Iran: Den fødte fiende?

Iran har tidligere vært et av verdens mektigste imperier, men har i moderne tid ofte vært svært isolert i internasjonal politikk. Hvordan gikk det egentlig til?

Oversiktsbilde av Teheran med fjell i bakgrunnen
Irans hovedstad Teheran. Foto: Hansueli Krapf (CC BY-SA 3.0 NO).

Iran har hatt stor innflytelse på områdene rundt seg. Frem til 1935 ble dagens Iran kalt for Persia, og i perioder var nesten hele Midtøsten underlagt Persias mektige konger. På sitt største strakte riket seg fra Hellas i vest til elven Indus i India øst, og fra Egypt i syd til Usbekistan i nord.

Perserriket oppstod rundt 550 år før vår tidsregning. Det besto, i ulikt størrelsesomfang, til det ble erobret drøye 200 år senere av Aleksander den store. Omtrent 1000 år etter dette, ble området erobret av araberne og islam fikk fotfeste. Perioden som fulgte var en kulturell blomstringstid. Fra år 1050 etter vår tidsregning var Iran underlagt tyrkiske herskere. Disse ble imidlertid drevet ut i 1220-årene da mongolene tok makten. Først på 1500-tallet ble nasjonalstaten Persia grunnlagt og sjiaislam ble statsreligion.

Skiftende allianser

I løpet av 1800-tallet kom Iran gradvis under sterkere europeisk innflytelse og pådro seg samtidig betydelig utenlandsgjeld. Internt i Iran oppstod det da en bevegelse som ønsket større politisk frihet og opprettelsen av en grunnlov. Etter sterkt press måtte den sittende sjahen (kongen) gi etter. I 1906 ble en grunnlov undertegnet. Denne opprettet en nasjonalforsamling, reformerte rettsvesenet og sikret innbyggerne visse borgerrettigheter. Den nye grunnloven kom imidlertid bare en liten del av befolkningen til gode, i hovedsak de som allerede var privilegerte.

Som en form for opprør ble flere lokale demokratiske selvstyrekomiteer formet. Disse ønsket tiltak mot korrupsjon og et oppgjør med de store utenlandslånene sjahen hadde pådratt landet. Storbritannia og Russland, som begge hadde store interesser i Iran, likte ikke denne utviklingen. De fryktet at sjahen skulle miste kontrollen. Knapt et år senere inngikk de en avtale om fordelingen av Iran, Afghanistan og Tibet. Avtalen fastslo at Iran skulle deles i tre. Én del skulle tilfalle Storbritannia, én Russland og én siste del skulle være nøytral.

I 1908 tok imidlertid sjahen i bruk sin Kosakkbrigade til å avvikle nasjonalforsamlingen. Denne var trent av russiske offiserer og var regnet for å være landets mest effektive militæravdeling. Dette ledet landet ut i borgerkrig. Etter krigen forsøkte det nyetablerte kommunistiske styret i Sovjetunionen å utøve press mot Iran. Sjahen var redd for å bli styrtet av kommunistene og inngikk derfor i 1919 en avtale med Storbritannia. Denne gjorde Iran i praksis til et britisk protektorat.

Sjahens moderne Iran

Svar-hvitt bilde av en mann i uniform.
Reza Sjah. Foto: ukjent/Wikimedia Commons (offentlig eie).

Stadig flere så seg misfornøyd med den britiske kontrollen i landet. Dette åpnet for den nasjonalistiske kosakkoffiseren Reza Khans militærkupp i 1921. Traktaten som hadde gjort Iran til et britisk protektorat ble annullert. I håp om å inngå en allianse, gikk Sovjetunionen med på å avskrive alle gamle lån til Iran. I 1923 ble Reza Khan statsminister og kort tid etter flyktet sjahen. I 1925 utropte Reza seg selv til sjah under navnet Reza sjah Pahlavi.

