50 år med konflikt på Filippinene 

Siden 2001 har Norge spilt en sentral rolle i fredssamtalene på Filippinene. Nå har de filippinske myndighetene og kommunistbevegelsen (NPA) endelig inngått en avtale om å starte offisielle fredsforhandlinger.

Det skal nå foreligge en felles visjon for fred som danner grunnlaget for en varende fredsavtale mellom partene. Kommunistbevegelsen er imidlertid ikke den eneste utfordringen som staten står ovenfor. Så hva handler egentlig den 50 år lange konflikten om?  Hvilke andre parter er involvert? Og hvorfor har det vært så vanskelig å komme til enighet? 

Historisk bakteppe

Filippinene har en lang historie som koloni. Spania styrte landet i mer enn 300 år, fra 1500-tallet til 1898. Det var i denne perioden den katolske kirken ble introdusert. Etter den spansk-amerikanske krigen i 1898 tok USA over herredømmet. Filippinene fungerte der etter som en amerikansk koloni fram til andre verdenskrig. På denne tiden oppstår det betydelig motstand blant befolkningen. De ønsker selvstyre, noe de blir lovet innen ti år. Årene etter er likevel preget av uro. Filippinene ble først ble okkupert av Japan i 1940. Videre returnerte landet til amerikansk kontroll, før de erklærte sin uavhengighet i 1946. 

Perioden etter oppnådd selvstendighet er ofte kjent for å være konfliktfylt for stater, og Filippinene var intet unntak. I perioden som følger etter uavhengighetserklæringen innføres det mange vestlig inspirerte politiske og sosiale strukturer. Dette skapte langvarige spenninger og ulikheter i samfunnet. Den autoritære presidenten Ferdinand E. Macros ble videre avsatt gjennom et kupp i 1986, etter å ha styrt eneveldig i 21 år. Til tross for dette opplevde landet igjen en rekke kuppforsøk og en vedvarende politisk uro. Det har bidratt til den dype politiske fragmenteringen som har vedvart i mange år. 

Den kommunistiske geriljahæren

Kampen mellom de filippinske myndigheter og kommunistiske geriljahærer har pågått siden 1969. New People’s Army (NPA), som er den væpnede grenen av det kommunistiske partiet CPP (Filippinenes Kommunistiske Parti), ble grunnlagt samme år. NPA’s ideologi er fundamentert i marxistisk-leninistisk teori, med mål om å styrte den filippinske regjeringen gjennom væpnet kamp og gjøre det kommunistisk. Geriljahæren har operert i 60 av de 80 provinsene på Filippinene. De har hatt størst innflytelse i Luzon, samt i de nordlige delene av Mindanao, som er to av de største øyene på Filippinene.

Selv om geriljahæren svekkes på slutten av 1900-tallet, har den gjenvunnet styrke siden årtusenskiftet. Norge har spilt en aktiv rolle som pådriver for fredssamtaler mellom NPA og den filippinske regjeringen siden da. Den første runden av forhandlinger fant sted i Oslo i 2001. Siden den gang har det vært flere forsøk på å oppnå enighet, men uten betydelig suksess. 

Nye runder med forhandlinger

I august 2016, under president Rodrigo Duterte, startet en ny runde med forhandlinger i Oslo. Tidligere avtaler bekreftes, og partene begynner å arbeide med nye avtaler. Etter fire runder med forhandlinger, også i Roma og Amsterdam, avtales det flere våpenhviler. Dette resulterer i at ledere fra NPA, og dets moderparti CPP ble løslatt for å delta i forhandlingene. Imidlertid støtte forhandlingene på utfordringer når det forekom ytterligere krav fra det kommunistiske partiet. Den positive utviklingen det siste halvåret ble derfor fulgt av høyt konfliktnivå mellom partene. Fredssamtalene ble offisielt avsluttet i juli 2017. 

Da nåværende president Bongbong Marcos kom til makten i 2022, var det med et stort ønske om å konfrontere den kommunistiske geriljahæren. Han viste liten interesse for å gjenoppta fredssamtalene som hans forgjenger hadde prøvd på og kampen mellom partene fortsatte. Tilliten mellom partene har gjennom årene blitt kraftig svekket, og er på dette tidspunkt omtalt som det laveste siden konfliktens start. 

I perioden som følger har det pågått flere uformelle samtaler, men uten betydelig fremgang. Norge opprettholder en dialog med partene i håp om at partene skal ønske en forsoning på ny. Endelig den 23. november 2023 ble en felles visjon for fred signert mellom partene. Utviklingen markerer starten på en ny runde med formelle fredsforhandlinger, og gir derfor nytt håp for det konfliktfylte landet.  

