Undervisningsopplegg: Angrepet på Norge 1940

Under Den første verdenskrig forholdt Norge seg nøytralt. Dette lyktes vi med fordi vårt land ikke hadde avgjørende militærstrategisk verdi, og fordi vi hadde styrker som kunne forsvare nøytralitetspolitikken. Under Den andre verdenskrig var imidlertid situasjonen en annen.

Det var først med Vinterkrigen mellom Sovjetunionen og Finland at oppmerksomheten for alvor ble rettet mot Skandinavia. De allierte (Storbritannia og Frankrike) planla å sende et ekspedisjonskorps gjennom Norge og Sverige for å komme Finland til unnsetning. Samtidig ønsket de å få kontroll over malmutvinningen i Nord-Sverige og transporten av denne, som gikk mellom Kiruna og Narvik. Uten den svenske jernmalmen ville imidlertid den tyske krigsindustrien få store problemer, og Hitler ønsket derfor å komme de allierte i forkjøpet. Både Storbritannia og Tyskland ønsket også kontroll i norske farvann, og et «kappløp» om Norge var i gang.

Den 12. mars 1940, før de allierte styrker rakk å komme til unnsetning, sluttet Finnland fred med Sovjetunionen. I løpet av krigen hadde imidlertid Finland tapt tre områder til Sovjetunionen. Ett av dem var Petsamo som lå mellom Norge og Sovjetunionen. Med grense mot Sovjetunionen rettet norske myndigheter nå oppmerksomheten mot nord og forsterket grensevakten i Finnmark for å stå sterkere mot et eventuelt sovjetisk angrep. Oppmerksomheten var i mindre grad rettet mot en potensiell tysk trussel.

I et forsøk på å stoppe den tyske jernmalmtrafikken fra Narvik, valgte de allierte å minelegge norske farvann den 8. april 1940. Tropper stod klare til å settes inn i Norge dersom Tyskland skulle reagere. Samtidig pågikk de tyske angrepsforberedelsene for fullt i all hemmelighet. Allerede dagen etter kom tyske soldater til å gå i land i en rekke norske byer.

Under kodenavnet Weserübung hadde Hitler planlagt et angrep på Norge. Dette arbeidet hadde begynt kort tid etter at lederen for Nasjonal Samling (NS), Vidkun Quisling, besøkte Berlin i desember 1939. Under møtet argumenterte Quisling for at Tyskland skulle støtte ham i et statskupp. I gjengjeld ville NS samarbeide med Hitlers styrker under en okkupasjon av Norge. Hitler var i utgangspunktet lite opptatt av Skandinavia, men ble overtalt av marinens ledelse. De ønsket baser langs norskekysten slik at Storbritannia ikke skulle få kontrollen og muligheten til å innføre en effektiv blokade, slik som de gjorde under Den første verdenskrig. Overbevist om at de allierte truet og med støtte fra Quisling i Norge, beordret Hitler planleggingen av en invasjon av Norge.

Fordi en invasjon av Norge ville skje via Nordsjøen, som Storbritannia i utgangspunktet dominerte, var det avgjørende for tyskerne at forberedelsene skjedde i hemmelighet og at britiske myndigheter ikke fikk noe forvarsel om hva som var på gang. I tillegg så Hitler seg nødt til også å invadere Danmark, som et virkemiddel for å ta Norge. Den hemmelige operasjonen skulle derfor bestå av to deler: Weserübung-Süd (angrepet på Danmark) og Weserübung-Nord (angrepet på Norge).

Planen for angrepet på Norge var at store grupper av skip skulle legge til kai i de viktigste kystbyene. Deretter skulle soldater sendes ut til boligene til nøkkelpersoner, arrestere dem og fremlegge følgende budskap: «Vi kommer som venner og skal beskytte dere. Samarbeid med oss, slik at vi unngår tap av menneskeliv». I Danmark gikk det etter planen, men i Norge fikk invasjonen et helt annet forløp.