Den nye sjahens førsteprioritet var å stabilisere landet og konsolidere makten. I dette øyemed slo han hardt ned på alle opprørere og separatistiske grupper, og opprettet et personlig militærdiktatur. Han ønsket også å gjøre Iran til en moderne stat. Et enormt reformarbeid ble igangsatt, tydelig inspirert av Atatürks Tyrkia.

I motsetning til sin tyrkiske motpart, valgte imidlertid sjahen å ikke bryte med det mektige sjiittiske religionssamfunnet i landet. Han beholdt også det persiske alfabetet fremfor å innføre det latinske som brukes i Vesten. På tross av dette jobbet sjahen med å vekke til live før-islamske kulturelle tradisjoner. Kulturlivet ble holdt under streng, statlig kontroll. I 1935 skiftet landet navn fra Persia til Iran.

I 1933 lyktes han i å presse det mektige oljeselskapet Anglo-Iranian Oil Company til å gå med på nye vilkår. Disse gav Irans statskasse større inntekter og andre viktige fordeler av oljeutvinningen. For å motvirke britenes innflytelse, fikk også et amerikanskeid selskap mulighet til å starte oljeutvinning i landet.

Utenriks førte sjahen imidlertid en svært tyskvennlig politikk. Under Den andre verdenskrig førte dette til at britiske og sovjetiske tropper rullet inn i Iran, siden også amerikanske. Sjahen innså at det hadde vært en tabbe å støtte Tyskland og abdiserte til fordel for sin sønn, Muhammad Reza Pahlavi. I 1943 erklærte Iran krig mot Tyskland.

Nasjonalisering og krise

Svart hvit bilde av en eldre mann
Mossaddegh var Statsminister i Iran i perioden 1951-1953. Foto: ukjent/Wikimedia Commons (offentlig eie).

I etterkrigstiden vokste det fram en massebevegelse for nasjonalisering av landets oljeindustri. Bevegelsens leder var partiformannen for Den nasjonalistiske front, Muhammad Musaddegh. Han var en langvarig motstander av sjahens makt over iransk politikk og utenlandsk innflytelse i landet, og brukte sin plass i nasjonalforsamlingen til å utfordre sjahens makt. Ved hjelp av massemobiliseringen for nasjonalisering, klarte Musaddegh i 1951 å få vedtatt en lov som nasjonaliserte oljen. I april måned ble sjahen tvunget til å utnevne ham til statsminister.

For landets økonomi ble nasjonaliseringen ingen suksess. Da de utenlandske teknikerne i oljeindustrien forlot oljeraffineriene, lyktes ikke myndighetene i Iran med å opprettholde driften. Økonomisk krise fulgte. Samtidig skapte oljenasjonaliseringen bølger langt utenfor Irans grenser, da den kom i konflikt med interessene til Storbritannia og andre mektige, vestlige stater. I 1953 kulminerte det hele. Sjahen klarte, med sterk støtte fra USA, å avsette Musaddegh. Sjahens allierte, general Zahedi, ble innsatt som midlertidig statsminister.

Vestlig tilknytning, reform og undertrykkelse

Sjahen jobbet hardt for å bedre forholdet til de vestlige statene. I 1954 inngikk Iran en avtale med et internasjonalt oljekonsortium, noe som økte oljeproduksjonen og inntektene betydelig. Sjahen gikk også inn i Bagdadpakten sammen med Tyrkia, Irak, Pakistan og Storbritannia. Forsvarspakten skulle hindre sovjetisk ekspansjon. Iran anerkjente også Israel, som gav dem mange uvenner i nabolaget.

Samtidig gikk sjahen inn for å styrke sin kontroll i landet. I 1961 oppløste han nasjonalforsamlingen og iverksatte et reformprogram som tok sikte på å svekke tradisjonelle maktstrukturer. Kvinner fikk stemmerett, og det ble gjennomført vidtrekkende jordreformer samt reform av blant annet skole -og helsevesen. Dette gikk ikke knirkefritt for seg.

