Undervisningsopplegg: Norge under krigen

På disse sidene finner du undervisningsopplegg knyttet til situasjonen i Norge under krigen. Det er lenker til relevante bakgrunnsartikler, quiz, samt forslag til drøftingsoppgaver.

En mann taler fra en talerstol. På talerstolen henger nazistens hakekors. Bak ham stpr uniformerte menn
Reichskommissar Terboven taler på Universitetsplassen i Oslo, 7. oktober 1940. Foto: Riksarkivet/Wikimedia Commons (CC BY-SA 4.0)

Introduksjon til tema

Fra den 10. juni 1940 til den 8. mai 1945 var Norge en del av Det stortyske riket. Tyskerne regjerte med rikskommisær Terboven som øverste myndighet. Den tyske okkupasjonsmakten gikk hardt til verks mot dem som utfordret deres grep om makten. Samtidig var det dem som så positivt på tyskerne og samarbeidet med dem.

De fleste nordmenn gikk verken aktivt imot den tyske okkupasjonen, ei heller samarbeidet de med dem. De gikk på arbeid for å tjene penger til livets opphold – på samme vis som før krigen. Den klare majoritet var imot invasjonen, men så lenge dette ikke ble omsatt til handling ble befolkningen gjennomgående pent behandlet. Dette var særlig tydelig med tanke på hvordan befolkningen i mange andre okkuperte land ble behandlet.

Samtidig var det mange nordmenn som motarbeidet okkupasjonsmakten, med undergrunnsaviser, spionasje og annen virksomhet. Noen deltok også i risikofylte operasjoner. Straffen for den slags var arrestasjon, tortur og kanskje dødsstraff.

Det var også en viss nød i Norge under krigen. Folk hadde lite mat, og dårlige klær, men de fant løsninger og klarte seg.

Personer står tett i kø utenfor en matvarebutikk
Det var tidvis stor mangel på mange matvarer i byene i Norge under andre verdenskrig. Her fra en matkø i Oslo. Foto: NTBs Krigsarkiv/Wikimedia Commons (Offentlig eie)

Nasjonal samling

Vidkun Quisling hadde stiftet partiet «Nasjonal Samling» (NS), inspirert Hitlers Nazi-parti. NS appelerte til nasjonal stolthet og viktigheten av å samarbeide med tyskerne.

Mange nordmenn gikk inn i partiet og utførte oppdrag som senere ble betegnet som landssvik. Noen gikk imidlertid inn med den hensikt å gjøre det best mulige for landet i en vanskelig tid. På sitt største hadde NS likevel bare 44 000 medlemmer.

Fire personer står på Slottsplassen i Oslo og gjør nazi-hilsen (hever en strak arm rett frem)
Reservebataljon Holmestrand paraderer for Quisling på Slottsplassen i Oslo. Foto: Riksarkivet/Wikimedia Commons (CC BY-SA 4.0)

Arbeid for tyskerne

Mange nordmenn arbeidet for tyskerne under krigen. Oftest var det tale om byggeprosjekter og ulike former for produksjon. Det var både dem som fortsatte arbeidet innenfor sitt yrke, uten noen politiske tanker bak, men også dem som ønsket å bistå tyskerne. 

Et eksempel på sistnevnte finner man under felttoget i 1940.  Ledende politikere i deler av Trøndelag oppfordret ungdommen til å hjelpe tyskerne med å bygge ut flyplassene på Lade og Værnes. Hundrevis av arbeidere meldte seg og ferdigstilte rullebaner, som tyske kampfly senere benyttet i angrep mot norsk styrker, som var i kamp lengre nord i landet og i dalførene på sørsiden av Dovre.

Motstandsbevegelsen

Motstandsarbeidet i Norge ble organisert i en sivil og en militær organisasjon (Sivorg og Milorg). Det begynte forholdsvis amatørmessig, og tyskerne avslørte tidlig mye av virksomheten. Deretter ble arbeidet organisert i hemmelige celler, som vanskeligere lot seg rulle opp.