Tyske tropper gikk over grensen til Danmark om morgenen den 9. april 1940. Det kom til kortvarige kamper, og kun timer senere ble det besluttet under et møte hos den danske Kongen at all motstand skulle innstilles. Den samme natten seilte 58 krigsskip og 8 850 soldater inn i norske farvann. Disse var støttet av forsyningsskip som allerede var på plass i all hemmelighet og ca. 1 000 fly, noen av dem med fallskjermsoldater. Angrepet som fulgte var historiens første felles luft-, sjø- og landangrep.

Det var helt avgjørende for operasjonens suksess at de klarte å gjennomføre det hele som et overraskelsesangrep, slik at den norske hæren ikke skulle klare å mobilisere styrker i Sør- og Midt-Norge. Det gikk i stor grad slik tyskerne hadde planlagt da fartøyene trengte inn til viktige byer langs norskekysten, helt opp til Narvik. Skipene som skulle legge til kai i Oslo møtte imidlertid sterk motstand

Blücher og Oslo

Hitlers nyeste krigsskip «Blücher», og to mindre tyske marinefartøyer, hadde til oppgave å trenge inn i Oslofjorden og innta Norges hovedstad, Oslo. Blant annet skulle soldatene ombord i «Blücher» sikre tysk kontroll over Stortinget, Regjeringen og Kongehuset. Den hemmelige tyske invasjonsstyrken seilte mørklagt innover Oslofjorden, men ble oppdaget av et lite, norsk marineskip, som ble beskutt. Norske myndigheter fikk også flere andre varsler, men reagerte ikke. Situasjonen var derfor svært uklar da skipene nærmet seg kystfortet Oscarsborg ved Drøbak, der Oslofjorden er på sitt smaleste.

Øverstkommanderende ved Oscarsborg festning, oberst Birger Eriksen, ga ordre om å åpne ild mot den uidentifiserte flåten. Han ble spurt om de virkelig skulle skyte med skarp ammunisjon. Eriksen svarte ja, før han fortsatte med den nå velkjente setningen: «Enten blir jeg stilt for krigsrett, eller så blir jeg en krigshelt. Fyr!».

«Blücher» ble truffet og forliste, og mer enn 800 tyske soldater mistet livet. Oberst Eriksen sin beslutning om å åpne ild fikk avgjørende betydning: Tyskernes angrep på hovedstaden ble forsinket med flere timer, noe som ga Kongen og Regjeringen en mulighet til å flykte. I Oslo rådet det imidlertid stor forvirring. Ingen ordre om mobilisering gikk ut i radio og aviser. Regjeringen hadde valgt «stille» mobilisering per brev med fremmøte den 11. april. Dette var en håpløs avgjørelse, men tyske styrker møtte likevel noe motstand, blant annet fra norske fly og luftvern som påførte dem tap da de senere på dagen kom luftveien til Fornebu flyplass utenfor Oslo.

Etter hvert inntok de tyske styrkene Oslos gater. Hitler selv skal ha uttalt: «Nå kan Quisling danne sin regjering!». Om kvelden den 9. april 1940, erklærte Quisling over radio at han var statsminister, og ga ordre om at all mobilisering skulle innstilles. Dette ble senere betegnet som et «landssvik», det skapte stor uklarhet og vanskeliggjorde forsvarskampen.

Kongens nei

Senkingen av «Blücher» hadde gitt Kongefamilien, Regjeringen og mange representanter fra Stortinget tid til å flykte fra hovedstaden. Et tog reiste nordover fra Østbanen (Oslo sentralstasjon) med Norges ledelse om bord. På Elverum bestemte Stortinget at Kongen og Regjeringen skulle ha myndighet til å styre Norge så lenge krigen varte.

Den 10. april møtte Kong Haakon et sendebud fra tyskerne som la fram følgende krav: Den norske regjeringen måtte gå av. Kongen måtte utnevne en ny regjering som skulle være tyskervennelig og ha Vidkun Quisling som statsminister.