Konservative religiøse lederne og deres tilhengere hadde vansker for å godta mange av sjahens nye reformer. I 1964 førte dette til blodige sammenstøt. Den svært innflytelsesrike ayatollah Khomeini dro i eksil til Paris i 1963 og og i 1965 ble sittende statsminister drept av sjiamuslimske ekstremister. Samme år var det også et attentatforsøk på sjahen. I kjølvannet av dette strammet sjahen ytterligere inn på den politiske friheten i landet. Flere politiske partier ble gjort forbudt og politiske motstandere ble fengslet.

Mot slutten av 60-tallet kunne Iran gradvis frigjøre seg fra den politiske og økonomiske avhengigheten til Vesten, særlig USA. I 1973 ble endelig oljeindustrien nasjonalisert og Iran var toneangivende i OPEC-samarbeidet. Forholdet til nabostatene bedret seg samtidig som holdningen til Israel ble stadig mer kritisk. Sjahen bygget også opp landets militære til å bli et av de sterkeste i regionen.

Iran gikk i løpet av en generasjon fra å være et tradisjonelt, konservativt og landlig samfunn, til å bli industrielt, moderne og urbant. Utenfra virket det å være en suksess. Internt vokste imidlertid motstanden mot utviklingen i styrke. Denne ble holdt nede av det brutale hemmelige politiet.

Den iranske revolusjon

Omfattende misnøye med myndighetene førte sommeren 1978 til opptøyer i de store i byene. Disse ble ledet an av studenter og forretningsstanden, men var støttet av den religiøst konservative opposisjonen. Demonstrasjonene økte gradvis i styrke, og etter hvert samlet hele opposisjonen seg om ayatollah Khomeini som lederskikkelse. Demonstrasjonene, og senere også generalstreikene, førte til at Irans oljeeksport sank til et historisk lavt nivå.

Rekke av demonstranter holder en plakat av en eldre mann foran ansiktene sine.
Protester i 1978, protestantene holder plakater med bilde av landsforviste ayatollah Khomeinis bilde. Foto: ukjent/Wikimedia Commons (offentlig eie).

Sjahen maktet ikke å opprettholde ro og orden og flere regjeringsskifter fulgte. Det utviklet seg en intens maktkamp mellom Khomeini og sjahens regjering. Sjahen besluttet til slutt å forlate landet i håp om at dette skulle styrke regjeringens troverdighet. Samtidig fikk Khomeini lov å vende tilbake fra sitt eksil.

Til slutt ble demonstrasjonene så voldsomme at hærens lojalitet overfor sjahen sviktet. Disiplinen brøt dermed fullstendig sammen. Sjahen ble avsatt og hans regjering ble avsatt. I en folkeavstemning om opprettelse av en islamsk republikk i april 1979 stemte 99,3 % for.

I kjølvannet av maktovertakelsen, ble en rekke offiserer og embetsmenn fra sjahens tid arrestert og flere henrettet. I løpet av 1979 ble all viktig industri nasjonalisert, Iran brøt alle større kontrakter med utenlandske selskaper og nektet å betale utenlandsgjelden sjahen hadde pådratt landet. Det tok heller ikke lang tid før det brøt ut konflikt mellom regjeringen Khomeini hadde utpekt og hans islamske revolusjonsråd om hvem som egentlig var landets øverste myndighet.

I oktober 1979 ble Khomeinis makt utvidet slik at han blant annet ble øverstkommanderende for landets væpnede styrker og kunne nedlegge forbud mot en folkevalgt president. Som del av reformen, grep også myndighetene til drastiske midler for å «renske opp i folkets moral». Blant annet ble narkotikabruk og homoseksualitet ofte straffet med døden.

Forholdet til USA

Én konsekvens av revolusjonen i 1979 var at forholdet mellom de tidligere allierte Iran og USA ble svært spent. Den utløsende årsaken var at iranske studenter i november 1979 okkuperte USAs ambassade i Teheran. De holdt 66 amerikanere som gisler i 444 dager.