Milorg fikk etter hvert avdelinger i de fleste byer og bygder, og utførte etterretningsoppdrag, tok i mot våpenslipp og gjennomførte sabotasjeaksjoner. Hovedoppgavene ble bestemt av norske myndigheter i England, og enkeltoppdragene ble iverksatt etter ordre fra sentralledelsen i Oslo. En del av medlemmene ble avslørt, og da var straffen svært hard.

Milorg fikk en svært viktig rolle i å sikre overgangen til fred i mai 1945. Da ble soldatene, sammen med den såkalte politireserven, ansvarlig for å avvæpne tyske soldater og bidra til ro og orden i norske byer.

Kjente aksjoner

Den mest kjente aksjonen i Norge under krigen skjedde på Rjukan. Her produserte Norsk Hydros fabrikk tungtvann, som man trodde tyskerne trengte til fremstilling av atomvåpen. En gruppe norske kommandosoldater ble sluppet i fallskjerm over Hardangervidda.

De tok seg fram på ski og banet seg veg til produksjonsanlegget, som de deretter sprengte. Etter operasjonen spredte de seg. Alle kom seg tilbake til England, der de fortsatte med planleggingen av nye aksjoner. Om «Tungtvannsaksjonen» er det laget flere filmer. Deltakerne trekkes ofte frem som å være blant våre største krigshelter.

Fem unge menn sitter på huk (oppstilt) og ser i kamera
Nesten hele Gunnerside teamet samlet.
Foran fra venstre: Hans Storhaug og Joachim Rønneberg. Bak fra venstre: Fredrik Kayser, Kasper Idland og Birger Strømsheim.
Knut Haukelid og Leif Tronstad (i England under aksjonen) manglet. Foto: Norsk Industriarbeidermuseum (CC BY NC 2.0)

 

En tilsvarende aksjon ble utført mot aluminiumproduksjonen i Glomfjord, sør for Bodø. Der ble soldatene satt i land fra ubåter. De tok seg frem til kraftanlegget, som de sprengte, men på vei ut kom de i kamp med tyske styrker, og gikk tomme for ammunisjon.

En ble drept i skuddvekslingen, en annen kom seg unna og de øvrige ble tatt til fange og senere henrettet. Det skjedde flere sabotasjeaksjoner, men de ovennevnte er de mest kjente.

Måløyraidet

Norge hadde et kompani med såkalte «commandos», som var er opphavet til dagens spesialstyrker. De ble sendt på en rekke oppdrag på norskekysten. Under et raid mot Måløy ble lederen, kaptein Martin Linge, drept.

Til hans ære ble avdelingen senere kalt «Linge-kompaniet». Etter krigen stiftet krigsveteranene «Linge-klubben», der mange møttes ukentlig, både de som hadde vært «ute» og de som tilhørte motstandsbevegelsen her «hjemme».

Telavågtragedien

For å sette en stopper for aksjoner og raid, iverksatte tyskerne etter hvert såkalte «represalier». Mest kjent er tragedien i Telavåg utenfor Bergen. Der ble i 1942 all bebyggelse sprengt og nedbrent. Alle menn mellom 16 og 60 år, i alt 71 stykker, ble sent til Tyskland. Der døde 31 i fangenskap i Sachsenhausen konsentrasjonsleir.

Represaliene satte en støkk i dem som planla aksjonene, og de reduserte virksomheten. Man ønsket selvsagt å unngå at uskyldige ble straffet. Dermed oppnådde tyskerne hensikten, men de skapte også motvilje i befolkningen.

Jødenes skjebne

I 1942 ble hundrevis av norske jøder arrestert og skipet til Tyskland og Polen, der de fleste ble drept i konsentrasjonsleirer som del av tyskernes folkemord på jødene, kalt Holocaust. Av i alt 773 jøder som ble sendt fra Norge, overlevde kun 35.

