I det nord-afrikanske monarkiet Marokko fortsetter Kong Mohammed VI å opprettholde sin politiske dominans. Sivile friheter er begrenset, pressefriheten er truet og fattigdom er utbredt. En rekke demonstrasjoner mot myndighetene har funnet sted de siste årene, men protestene er blitt brutalt slått ned på.
Helt nord i Afrika, bare 15 km fra grensen til Europa ligger Marokko. Den strategiske plasseringen med nærhet både til Afrika, Europa, Middelhavet og Atlanterhavet har gjort landområdet attraktivt for mange. Til tross for mye press har kongedømmet klart å holde på makten siden 1600-tallet.
I dag ses Marokko på som et relativt stabilt land, men demokratiet står svakt og menneskerettighetene brytes stadig. Fattigdom er utbredt og de økonomiske mulighetene er få for store deler av befolkningen. Pressefriheten er innsnevret; særlig når det gjelder kritikk av kongefamilien og myndighetenes virksomhet i Vest-Sahara.
Kongedømmet gjennom århundrene
Historien til Marokko preges av landets geografiske beliggenhet. Dagens Marokko er særlig formet av islamsk og arabisk innflytelse, etter at den opprinnelige befolkningen, berberne, ble underlagt arabisk kontroll sent på 600-tallet. Landet er også formet av vestlige impulser etter at flere europeiske stormakter okkuperte byer på Marokkos atlanterhavskyst på 1400-tallet.
Både Portugal, Spania, England og Frankrike tok kontroll over områder i landet for å sikre egeninteresser og kontrollere sjøhandelen på Atlanterhavet. Fra slutten av 1600-tallet ble Marokko anerkjent som stat både av de europeiske stormaktene og Det osmanske riket, men det hindret ikke Spania og Frankrike fra å ta mer og mer kontroll over landet i løpet av 1800-tallet.
I 1912 ble Marokko delt; størstedelen av landet ble et fransk protektorat, Tanger ble gjort til internasjonal sone og de resterende, nordlige områdene ble underlagt spansk kontroll. Samtidig ble handelen på sjøen i stor grad styrt av engelskmennene og franskmennene. Til tross for den sterke innblandingen fra de europeiske stormaktene fikk den marokkanske sultanen fortsette som formell statssjef i landet.
Okkupasjonen av landet førte til en rekke opprør, og i løpet av 1930-tallet vokste det fram en nasjonalistbevegelse med selvstendighetspartiet Hizb al-Istqlal i spissen. Kravet om selvstendighet ble framsatt med full styrke på 1950-årene, og flere marokkanere tok til våpen mot franskmennene. I 1953 avsatte franskmennene sultanen og deporterte ham til Madagaskar.
Deporteringen av landets statsoverhode førte til åpent opprør i 1955, og i kjølvannet av dette inngikk Marokko en avtale om selvstendighet med både Frankrike og Spania i 1956. Ikke lenge etter ble Tanger igjen en del av Marokko. I 1957 fikk sultanen kongetittel, og Marokko har siden da fungert som et selvstendig, konstitusjonelt monarki.
Vest-Sahara
Ved Marokkos uavhengighet ønsket landet å gjenskape det såkalte «Stor-Marokko». Myndighetene gjorde krav på landområdet de mente de hadde historisk rett på. Ønsket om å ekspandere landegrensene førte til at Marokko okkuperte Vest-Sahara da Spania trakk seg ut av kolonien i 1975.
Okkupasjonen kulminerte i åpen krig mellom Marokko og Polisario, frigjøringsbevegelsen i Vest-Sahara. Krigshandlingene varte fram til det ble inngått en våpenhvile mellom partene i 1991. Avtalen innebar at det skulle avholdes en lokal folkeavstemning om Vest-Sahara skulle løsrive seg fra Marokko. Denne folkeavstemningen har Marokko motsatt seg i ettertid og har aldri funnet sted – dermed er konflikten fortsatt uavklart.
Det er i dag de marokkanske settlerne som utgjør mesteparten av befolkningen i Vest-Sahara. Myndighetene i Marokko har brukt konflikten i Vest-Sahara til å styrke sin egen stilling i landet, og til å bygge opp under den marokkanske nasjonalismen. Kritikk av myndighetenes håndtering av konflikten sensureres i stort omfang, og professorer og lærere selvsensurerer seg i undervisningssituasjoner.
