Med blå hjelm og vest

Folk og Forsvar sin nye Liaisonoffiser fra Forsvaret har vært ute på flere utenlandsoppdrag og kom hjem fra Sør-Sudan i september i år. Under følger noen av tankene og refleksjonene til Major Rooseboom de Vries etter å ha tjenestegjort ett år i UNMISS.  

Det har blitt skrevet en del om Sør-Sudan, blant annet på Folk og Forsvar sine sider her. Jeg vil derfor kun fokusere på mine egne opplevelser som stabsoffiser i et multinasjonalt hovedkvarter i hovedstaden Juba.

Jeg har tidligere vært på utenlandsoperasjoner gjennom NATO i Bosnia og Afghanistan og gjennom FN på Golanhøyden i Israel. Det å tjenestegjøre i FN er spesielt og nokså forskjellig fra mine NATO-oppdrag. Det er mange flere nasjoner som bidrar i en FN-misjon, nasjoner vi normalt ikke samarbeider med. Jeg opplever større kulturforskjeller og en større variasjon i både utdanning og måter å løse oppdrag på.

Forskjeller i språk, kultur og verdier

I UNMISS jobbet jeg i personellseksjonen og var ansvarlig for stabsoffiserer og observatører. Vi arbeidet i et åpent kontorlandskap og seksjonen besto av 14 personer fra 12 nasjoner. Sjefen var fra Bangladesh og nestkommanderende fra Nepal. De øvrige var fra Thailand, Korea, Australia, India, Rwanda, Peru, Mongolia, Kina og Kambodsja. Det var utfordrende å jobbe i et slikt miljø, men også utrolig lærerikt.

FN stiller krav til engelskkunnskaper for de som skal tjenestegjøre i en FN-misjon. Allikevel opplevde jeg språket som en helt klar utfordring. Det er ikke uvanlig at enkelte nasjoner sender sine offiserer på FN misjoner, uten at de kunne gjøre tilstrekkelig rede for seg på engelsk. Andre har meget gode engelsk-kunnskaper, men med en så sterk aksent, at det kan være vanskelig å forstå hva de sier. Dette gjaldt spesielt inderne, men flere hadde også problemer med å forstå den australske aksenten. Det er verdt å ta med seg at nordmenn ofte får skryt for sine engelskkunnskaper og det på tross (eller kanskje på grunn) av vår trauste aksent.  

Den militære komponenten i UNMISS består av 62 land fra Amerika, Afrika, Asia og Europa. Det er store kulturforskjeller mellom disse landene, det er derfor ikke til å unngå at det dannet seg grupperinger med bakgrunn i språk, religion og verdier.

Det var uvant å tilhøre den minste gruppen (NATO-land, samt Australia og New Zealand) og det var helt klart at størrelsen teller i en slik misjon. Til tider kunne vi oppleve forskjellsbehandling og det som av enkelte i den vestlige gruppen ble oppfattet som rasisme.

Selv om samarbeid mellom NATO-nasjoner kan være krevende, så er det ikke sammenlignbart med de utfordringer man møter i en FN-misjon. Erfaringene fra større multinasjonale øvelser, og oppdrag i Afghanistan eller Irak viser at NATO-nasjoner snakker det samme stammespråket. De bruker de samme verktøyene i operasjonsplanlegging og har det samme utgangspunkt i situasjonsforståelsen.

Fordi en FN-misjon har mange flere nasjoner, så blir også forskjellene større, blant annet i forhold til militær utdanning. En befalsskole, krigsskole og stabsskole kan ha forskjellig innhold om du er fra Norge, USA, Kenya eller fra Bhutan. Man kan derfor ikke ta for gitt at noen med samme utdanning og nivå har samme fagkunnskap.

I samarbeid med andre nasjoner kommer også betydningen av grad og avhengigheten til hierarkiet godt frem. I Norge har vi et hierarki og en gradsstruktur, men fordi vi er så små, så er vi mer dus med hverandre. Det er ikke uvanlig at høyere militære sjefer har gått i samme klasse på befals- og Krigsskole med de offiserene de senere er sjef for. Jeg opplever at vi i Norge har respekt for grader, men at vi har enda større respekt for kompetanse. Nettopp fordi sjefer på høyere nivå anerkjenner at de ikke vet alt og er avhengig av kunnskapen til ekspertene på lavere nivå.

