noen skolegang. Dette skaper en ond sirkel der dagens barnearbeidere tvinges inn i fattigdom og der deres barn igjen vil tvinges ut i barnearbeid.
Landet har nytt en sterk økonomisk vekst og en bærekraftig økonomi, men det er store forskjeller i landet og 46,7 prosent av befolkningen lever under fattigdomsgrensen. Det er stort skille mellom forholdene på landsbygda og i byene. Nesten halve befolkningen utenfor byene mangler rent drikkevann. En konsekvens av dette er at sykdommer og parasitter lett blir spredd, noe som er en stor utfordringer for det allerede overbelastede helsesystemet.
Ørkenspredning
Klimaet i Senegal er variert. Den nordligste delen av landet tilhører Sahelbeltet, et av de tørreste områdene i Afrika, mens det helt i sørvest finnes tropisk regnskog. Landet er avhengig av jordbruk og er dermed ett av de mange landene som har fått merke konsekvensene av klimaendringene.
Regnperioden varer som regel fra juni til oktober, men er i de senere år blitt stadig mer ustabil. Dette fører til hyppige tørkeperioder. I tillegg har det vært en merkbar økning i havnivået. Kombinert med avskoging, overbeite og jorderosjon bidrar dette til ørkenspredning og skade på kritisk infrastruktur.
Videre skaper dette økt matusikkerhet hos en allerede vanskeligstilt befolkning. Dette ble særlig tydelig under det som omtales som matusikkerhetskrisen i 2011/2012. Lite nedbør, kombinert med høye matpriser gjorde at matproduksjon sank med 25 prosent sammenlignet med året før. Tørkeperioder har fortsatt med økt hyppighet siden denne krisen og skaper store utfordringer.
I Senegal er matusikkerheten sterkt knyttet til den svært høye befolkningsveksten og et jordbruk som ikke er i stand til å holde tritt med matproduksjon selv i år uten ekstra klimautfordringer. Dersom Senegal skal være i stand til å stå imot konsekvensene av klimaendringene, er en helhetlig tilnærming til de store utfordringene i landet for øvrig også nødvendig.