To menn, en kledd i uniform, går med hendene over hodet.
To amerikanske gisler i forbindelse med okkupasjonen av USAs ambassade. Foto: ukjent/Wikimedia Commons (offentlig eie).

Regelen om ambassaders ukrenkelighet er en viktig rettsregel internasjonalt. Den er der for å sikre dialog og kontakt mellom stater også i tider preget av dyp uenighet, eller til og med i krig. Plikten til å beskytte en ambassade mot angrep er nedfelt i Wien-konvensjonen av 1961, og er absolutt.

I USA ble dette angrepet i tillegg sett på som krenkende fordi det viste for verden at også mektige USA var sårbar. Iran krevde at USA skulle utlevere den avsatte sjahen. Han var blitt dømt til døden uten å ha vært til stede i rettssaken. USA svarte med å stanse all oljeimport fra Iran og gjorde flere diplomatiske og militære fremstøt for å befri gislene uten å lykkes.

Selv etter at sjahen døde i juli 1980, forble gislene fanget. Først i januar 1981 ble de løslatt. Siden den gang har ikke USA og Iran hatt faste diplomatiske forbindelser. Mangelen på diplomatiske forbindelser er svært problematisk fordi den gjør at selv den minste hendelse har stort potensiale for å eskalere.

Utenrikspolitikk etter revolusjonen

Det var ikke bare USA Iran fikk et anstrengt forhold til etter revolusjonen. Landet førte en aggressiv linje overfor andre vestlige land, særlig Storbritannia og Frankrike. Også med nabolandet Irak ble situasjonen raskt tilspisset.

Iraks president Saddam Hussein fryktet at det nye iranske regimet kunne inspirere Iraks store sjiabefolkning til å gjøre opprør mot hans sunni-regime. Regimet i Iran ønsket nemlig å spre revolusjonen til andre stater og støttet sjiamuslimske grupperinger i andre land, blant annet Libanon. I tillegg var Irans tidligere så mektige forsvar sterkt svekket etter revolusjonen, noe som bød på en gylden mulighet for Irak.

Den første golfkrigen

Militært skip i forgrunnen, etterfulgt av et sivilt og flere militære.
En oljetanker som eskorteres av amerikansk marine i 1987. Et av tiltakene for å forhindre Iran-Irak krigen fra å forstyrre internasjonal oljehandel. Foto: PH2 ELLIOTT/Wikimedia Commons (offentlig eie).

Irak, som ble støttet av blant andre USA, internasjonaliserte Iran-Irak-krigen ved å flytte slagmarken til det strategisk viktige Hormuz-stredet. Irak angrep både iranske fartøy i stredet og internasjonale fartøy som fraktet iransk olje. Målet var å få Iran til å gjengjelde ved å stenge hele stredet. USA hadde sagt at dersom det skjedde ville de blande seg inn. Iran ønsket imidlertid ikke at USA skulle bli trukket inn i krigen på Iraks side.

Iran svarte i stedet mer avmålt med å angripe tankskip som fraktet irakisk olje, samt skip fra Kuwait og kuwaitisk infrastruktur som håndterte olje fra Irak. Kuwait ba deretter om internasjonal beskyttelse av sine skip og USA svarte. Selv om USA støttet Irak, solgte landet likevel våpen til Iran. USA håpet at våpensalget skulle sette dem i forbindelse med moderate krefter i landet, noe som ikke bar frukter.

Innen 1988 var både Irak og Iran krigstrette og godtok en våpenhvileavtale. Krigen hadde vært ekstremt brutal og Irans økonomi var ødelagt. Oljeeksporten hadde stoppet opp og utenlandsgjelden var stigende. Våpenhvileavtalen kom på plass kort tid etter at USA ved et uhell skjøt ned et sivilt iransk passasjerfly over Hormuz-stredet. Nedskytningen tok livet av om lag 290 mennesker. I 1990 kom en fredsavtale på plass mellom Iran og Irak. Da Irak senere samme år angrep Kuwait holdt Iran seg nøytral. Iran-Irak krigen sementerte det dårlige forholdet mellom USA og Iran i mange år framover.