Denne holdningen kan man ikke ta for gitt hos alle andre nasjonene. Spesielt hos de asiatiske og afrikanske nasjoner var grad viktigere enn kompetanse. Blant kolleger fra disse områdene var det ikke uvanlig å oppleve en frykt for høyere grader og en kultur hvor man aldri stilte spørsmål til sine overordnende.

Det var ikke til å unngå en kulturkollisjon når de vestlige, lavere offiserer stilte spørsmål og kom uoppfordret med forslag til løsning. Dette ga seg utslag i noen merkelige situasjoner og var til tider frustrerende.

I Norge opererer vi med en myndighetsmatrise. Den øverste sjef har ansvaret, men oppgavene og myndigheten delegeres nedover i hierarkiet. Dette systemet unngår at en øverste sjef skal bli overlesset med detaljer og uvesentligheter. Den øverste militære sjef i UNMISS, en tre-stjerners general, er ansvarlig for 14 000 soldater. Likevel brukte han mye av dagen sin på å skrive under på rapporter og søknader som hjemme i Norge ville blitt delegert til oberstløytnants-/ majorsnivå.

Sikkerhet

Sikkerhetssituasjonen i Sør-Sudan er spent, men det er for øyeblikket ingen væpnet trussel mot FN-personellet. Ironisk nok, så hevdes det at makthaverne i landet ikke ser på FN som en trussel, siden de ikke er spesielt effektive. Men dersom dette bildet endrer seg, så er det ikke utenkelig at FN kan bli betraktet som et mål av de forskjellige grupperingene som ønsker et svakt FN i Sør-Sudan.  

Forsvaret tar heldigvis sikkerhetssituasjonen på alvor og nordmennene som tjenestegjør i Sør-Sudan har derfor hjelm, skuddsikker vest og både pistol og maskinpistol. Dette utstyret brukes ikke i daglig tjeneste, men er tilgjengelig dersom det skulle bli behov for det. Det er ikke alle nasjonene som har samme fokus på sikkerhet for sitt personell. De fleste stabsoffiserene i hovedkvarteret er ubevæpnet og har verken hjelm eller skuddsikker vest.

Selv om sikkerhetssituasjonen er spent og kan være en trussel for FN personell opplevde jeg selv at den største trusselen for norsk personell var tropiske sykdommer og eksotiske dyr. Omtrent hver dag observeres det giftige slanger like utenfor døren til boligene. Årvåkenhet og flaks er nok grunnen til at ingen nordmenn hittil har blitt bitt.

Av tropiske sykdommer var det flere av våre utenlandske kolleger som fikk malaria, noen av disse ble alvorlig syke. Selv var jeg så uheldig å få tyfoidfeber. Det var ingen behagelig opplevelse, men jeg fikk heldigvis raskt behandling. Ikke alle er like heldige og mellom 10 – 30 prosent av de som smittes dør årlig av denne sykdommen.

Tett på

Av de 62 nasjonene som bidrar militært i UNMISS, er det flere som har hatt borgerkrig i sitt eget land i nyere tid. I Etiopia pågår det en borgerkrig, samtidig som landet bidrar med styrker i UNMISS. Når man jobber tett sammen med andre, så deles også erfaringer. Det høres kanskje merkelig ut, men jeg vil påstå at jeg var heldig å få førstehåndsfortellinger fra de som opplevde grusomheter vi bare leser om, eller ser på tv. Det er utrolig sterkt å høre detaljerte fortellinger fra folkemordet i Rwanda, og ikke minst om deres fantastiske reise til forsoning. Eller fortvilelsen til våre etiopiske kolleger som ikke har hørt noe fra familien sin siden borgerkrigen brøt ut. Som etter endt tjeneste for FN, ikke kan vende tilbake til sitt hjemland i frykt for å bli fengslet eller henrettet.

Våre egne trivielle og hverdagslige problemer blir flaue i forhold.

Det er slike opplevelser og erfaringer som på godt og vondt gjør tjenesten meningsfull. Og selv om det ikke blir fred i Sør-Sudan med det første, så er jeg likevel stolt over mitt bidrag med flagget på skulderen.