Det var i stor grad norske politifolk og lensmenn som utførte arrestasjonene, og de ble etter krigen kritisert for at de ikke i større grad varslet og hjalp jødene med å komme seg unna. Det gjorde i større grad politiet  i Danmark, der mange jøder ble varslet i god tid, slik at de rakk å flykte.

I Norge kom om lag halvparten av jødene seg over til Sverige ved hjelp av «grenseloser». Noen av disse tok seg klekkelig betalt, mens andre gjorde det av medfølelse. Risikoen var uansett høy og straffen streng.

Fangeskipet Donau

Transporten av jøder og andre arresterte til konsentrasjonsleirene, skjedde i hovedsak med fangeskipet Donau. En av Norges største krigshelter, sabotøren Max Manus, fikk plassert en tidsinnstilt bombe under vannlinjen på Donau mens skipet lå til havn i Oslo. Da skipet senere var på vei langs Nesodden, gikk bomben av og ødela skipet.

Stort skip på havet
DS.Donau ble brukt som fangeskip til deportasjon av norske jøder. Foto: Ukjent/Wikimedia Commons (Offentlig eie)

 

Max Manus utførte som nevnt en rekke sabotasjeaksjoner, og var også med på sprengningen av tyskernes arkiv med lister over norske gutter som skulle tvangssendes til Østfronten. Trolig reddet han dermed veldig mange fra den sikre dø.

Krigsfangene

I løpet av krigen ble omtrent 100 000 sovjetiske krigsfanger sendt til Norge for å delta i byggeprosjekter. Det gjaldt forsvarsanlegg langs kysten, flyplasser, havneanlegg, ubåtbunkere, veier og jernbane. Mest kjent er «blodveien» over Saltfjellet. Krigsfangene hadde elendige boforhold og de fikk lite mat. Mange omkom som følge av sult, sykdom, utmattelse og mishandling.

Anleggsområde. Man ser berg, knust stein, mennesker og togskinner
Krigsfanger i arbeid på Blodveien. Foto: Blodveimuseet/Wikimedia Commons (CC BY-SA 4.0)

 

Det må også nevnes at krigsfanger ble rekvirert av norske firmaer som drev arbeid for tyskerne, og norske fangevoktere var ikke det spor bedre enn de tyske. Noen ble faktisk arrestert av tyskerne for sin umenneskelige behandling av fangene.

Norge under krigen

Test dine kunnskaper om Norge under krigen!

Relevante temaer:

Drøftningsoppgaver

  1. Mange nordmenn risikerte livet som del av motstandsbevegelsen, men de fleste lot likevel være å gjøre aktiv motstand. Det er umulig å vite hva man selv ville gjort hvis man var i lignende situasjon, men reflekter rundt hva du selv ville gjort. Har enkeltpersoner noe ansvar i slike situasjoner? Eventuelt hvor langt strekker dette ansvaret seg?
  2. Selv om de fleste var ideologisk uenig med nazismen var det også mange nordmenn som meldte seg inn i NS og som støttet okkupasjonsmakten. Hvilke årsaker kan ligge bak dette?
  3. Den nazistiske ideologien vokste frem i mellomkrigstiden, og var i stor grad drevet frem av økonomisk krise og sosial uro. Ta utgangspunkt i undervisningsopplegget for politiske ideologier, er det fare for at denne tankegangen kan slå rot igjen?
  4. Mange tyske soldater var i mot det nazistiske regimet, og ønsket ikke å bidra til blant annet jødeforfølgelsen. I oppgjøret etter krigen var det mange som forsvarte seg med at bare fulgte ordre. Er dette et godt forsvar? Eventuelt, hvor langt strekker det seg?

Meld deg på nyhetsbrev

Vil du få med deg siste nytt fra oss? Meld deg på vårt nyhetsbrev.