Innenrikspolitikk etter revolusjonen

Revolusjonen etablerte Iran som en islamsk republikk, og det politiske systemet bygger i dag på prinsippet om at staten skal styres av islamske skriftlærde. Konservative islamske verdier og regler styrer samfunnet. Dette har ført til en undertrykkende menneskerettighetssituasjonen helt fram til våre dager. Senest i 2022 har vi sett drapet på Mahsa Amini og flere hundre iranere siden, som følge av kvinnediskriminering. Bruk av tortur og mishandling av fanger er utbredt, og offentlige henrettelser forekommer.

Statsoverhodet er den øverste religiøse lederen. Han kontrollerer nøkkelinstitusjoner som politiet, hæren, rettsvesenet og media. I tillegg kan han underkjenne alle vedtak fattet av presidenten og parlamentet. Han har også avgjørende myndighet for utforming av landets innenriks- og utenrikspolitikk. I tillegg har man etablert et vokterråd, som skal sørge for at alle vedtak i parlamentet er i samsvar med islamsk lovgivning og grunnloven.

Interne stridigheter forekom hyppig innad i det revolusjonære regimet etter 1979. Flere ulike krefter prøvde å skaffe seg makt og innflytelse. Da ayatollah Khomeini døde sommeren 1989 var det mange som ventet at maktkampen ville eskalere. Maktskiftet gikk imidlertid tilnærmet smertefritt for seg.

Daværende president Ali Khamenei ble utpekt til landets nye øverste leder. Selv etter at Khamenei overtok som øverste leder har maktkampene mellom de ulike fraksjonene i iransk politikk fortsatt. Både mellom de reformvennlige og de konservative, og mellom de folkevalgte organene og prestestyrets ikke-folkevalgte organer.

Forsøk på reform

Ved parlamentsvalgene på 1990-tallet og starten av 2000-tallet styrket den moderate og reformvennlige fløyen i iransk politikk seg betydelig på bekostning av de konservative. I 1997 ble den reformvennlige ayatollah Muhammad Khatam valgt til president.

Hans reformer styrket blant annet kvinners rettigheter, innførte større sosial og kulturell frihet og større frihet for kvinner og menn til å omgås. Det mektige Vokterrådet hindret imidlertid mange av hans reform- og demokratiseringsforsøk. Til tross for reformenes popularitet, førte dette etter hvert til at hans velgere mistet troen på reformbevegelsen.

Gjennom hele 2000-tallet har den konservative makteliten forsøkt å fjerne trusselen fra reformbevegelsen. Intellektuelle, studenter, journalister og aktivister har blitt trakassert og arrestert. I tillegg har flere reformvennlig kandidater blitt diskvalifisert av Vokterrådet. Dette ledet videre til betydelig lavere valgdeltakelse blant reformvennlige velgere. Ved valget i 2004 styrket derfor de konservative seg.

Umiddelbart ble mange av seirene til reformistene fjernet. Ultrakonservative Mahmoud Ahmadinejad vant presidentvalget i 2005. Han var regnet for å være en trofast tilhenger av Øverste leder Khamenei og hadde bakgrunn fra Irans fryktede revolusjonsgarden. Han ble kjent for sin konservative politikk og konfronterende retorikk overfor særlig USA.

Atomvåpen og sanksjoner

Siden revolusjonen har det vært innført ulike sanksjoner mot Iran fra flere vestlige land, ledet an av USA. Dette har vært på bakgrunn av Irans støtte til ulike sjiamuslimske grupperinger i Midtøsten og brudd på menneskerettighetene. Ikke minst har Irans aktive atomvåpenprogram og anriking av uran høstet sterk kritikk. Om landet skulle utvikle atomvåpen, vil det by på usikkerhet og nye utfordringer.

