De senere årene har tiårets verste borgerkrig nærmest forduftet fra avisforsidene, men konflikten i Syria har fremdeles følger for landets befolkning, regionen og det globale samfunnet.
Våren 2021 nådde Den syriske borgerkrigen en dyster milepæl. Ti år er gått siden sivile protester ble møtt med grov voldsbruk av president Bashar al-Assads regime, og markerte startskuddet for krigen. Det lave oppmerksomhetsnivået konflikten nå får, kan forveksles med at krigen er over. Intensiteten har riktignok gått ned, men det pågår fremdeles krigshandlinger i de nord-vestlige delene av landet.
Hvilken fremtid Syria går i møte er høyst usikker. Mulighetene for å sikre at alle parter legger ned våpnene vil preges av forholdene på bakken, regionalt maktspill og internasjonal involvering.
Et overblikk
I løpet av borgerkrigen utviklet Syria seg til en regional og internasjonal slagmark for en rekke ulike opprørsgrupper og fremmede stater. I dag kan konflikten sies å være delvis frossen. Ingen åpenbar og langvarig politisk løsning på konflikten er i sikte – hverken mellom den syriske presidenten og befolkningen, eller de øvrige involverte aktørene.
Fester en blikket fremover, har konflikten ført til langvarige konsekvenser for svært mange. Krigen var på sitt toppunkt verdens dødeligste konflikt. Den har også vært karakterisert som verdens største flyktningkrise, med regionale og internasjonale ringvirkninger.
Konflikten har ført til at Midtøsten har blitt mer destabilisert. Terrorgruppen Den islamske stats (IS) forsøk på å etablere et kalifat i Syria og Irak, samt terroranslag og grove menneskerettighetsbrudd, gjorde krigen i Syria til et verdensproblem. Gjennom årenes løp har også krigsforbrytelser, bruk av kjemiske våpen mot sivile og stormaktsrivalisering satt sitt preg på konflikten.
Befolkningens skjebne
Borgerkrigen i Syria har etterlatt seg enorme ødeleggelser som vil påvirke landets befolkning i flere tiår fremover, selv om en fredsavtale skulle komme på plass. Før krigen var den syriske befolkningen i underkant av 22 millioner mennesker. Om lag halvparten av befolkningen er i dag på flukt – over fem millioner av dem i utlandet. De lever som internt fordrevne eller flyktninger i andre land og verdensdeler, primært Tyrkia, Jordan og Libanon.
De menneskelige lidelsene er vanskelig å tallfeste. Syrian Observatory for Human Rights (SOHR) anslår at over 500 000 mennesker har mistet livet. Tusenvis av sivile sitter i fangenskap, og mange har vært utsatt for tortur og seksuell vold. Per 2021 estimerer FN at over tolv millioner syrere opplever hungersnød, og like mange har ikke tilgang på rent drikkevann eller levelige sanitærforhold.
Ifølge Røde Kors har hver andre unge syrer mistet et familiemedlem. Like mange har avbrutt utdannelsen og et ukjent antall barn har blitt foreldreløse. Store deler av den syriske befolkningen har fysiske og psykiske krigsskader. Oppbyggingen av landet vil uten tvil bli utfordrende, noe den økonomiske situasjonen også understreker.
Økonomisk ruin
Før krigen brøt ut blomstret økonomien i Aleppo, Syrias nest største by. Den fungerte som landets økonomiske senter, men har i løpet av krigens herjinger praktisk talt blitt jevnet med jorden. Den syriske økonomien er med andre ord i fritt fall.
Inflasjon, mat- og medisinmangel, arbeidsløshet og fattigdom er økende. Fattigdom og økonomisk krise er to av de mest sentrale årsakene til konflikt, og med økende fattigdom og en økonomi ute av kontroll vil sjansen for nye krigsutbrudd være store.
I tillegg har Covid-19 rammet landet hardt. Helsesystemet var nær brutt sammen før pandemiens start, og har ifølge Verdensbanken sendt ytterligere 1.1 millioner syrere ut i fattigdom. I desember 2020 anslo FN at rundt 80% av den syriske befolkningen lever i absolutt fattigdom. I tillegg er landets grunnleggende infrastruktur, som veier, telefonnett og flyplasser flere steder totalødelagt – for ikke å snakke om folks hus og hjem, skoler og sykehus.
Ettersom Assad nå har det militære overtaket i konflikten, mye takket være russisk og iransk assistanse, har gjenoppbygging av landet så smått begynt. Det anslås imidlertid at 250 milliarder dollar skal til for å gjenoppbygge landets infrastruktur – noe hverken Assad-regimet eller dets allierte har til disposisjon.
USA og en håndfull europeiske land har evnen til å assistere med gjenoppbyggingen. Disse landene er imidlertid ikke innstilt på å hjelpe Assad tilbake til makten uten en FN-initiert fredsprosess og demokratiske reformer av landets grunnlov.