Muslimske separatist- og opprørsgrupper

På Mindanao og Jolo, også to av Filippinenes hovedøyer, har det i også vært store opprør og kamper i lang tid. Her kjemper muslimske opprørere og separatistgrupper for uavhengighet og en større innflytelse på øya og landet. Dette startet med Moro-konflikten, hvor grupper som Moro National Liberation Front (MNLF) og Moro Islamic Liberation Front (MILF) er involvert. Det har opp gjennom årene vært en rekke forsøk på fredsavtaler mellom partene, hvor enkelte avtaler har blitt inngått. Norge har også vært involvert i disse.

I 2014 viste både MNLF (Moro National Liberation Front) og MILF (Moro Islamic Liberation Front) et ønske om å inngå fred, da en ny fredsavtale ble signert. Avtalen innebar blant annet større områder underlagt den MILF-styrte regionen, kalt Den autonome regionen i muslimske Mindanao (ARMM). Likevel var det nye opprørsgrupper og fraksjoner som ikke anerkjente, eller var fornøyd med vilkårene i denne avtalen. Siden 2017 har også Den islamske stat (IS) vært sterkt involvert og gjennomført en rekke angrep mot sivilbefolkningen. Dette forverret situasjonen ytterligere.

Utvidelse av ARMM

I 2019 ble det gjort et nytt forsøk på fred. Gjennom en fredsavtale ble dermed ARMM erstattet med et større område kalt BARMM (Bangsamoro Autonomous Region in Muslim Mindanao). Dette er til nå den mest lovende utviklingen for den konfliktfylte regionen. I mai 2025 står det første valget i den nye regionen for døren. Dette etter en forlengelse av overgangsperioden på grunn av utfordringer knyttet til COVID-19.

Det er både optimisme og usikkerhet knyttet til de nye myndighetene i BARMM. Det finnes enda flere væpnede grupper som ikke har deltatt i fredsavtalen fra 2019, som fortsetter å utfordre stabiliteten. 

Økende spenninger i Sør-Kina-havet

Konflikter innenriks er ikke den eneste utfordringen Filippinene står ovenfor. Forholdet til Kina er svært spent, spesielt når det gjelder territoriale krav i Sør-Kinahavet. Disse spenningene har påvirket ikke bare bilaterale forbindelser, men har også innvirkning på regional sikkerhet og internasjonal politikk. Filippinenes krav på deler av Sør-Kinahavet, sammen med flere andre nasjoner i regionen, har ført til en serie av diplomatiske og av og til militære konfrontasjoner. Per nå forekommer det gjentatte beskyldninger fra begge sider, noe som også forverrer den allerede anspente situasjonen. 

Fredsprosessen

Til tross for mange forsøk på å løse konfliktene, har altså volden og uroen på Filippinene fortsatt. Kampen mot NPA, sammen med andre separatistgrupper, fortsetter å være en stor utfordring for den filippinske regjeringen. Den komplekse naturen av konflikten, som involverer ulike grupper med forskjellige mål og ideologier, gjør veien til fred utfordrende. 

En vellykket fredsprosess vil derfor kreve engasjement og kompromiss fra alle involverte parter, inkludert statlige aktører, opprørsgrupper, og sivilsamfunnet. Ifølge den norske regjeringen må fremtidige fredsinitiativer ta hensyn til de komplekse årsakene til konflikten. Dette inkluderer løsninger som gagner hele den filippinske befolkningen. 

Internasjonal respons

Den internasjonale responsen på konflikten har vært varierende. Både FN og ulike ikke-statlige organisasjoner har engasjert seg i konflikten. Dette er gjort enten gjennom direkte bistand eller ved å bidra til fredssamtaler. Bistanden har vært kritisk for Filippinene, ikke bare for å lette umiddelbar humanitær nød, men også for å bygge kapasiteten til lokal styring og fremme varig fred. 

Sterkt berørt samfunn

Alt i alt har konfliktene mellom myndighetene, kommunistgeriljaen og muslimske opprørsgrupper ført til minst 150.000 drepte siden dets start. Disse konfliktene har hatt og har en dyp innvirkning på det filippinske samfunnet, spesielt i de mest berørte områdene. Mange har lidd under økonomisk nedgang og sosial ustabilitet, og alle parter i konflikten har vist seg skyldige i menneskerettighetsbrudd. Utdanning og helsevesen er også sterkt påvirket, noe som gir langvarige negative konsekvenser for befolkningens velferd. I dag lever store deler av befolkningen i fattigdom, mens store inntekter er konsentrert blant en overklasse i samfunnet. 

Med en historie fylt av politiske, sosiale og økonomiske utfordringer, representerer Filippinenes situasjon et komplekst puslespill. Mens veien fremover er utfordrende, er det fortsatt håp i befolkningen og verdenssamfunnet om at Filippinene en dag vil oppnå en fred som er rettferdig, varig, og inkluderende for alle dens borgere.