I 2006 førte atomvåpenprogrammet til at FNs Sikkerhetsråd også innførte sanksjoner mot Iran. Sanksjonene har i hovedsak rammet iransk oljeeksport, noe som har hatt katastrofal effekt på økonomien. 80 % av landets eksportverdi er tilknyttet olje, og sanksjonene har dermed halvert potensielle inntekter.

Iranavtalen reises og faller

Med valget av den mer moderate og reformvennlige Hassan Rouhani som president i 2013 endret situasjonen seg noe. Rouhani satte i gang arbeidet med å fremforhandle Atomavtalen JCPOA (Joint Comprehensive Plan of Action). Den ble fremforhandlet mellom Iran, USA, Russland, Kina og EU i 2015.

Avtalen la strenge begrensninger på Irans atomprogram, slik at fremstilling av atomvåpen i praksis ville bli umulig. Til gjengjeld ble de økonomiske sanksjonene mot Iran opphevet. Avtalen ble hyllet av mange, ikke minst i Iran der utsiktene til en bedret nasjonaløkonomi nå økte betraktelig. De konservative i landet var imidlertid skeptiske, og mente man ikke kunne stole på USA som avtalepartner.

En rekke utenriksministere står foran sine lands flagg på en scene.
Utenriksministrene til Frankrike, Tyskland, EU, USA, Iran og Storbritannia, i tillegg til diplomater fra Kina og Russland, annonserer JCPOA i 2015. Foto: United States Department of State/Flickr (offentlig eie).

Da Donald Trump kom til makten i USA, viste det seg at bekymringene var berettiget. Businessmannen Trump var overbevist om at han kunne fremforhandle en bedre avtale. Den 8. mai 2018 annonserte han at USA trakk seg ut av Atomavtalen og ville gjenoppta sanksjonene. Iran og de øvrige partene annonserte at de ville fortsette å overholde punktene i avtalen. Etterdønningene har vært mange, og forblir en kime til bekymring, rivalisering og diplomatisk bjeffing mellom alle involverte parter.

På randen av krig?

I mai 2019 slo de amerikanske sanksjonene inn for fullt. Iran brukte det de hadde av pressmuligheter, og den sommeren oppstod det flere alvorlige hendelser mellom Iran og USA. De gjenopptatte sanksjonene la press på iransk økonomi, og regjeringen så seg nødt til å kutte i subsidieringen av drivstoff.

En bensinstasjon er ramponert.
Under opptøyene i Iran november 2019. Foto: Fars News Agency/Wikimedia Commons (CC BY 4.0).

En novemberdag i 2019 våknet dermed iranere til en økning i bensinprisene på om lag 50 %. Dette førte til de største opptøyene siden revolusjonen i 1979. En kjent taktikk fra lederne i autoritære regimer når borgerne gjør opprør, er å samle folket om en ytre fiende. Kanskje ikke overraskende gikk det derfor ikke lang tid før spenningene med USA nådde nye høyder.

Julen 2019 fant det sted flere graverende hendelser. Det hele toppet seg med drapet på den mektige iranske generalen Qasim Soleimani den 3. januar 2020. Soleimani var øverstkommanderende for Revolusjonsgardens elitestyrke, Quds-styrken, og ble regnet som en av de mektigste mennene i Midtøsten.

Iran varslet hevn, og mange fryktet krig. Den 8. januar kom Irans hevnangrep. 22 raketter ble skutt fra iransk territorium mot to amerikanske militærbaser i Irak. Irakiske myndigheter skal imidlertid ha blitt varslet om angrepet på forhånd og ingen liv gikk dermed tapt i operasjonen. Trump valgte å tolke dette som et ønske om deeskalering.

Siden har frontene mellom de to landene vært kalde, men det har ikke vært noen nye trusler om krig. Iran har imidlertid igjen begynt å anrike uran i strid med atomavtalen, noe som skaper bekymring internasjonalt. Myndighetene har imidlertid uttalt at dette kan reverseres dersom USA trer inn i avtalen igjen.