Etter møtet med det tyske sendebudet fortalte Kong Haakon regjeringen om tyskernes krav. Deretter sa han at regjeringen selvfølgelig sto fritt til å bestemme hva den ville gjøre, men selv kunne han aldri gå med på disse kravene. Han ville heller abdisere (gå av) enn å utnevne Quisling til statsminister.

Regjeringen ville heller ikke godta de tyske kravene. De sluttet seg til Kongens nei og ville fortsette motstanden mot Hitlers Tyskland. Tyskerne svarte med massive bombeangrep mot Elverum og Nybergsund i Trysil, som Kongen og regjeringen hadde flyktet videre til. De forsto at Kongen og regjeringen ikke ville overgi seg, og prøvde isteden å drepe dem. Med en gang tyskerne fant ut av hvor Kongen og Kronprinsen oppholdt seg, ble stedet bombet.

Kampen mot tyskerne i Norge varte i to måneder. Allerede den 9. april fikk tyskerne kontroll over de viktigste norske havnebyene og de hadde deretter som mål å opprettholde en forbindelse mellom Oslo og Trondheim. Den norske militære ledelsen var svak i startfasen, men etter hvert ble Otto Ruge, en norsk offiser, utnevnt til kommanderende general og deretter forsvarssjef. Han ledet den militære motstandskampen.

Forsvarssjef Ruge meddelte at det tyske angrepet skulle slås tilbake med alle midler, og tok sikte på å føre en oppholdsstrid på Østlandet mens han ventet på hjelpen som de allierte hadde lovet. De britiske og franske styrkene kom inn fra Vestlandet. De tok først sikte på å gjenerobre Trondheim, men måtte nøye seg med å støtte norske styrker i Gudbrandsdalen. Etter at tyske tropper nordfra og sørfra møtte hverandre ved Berkåk i Sør-Trøndelag den 30. april, ble forsvaret av Sør-Norge gitt opp.

Brennende hus ca 40 km fra Lillehammer. Foto: Bundesarchiv, Bild 183-H26353 / Borchert, Erich (Eric). (CC-BY-SA 3.0).

Kampene fortsatte derimot i den viktige malmbyen Narvik. Etter hvert klarte Norske og allierte styrker å gjenerobre byen. Dette var Tysklands første nederlag i Den andre verdenskrig. Men tyskerne hadde nå også angrepet Frankrike, og de allierte trengte sine styrker der. I løpet av natten mellom den 6. og 7. juni ble de allierte styrkene trukket ut av Nord-Norge. Uten militær støtte i Norge valgte regjeringen å innstille kamphandlingene i Norge. Sammen med Kongen og Kronprinsen flyktet de til England, og fortsatte motstandskampen fra London. Forsvarssjef Ruge og de norske styrkene overga seg den 10. juni.

Den tyske seieren i Norge og Danmark medførte at tyskerne fikk kontroll over den viktige jernmalmen fra Sverige. Tyskernes okkupasjon medførte også at de fikk kontroll over norske farvann og at de kunne bruke norskekysten som utgangspunkt for ubåtangrep mot skipstrafikk til Storbritannia. I Storbritannia førte nederlaget i Norge til at regjeringen måtte gå av, og Winston Churchill ble ny statsminister fra den 10. mai 1940.

Tyskerne klarte ikke å ta Norges Konge til fange, slik de lyktes med i Danmark. Norges bank sin gullbeholdning ble også sikret og transportert til USA. Dermed hadde den norske regjeringen penger til anskaffelser av militært materiell til norske styrker, som senere ble bygget opp i utlandet. Det lyktes heller ikke tyskerne å sikre seg kontroll over Norges store handelsflåte, som med krigsseilernes mot skulle vise seg å bli det viktigste norske bidraget på alliert side under resten av Den andre verdenskrig.

Norge tapte kampen mot de tyske styrkene i 1940, men etter en rotete start satte vi oss respekt fordi vi kjempet tappert mot en overlegen angriper. Innsatsen ved Oscarsborgs festning og i Narvik står igjen som lysende eksempler på dette.