Okkupasjonen av Vest-Sahara har ført til spenning mellom Marokko og de andre landene i regionen. Nabolandet Algerie har lenge støttet Polisarios og Vest-Saharas krav om selvstendighet, noe som har ført til bitter splid og stengte grenser mellom Marokko og Algerie. Også de andre afrikanske statene støtter Vest-Saharas krav, og i 1984 ble Vest-Sahara anerkjent som egen stat av Den afrikanske union.
Dette førte til at Marokko trakk seg fra Den afrikanske union, og ble ikke medlem igjen før i 2017. Den delvis isolasjonen fra Afrika og Midtøsten har ført til at Marokko har et tett samarbeid med EU, som er landets viktigste handelspartner.
Den arabiske våren
Også Marokko opplevde Den arabiske våren i 2011, men demonstrasjonen var ikke like omfattende som i mange av de andre arabiske landene. Demonstrantene ønsket et mer demokratisk samfunn og mer sosial rettferdighet, og protesterte mot utbredt korrupsjon, økende sosiale skiller og begrensningene i de sivile rettighetene. Protestene førte til en viss grad fram, og i 2011 ble en grunnlovsendring vedtatt ved folkeavstemning.
Lovendringen ga parlamentet mer makt, og kongen ble nå forpliktet til å utpeke statsministeren fra det partiet med størst oppslutning i parlamentet. Grunnlovsendringen la og opp til at det må etableres koalisjonsregjeringer, og slik blir flere interesser ivaretatt. Likevel virket det som om myndighetenes demokratiseringstiltak var mer et spill for galleriet, enn reelle endringer.
Fortsatt har ikke partier som baserer seg på religiøs, etnisk og regional identitet lov til å stille til valg, og rettsvesenet er ikke uavhengig av monarken. Domstolen har i praksis blitt brukt til å straffe motstandere av myndighetene, da særlig islamister, menneskerettighetsaktivister og kritikere av myndighetenes håndtering av konflikten i Vest-Sahara. Også rettighetene til kvinner, LHBT-miljøet og minoriteten amazigh-folket står svakt.
Hirak-Rif
Amazigh-folket, bedre kjent som berberne, er nordafrikans urfolk og utgjør 35 prosent av Marokkos innbyggere. Folkegruppen har lenge hatt et dårlig forhold til staten og hovedandelen av amazigh-folket er marginalisert ved at de har dårligere økonomiske og sosiale forutsetninger enn den arabiske majoriteten. Misnøyen blant urbefolkningen har lenge ligget og ulmet og en ny bølge av uro brøt ut i oktober 2016.
Demonstrasjonene kom i etterkant av at fiskeselgeren Mouchine Fikri mistet livet under uklare omstendigheter. Fikri hadde hoppet inn i en søppelbil for å redde fangsten sin som hadde blitt beslaglagt av myndighetene – da fisken var fanget utenom fangstsesongen. Da han hoppet inn i søppelbilen ble søppelkomprimatoren slått på, angivelig på ordre fra en politimann, og han ble drept. Hendelsen fant sted i byen al-Hoceima i Rif-regionen, der store deler av befolkningen tilhører amazigh-folket.
Dødsfallet rørte opp under misnøyen mange i Rif-regionen allerede følte, og førte til sosial uro og månedslange demonstrasjoner i al-Hoceima. Uroen spredde seg raskt til resten av Rif-regionen og demonstrantene protesterte mot marginaliseringen av amazigh-folket, samtidig som de krevde bedre levevilkår, flere arbeidsplasser og tiltak mot korrupsjon. Etterhvert fikk demonstrasjonene, som fikk navnet Hirak-Rif, støtte i resten av landet. I juni 2017 tok 10 000 mennesker til gatene i hovedstaden Rabat for å uttrykke sin solidaritet med amazigh-folket.
Hirak-Rif ble brutalt slått ned, og demonstranter skal ha blitt slått og skadet av politiet. I løpet av 2017 ble det foretatt hundrevis av arrestasjoner, der noen av demonstrantene fikk fengselsdommer på opp til 20 år. Også journalister som prøvde å dekke opptøyene ble arrestert. Den brutale behandlingen av aktivistene førte til enda flere demonstrasjoner, og det ble reist spørsmål om ytrings- og forsamlingsfrihetens vilkår i landet. De demokratiske rettighetene i Marokko har vært nedadgående de siste årene, og det gjenstår å se Kong Mohammed VI klarer å gjenvinne folkets tillit.