To nye presidenter i 2021

Det amerikanske flagget brennes av protestanter
Siden 1979 har Iran og USA hatt et fiendtlig forhold. Kan Joe Biden bedre det? Foto: Masoud Shahrestani/Wikimedia Commons (CC BY 4.0).

Den 20. januar 2021, ble Joe Biden USAs president. Da han ble valgt gjorde han det tydelig at han ønsker at USA skal tre inn i atomavtalen igjen. Hvorvidt det skulle være mulig hvilte mye på resultatet av Irans presidentvalg som ble holdt i juni 2021.

Daværende president Rouhani, som var sentral i å utforme atomavtalen, tapte valget til Khameneis foretrukne, mer konservative kandidat – Ebrahim Raisi. At Rouhani tapte valget var ingen stor overraskelse for veldig mange.

Rouhanis reformprosjekt hadde desillusjonert mange. Atomavtalen falt igjennom, og situasjonen for iranere flest hadde ikke bedret seg under hans tid som president. I tillegg hadde iransk politikk utviklet seg til å bli mer konservativ de siste årene. Det viste seg blant annet ved parlamentsvalget i februar 2020 der de konservative fikk større oppslutning enn tidligere. Dette henger imidlertid også sammen med at flere av de mer moderate og reformvennlige kandidatene ble forhindret fra å stille til valg av Vokterrådet. Valgdeltakelsen var som følge rekordlav, særlig blant mer moderate velgere.

Det var mange som fryktet at forhandlingene til atomavtalen skulle bli vanskeligere nå som Iran hadde en mer konservativ president sittende ved makten. Raisi har imidlertid vist en stor interesse i å fortsette forhandlingene. Dette mye fordi han ønsker å få bort sanksjonene som rammer landets økonomi hardt. Det som virker mest viktig for Raisi fremover er å sikre garantier fra USA for at de ikke vil trekke seg fra avtalen igjen, slik de gjorde i 2018.

Protester i 2022

Drapet på Mahsa Amini den 16. september 2022 forårsaket en stor bølge med protester i Iran, og mange andre land i verden. 22-åringen ble arrestert av «moralpolitiet» i Teheran da de mente at Amini brukte hijaben på en «upassende» måte. Amini døde få timer etter pågripelsen som følge av at politiet brukte vold og tilsynelatende grov tortur på kvinnen på vei til politistasjonen.

I følge «Human Rights Activitists in Iran» har, per oktober 2022, over 270 mennesker mistet livet under protestene i Iran. I tillegg skal over 14,000 personer ha blitt arrestert. En slik hendelse, som også har fått stor internasjonal oppmerksomhet, kan få store konsekvenser for Raisi og stabiliteten av hans styre.

Den fødte fiende eller forsmådd venn?

Dagens forhold mellom USA og Iran kan på mange måter tilskrives både hendelsene under revolusjonen i 1979 og at de stod på motsatt side i Iran-Irak krigen. Mangelen på diplomatiske forbindelser har vært problematisk for begge parter, men kanskje særlig for Iran som har blitt utstøtt fra det gode selskap internasjonalt. Iran anser seg selv som en stormakt i regionen, og har derfor en forventning om å bli behandlet slik. Med manglende allierte, har landet måttet ty til militsgrupper for å utøve makt og innflytelse i sitt nabolag.

For å forstå dagens Iran må vi nok innse at landet verken er den fødte fienden, eller en forsmådd venn. Sannheten er nok at landet aldri har vært en venn, men heller en bekjent man møter fra tid til annen og ikke helt vet hvordan man skal forholde seg til. Krydret med mistro og en lang historie av ubehageligheter har disse møtene en iboende sjanse til å få gamle uenigheter til overflaten.

Meld deg på nyhetsbrev

Vil du få med deg siste nytt fra oss? Meld deg på vårt nyhetsbrev.