Samarbeid på stedet hvil
FNs spesialrepresentant til Syria, Geir Otto Pedersen, uttrykte i februar frustrasjon over at forhandlingene er låst og manglende samarbeidsvilje. Han etterlyste konstruktivt internasjonalt diplomati mellom partene, og understreket at ingen av aktørene alene sitter med nøkkelen til å løse hverken borgerkrigen, den økonomiske kollapsen eller den humanitære krisen.
En lang rekke kjente, og mindre kjente, opprørsgrupper har i løpet av ti år etablert seg i Syria. De varierer i størrelse og geografisk tilhørighet. Det Assad-kontrollerte syriske militæret har kjempet side om side med libanesiske Hizbollah og ulike iransk-støttede sjiamuslimske militser. Den kurdisk-dominerte militsen Syrian Democratic Forces (SDF), og opprørsgruppealliansen Syrian Front (SF), har holdt områder med amerikansk støtte i lang tid.
Den mest kjente islamistiske gruppen er IS, men flere andre er også aktive. Land som har opplevd borgerkrig har høyere sannsynlighet for å oppleve borgerkrig igjen. Skulle en fredsavtale komme på plass, er en utfordring å få de ulike opprørsgruppene til å også legge ned våpnene. Men også parter utenfor Syria kan være til hinder for konfliktløsning.
Spenning mellom Tyrkia og kurderne
Den humanitære krisen i landet rammer også Syrias nærmeste naboer hardt. Flyktningkrisen har ført til overfylte leire i Tyrkia, Libanon og Jordan. Konsekvensene for enkeltmenneskene som befinner seg i leirene og ikke har noe sted å dra til, er åpenbart fryktelige. Det har også blitt en kilde til regionale spenninger.
Tyrkiske myndigheter, med president Erdogan i spissen, har lenge hatt et spent forhold til kurderne hjemme og i naboland. Den kurdiske befolkningen i Tyrkia har i årevis kjempet for sterkere grad av politisk selvstyre, men har blitt møtt med sterk motstand. I Syria har SDF frontet det samme kravet, og samtidig kontrollert store, kurdisk-dominerte områder i nord-øst. Vestens støtte til blant andre SDF har gitt Tyrkia grunn til å involvere seg militært i konflikten, for å forhindre at kurderne oppnår målet om selvstendighet i Syria. Tyrkia frykter en smitteeffekt til egne områder der kurderne står sterkt.
Dette hevder mange er bakgrunnen for at Erdogan har okkupert deler av den syriske grensen og opprettet en såkalt «trygg sone». Det uttalte formålet med etablering av denne «trygge sonen», er å hindre videre bølger av flyktninger til Tyrkia. Rundt 3,6 millioner syrere befinner seg der i dag, og flyktningene er blitt en kilde til uenighet i tyrkisk politikk. Det hersker likevel liten tvil om at okkupasjonen også kan ha som formål å hindre kurdisk selvstyre nord-øst i Syria.
Da planene for okkupasjonen ble lagt frem i det tyrkiske parlamentet i 2019, hevdet Erdogan at dette ville trygge sivile og holde terrorister ute av Tyrkia. Syria-eksperten Columb Strack mener det er sannsynlig at Tyrkia ønsker å styrke den sunnimuslimske befolkningen på bekostning av kurderne i området. Flere har påpekt at tiltaket kan fyre opp under etniske konfliktlinjer, og videre vanskeliggjøre et fredelig Syria.
En brikke i regionalt maktspill
Syria har blitt en slagmark for regionale aktører, og det er tydelig at rivaliseringen mellom dem på ingen måte er ved veis ende. Statene har i stor grad prioritert egne behov, på bekostning av en permanent og langvarig løsning på borgerkrigen. Dette stikker kjepper i hjulene for en løsning på konflikten.
Iran, libanesiske Hizbollah og Assad-regimet har en lang historie med samarbeid og balansering vis-à-vis Israel. Offentlig viser særlig Iran og Israel at de tolker hverandres engasjement i Syria som aggressivt. Eksperter viser imidlertid til at disse to landenes tilstedeværelse i Syria handler om å avskrekke hverandre, og at det like gjerne kan være motivert av selvbeskyttelse.
Iran har få allierte i sin egen region. Et vennlig innstilt Assad-regime i Syria er derfor viktig for landets regionale innflytelse og maktbalansering mot Israel. Om Assad skulle miste makten, vil Iran se dette som en trussel mot egen overlevelse. Iran blir imidlertid også sett på som en eksistensiell trussel for Israel.
