I 2002 introduserte den daværende amerikanske presidenten George W. Bush uttrykket «Ondskapens akse» for å beskrive Iran, Irak og Nord-Korea, som han mente støttet terrorisme og utviklet masseødeleggelsesvåpen. I dag er det flere som hevder at vi står overfor en ny ondskapens akse bestående av Russland, Kina, Iran og Nord-Korea. Hva har disse nasjonene til felles, hva ønsker de å oppnå, og kan de virkelig anses som en allianse?
Russlands fullskala invasjon av Ukraina i februar 2022 har styrket allianser på begge sider av konflikten. Russlands vilje til å angripe et naboland har ført til at NATO har økt antall medlemsland fra 30 til 32, med Finland og Sverige som de nyeste medlemmene. På den andre siden har omfattende sanksjoner fra Vesten ført til at Russland har styrket sine allianser. Disse alliansene har av flere blitt omtalt som «Den nye ondskapens akse» og inkluderer samarbeid mellom Russland, Kina, Nord-Korea og Iran.
Sanksjoner
Til tross for at disse landene skiller seg betydelig fra hverandre både kulturelt og ideologisk, har deres konflikt med den vestlige verdenen gitt dem en sterk motivasjon for samarbeid. Tre av statene er utsatt for sanksjoner fra Vesten. Russland på grunn av angrepskrigen mot Ukraina, samt Nord-Korea og Iran på grunn av deres atomprogrammer. Det er omdiskutert hvorvidt sanksjoner er effektive. I dette tilfellet har sanksjonene ført til økt handel mellom disse landene, spesielt når det gjelder våpen og teknologi. I tillegg har de utviklet et sterkere avhengighetsforhold til Kina.
Allianser
Samtlige av disse landene er autoritære stater med en sterk personifisert ledelse. To av disse sterke personlighetene møttes forrige uke da den russiske presidenten Vladimir Putin dro til Pyongyang for å møte den nordkoreanske statslederen Kim Jong-un. Dette var første gang på 24 år at Putin besøkte Nord-Korea. Resultatet av besøket var oppsiktsvekkende: en forsvarsallianse hvor begge parter lovet å forsvare hverandre militært i tilfelle et angrep på et av landene. Fra før har Nord-Korea en lignende avtale med Kina fra 1961, hvor de lover hverandre støtte i tilfelle et militært angrep. Russland og Kina har ikke en slik avtale med hverandre, selv om de er nære samarbeidspartnere. Iran har ingen slike avtaler med de tre andre landene.
Samarbeidets motivasjon
Disse landene har vist seg kritiske til den regelbaserte verdensordenen vi har i dag. Deres retorikk og handlemåte tyder på at de ønsker seg et multipolart system hvor makt og styrke bestemmer rettigheter og innflytelse. I tillegg har disse landene et anstrengt forhold til USA. Derfor kan tankegangen «min fiendes fiende er min venn» være fremtredende.
Krigen i Ukraina som drivkraft
På mange måter kan Russland sies å være en katalysator i dette samarbeidet, og krigen i Ukraina har akselerert denne utviklingen. Siden fullskalakrigen i Ukraina begynte, har Russland mottatt nærmere 4000 droner fra Iran og har nå bygget en egen fabrikk som produserer droner med iransk teknologi. I tillegg har Russland mottatt over 2,5 millioner artillerigranater fra Nord-Korea, og det forventes at det vil bli sendt mange flere i nær fremtid. Mens Nord-Korea på sin side har fått støtte fra Russland til sitt rakettprogram
Kinas rolle i samarbeidet
Kina leverer blant annet teknologi til Russland, inkludert databrikker og radarutstyr. Til gjengjeld importerer Kina store mengder olje og gass fra Russland til svært lave priser. Kina ønsker imidlertid ikke å være for avhengig av ett enkelt land og er også Irans største kunde av olje. I 2021 undertegnet disse to landene en 25-årig strategisk plan for samarbeid. Iran er likevel ikke helt fornøyd med Kina, spesielt på grunn av Kinas forbindelser med andre land i Midtøsten, særlig Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater.
Samarbeidet i FN
Den 2. mars 2022 stemte FNs generalforsamling for en fordømmelse av Russlands angrep på Ukraina. Av 193 land stemte 141 for forslaget, mens Nord-Korea stemte imot, og både Iran og Kina avsto fra å stemme. Dette er ikke det eneste eksemplet på at disse landene viser en viss enighet i sine avstemninger i FN. Kina har blant annet flere ganger stemt i Irans favør. Med både Kina og Russland som faste medlemmer i Sikkerhetsrådet, er dette lite beroligende. Likevel er det ikke alltid landene er fornøyde med hverandres avstemninger. Nord-Korea var for eksempel misfornøyd med Kina, da Sikkerhetsrådet skulle stemme over å forlenge mandatet til ekspertpanelet som vurderer sanksjonene mot Nord-Korea. Kina avsto fra å stemme, men mandatet gikk likevel ikke gjennom da Russland brukte sitt veto.
Presidentvalg i USA
USA har historisk hatt et anstrengt forhold til disse landene. I november er det valg i USA, hvor president Biden og tidligere president Trump er de fremste kandidatene. Biden har flere ganger uttalt seg negativt om samarbeidet mellom disse landene, og ser på det som en trussel mot demokratiet. Trump, derimot, har vært full av lovord om deres statsledere. Han kalte Putin et geni kun dager før invasjonen av Ukraina, uttrykte beundring for Xi Jinping og hans «jernhånd»-styring av Kina, og Trumps merkelige «kjærlighetserklæring» til den nordkoreanske lederen Kim Jong-un i 2018 forvirret mange. Hvordan en eventuell ny periode med Trump vil påvirke forholdet til disse landene er usikkert, men det er tydelig at han og Biden har to totalt forskjellige tilnærminger.
En ny ondskapens akse?
Russland, Kina, Nord-Korea og Iran har en felles motstand mot vestlige verdier og den regelbaserte verdensordenen, noe som kan sies å være en trussel. Denne gruppen av land har samlet betydelige økonomiske og militære ressurser. Men basert på det vi vet i dag, er det ingen grunn til å tro at de har en felles koordinert plan eller strategi mot Vesten. For selv om de har mange felles interesser, så er det like mange, om ikke flere motsetninger.