Sistnevnte har befunnet seg i en presset sikkerhetssituasjon siden staten ble opprettet, og særlig forholdet til Iran har lenge vært iskaldt. Det har derfor vært knyttet stor bekymring til at mulige militære konfrontasjoner mellom de to på syrisk territorium kan eskalere situasjonen i Syria og forsure holdet mellom de to erkefiendene.
Storpolitiske nederlag
Borgerkrigen i Syria har også hatt store innvirkninger på internasjonal politikk. Assad-regimets systematiske krigsforbrytelser mot sivilbefolkningen, og mer spesifikt bruken av kjemiske våpen, har svekket betydningen av Folkeretten og internasjonal humanitærrett. Krigen har tydeliggjort internasjonale organisasjoners begrensede evne til å ansvarliggjøre ulike parter i konflikten og håndheve internasjonal lov.
Dette viser seg særlig i Sikkerhetsrådets arbeid. Russisk og kinesisk vetorett har satt en stopper for løsninger gjennom FNs Sikkerhetsråd og etterforskning av krigsforbrytelser gjennom Den internasjonale straffedomstolen (ICC). Over to hundre angrep med kjemiske våpen i Syria har blitt helt eller delvis bekreftet i en studie gjennomført av Global Public Policy Institute. Assad-regimet mistenkes for å stå bak brorparten av disse, men også IS har gjennomført slike angrep. Dette har ført til en politisk smell for Konvensjonen mot kjemiske våpen.
En kilde til uenighet
Flyktningkrisen i 2015 har også bidratt til å skape varige endringer i Europa og USAs politiske landskap. Bildet av tre år gamle Alan Kurdis spede, livløse kropp på en gresk strand gikk verden over og er vanskelig å glemme. For en tid vakte dødsfallet hans empati og forferdelse, og ble selve bildet på flyktningenes desperasjon og hjelpeløshet.
Flyktninger som tar båtveien over Middelhavet får nå langt mindre internasjonal oppmerksomhet. Hellas og Italia nådde raskt et bristepunkt for å håndtere flyktningsituasjonen alene. Siden har høyrenasjonalistiske partier og gruppers medvind gjort det nærmest umulig å finne felles europeiske løsninger om byrdefordeling.
Selv om de per i dag er militært nedkjempet i Syria og Irak, fikk IS’ rekordraske fremgang i 2014 også internasjonale konsekvenser som fremdeles gjør seg gjeldende. Terrorgruppen og inspirerte sympatisører gjennomførte rekordmange, og svært dødelige, angrep på europeisk jord. Fremmedfrykt og polarisering i vestlige land er delvis et resultat også av dette.
Syria-farernes retur og debattene rundt Moria-leiren har vist hvor betent saker relatert til Den syriske borgerkrigen kan bli. At personer med tilknytning til IS befinner seg i overfylte flyktning- og fengselsleirer, under uverdige forhold og i rettslig limbo, kan bidra til ytterligere radikalisering på sikt.
Maktforskyvning til Russland
Den syriske borgerkrigen har tydeliggjort en forskyvning av maktbalansen in Midøsten, fra USA til Russland. De to foregående amerikanske presidentene har begge fått kritikk for sin politikk i Syria. Donald Trump ble sterkt kritisert for beslutningen om å trekke amerikanske styrker ut av Syria i 2019, ettersom Tyrkia samtidig intensiverte sin mindre vennlige linje overfor kurderne.
Den kurdisk-dominerte militsen SDF har vært en hovedalliert for USA i Syria i kampen mot IS. De sto svakt overfor både Tyrkia og Assad-regimet da amerikanske tropper ble trukket ut. Advarsler om at tilbaketrekningen kunne tolkes som et svik mot en lojal alliert, strømmet på både innenfra og utenfra Det hvite hus. Dette fryktet mange kunne ha negative ringvirkninger for USAs omdømme og kredibilitet.
Tidligere president Barack Obama var mottaker av lignende kritikk i begynnelsen av konflikten. I 2012 bemerket Obama at bruk av kjemiske våpen i Syria ville være å tråkke over en amerikansk ‘rød linje’, men dette ble ikke fulgt opp etter et kjemisk angrep mot sivile i 2013.
I kjølvannet av USAs manglende respons på syriske myndigheters bruk av kjemiske våpen, tok Russland offisielt steget inn i konflikten i 2015, på forespørsel fra president Assad. Siden har Russland fungert både som en sikkerhetsgarantist for Assad-regimet, og som en diplomatisk tilrettelegger mellom de ulike involverte partene.
USAs nylig tiltrådte president, Joe Biden, gjennomførte i februar 2021 et luftangrep mot iranskstøttede militser i Syria, men har ikke signalisert noen vilje til å gå aktivt inn i konflikten igjen. Ettersom den FN-initierte fredsprosessen har stått i stampe siden januar 2021, gjenstår det å se hvilke steg det internasjonale samfunnet tar for å håndtere Syria fremover.