Midtøsten er regionen der noen av verdens første sivilisasjoner oppstod, og er fylt av kulturskatter og spennende historie. I dag er det imidlertid først og fremst krig og ustabilitet som forbindes med denne delen av verden.
Midtøsten sett fra Europa
Midtøsten er et stort geografisk område. Den tradisjonelle bruken av begrepet omfatter områdene fra Egypt i vest, Tyrkia i nord, Iran i øst og den arabiske halvøy i sør. Ulike kulturer, religioner, tradisjoner og historie er smeltet sammen i en befolkning på over 400 millioner mennesker.
Regionens utvikling i moderne tid har i stor grad vært preget av innflytelse fra land utenfra. Landene i Midtøsten har gang på gang vært offer for stormakters ambisjoner. Et grunnleggende eksempel er navnet vi bruker for å beskrive regionen.
«Midtøsten» har et klart eurosentrisk opphav, der utgangspunktet for navnet er områdets geografiske plassering i forhold til Europa. Det var den amerikanske marineoffiseren Alfred T. Mahan som i 1902 populariserte begrepet «Midtøsten», for å beskrive områdene mellom Arabia og India.
Noen inkluderer også alle landene i Nord-Afrika, samt Sudan, Djibouti, Somalia, Afghanistan og Pakistan som en del av stor-Midtøsten. Dette har dels sin bakgrunn i at begrepet er blitt brukt i samspill med andre begreper som «Det nære østen» og Vest-Asia.
Fra Mesopotamia til Midtøsten
Midtøsten har en lang og innholdsrik historie som har påvirket regionen på godt og vondt. Mange historikere regner med at det var i områdene mellom Eufrat og Tigris i oldtidens Mesopotamia (dagens Irak) at jordbruket oppstod og spredde seg videre. Gjennom årenes løp har også flere av verdens største sivilisasjoner hatt sitt sete i Midtøsten.
Oldtidens Egypt, babylonerne, Det persiske imperiet, og Det osmanske riket er kanskje blant de fremste eksemplene på riker med sitt utspring fra området. Her ble vitenskap som matematikk, ingeniørkunst og astronomi utviklet igjennom århundrer. Denne delen av historien blir dessverre ofte glemt i en region der konflikter har vært en del av hverdagen i lang tid.
Det moderne Midtøstens historie regnes for å ha startet med Det osmanske rikets fall i 1923. Dette skjedde som en direkte følge av osmanernes tap i Den første verdenskrig. Riket hadde da bestått i over 600 år. Det inkluderte store deler av dagens Midtøsten og Nord-Afrika, i tillegg til områder på Balkan. Områdene som tidligere hadde vært underlagt sultanen i Istanbul, ble nå delt mellom de europeiske seierherrene.
Særlig Storbritannia og Frankrike gjorde etter første verdenskrig inntog i regionen. Flere av de nyopprettede statene kom under deres innflytelse gjennom Folkeforbundets mandatsystem. Sykes-Picot-avtalen fra 1916 ble utformet av Storbritannia, Frankrike og Russland. Denne la mye av grunnlaget for de territorielle landegrensene man ser i dag.
Mange av statene fikk etter hvert sin uavhengighet, men politikken i flere land forble styrt av utenlandske interesser. Området forble viktig for Storbritannia og forbindelsen til de indiske delene av imperiet. Særlig de store funnene av olje kom til å utgjøre en viktig grunn for fremtidig innblanding. Kontrollen av de oljerike delene av regionen ble etter hvert av stor geopolitisk betydning.
Kald krig, maktspill og mektige diktatorer
Etter Den andre verdenskrig ble Midtøsten et av åstedene for USA og Sovjetunionens maktspill. Gjennom Den kalde krigen falt landene under én av de to supermaktenes interessesfærer. Alliansene som ble inngått preger den politiske situasjonen den dag i dag. Gode eksempler her er den styrende familien i Syria, Assad-familien, sitt nære forhold til Russland, og Saudi-Arabias kongefamilie, Saud-familien, sin allianse med USA.
I flere tilfeller ble eneveldige monarkistiske styresett i stor grad holdt oppe av støtte fra Vesten. En viktig del av den geopolitiske strategien var å beholde kontrollen over de viktige oljeressursene, og sikre seg vennligstilte regimer. Det vestlige støttede kuppet mot Irans demokratisk valgte regjering i 1953, til fordel for en styrking av den vestligvennlige sjahen, er et eksempel.
Mange stater opplevde hyppige maktskifter i siste halvdel av 1900-tallet. Flere tidligere militæroffiserer tok over makten gjennom kupp, og ble sittende lenge. Disse lange og totalitære styrene var, og forblir, realiteten for flere land i regionen. Mens Vesten blant annet gikk igjennom menneskerettslige reformer, var dette ikke en utvikling som preget landene i Midtøsten.
Israels opprettelse
Opprettelsen av staten Israel er en av begivenhetene som har fått størst innflytelse på de politiske spenningene i Midtøsten. Startskuddet blir ofte regnet fra Balfour-erklæringen i 1917. Her uttrykte den britiske regjeringen støtte til å opprette en jødisk stat i Palestina. Selve statsdannelsen skjedde derimot ikke før i 1948, og fikk umiddelbare konsekvenser i regionen.
Den nye staten ble ikke anerkjent av nabostatene. En koalisjon bestående av Egypt, Transjordan, Irak, Libanon, Saudi-Arabia og Jemen, angrep Israel. Krigen varte under et år og endte med avgjørende israelsk seier. Etter planen FN hadde vedtatt i 1947 skulle det også bli opprettet en palestinsk stat i området. Dette ble det som følge av konflikten ingenting av. Siden har det vært utkjempet flere kriger mellom Israel på den ene siden og særlig Egypt, Irak og Syria på den andre siden.
Diskusjonen rundt opprettelsen av en palestinsk stat har preget konfliktbildet i Midtøsten. I flere omganger har det vært forsøkt å få til en to-statsløsning uten resultat. Konflikten er også et godt eksempel på stormaktenes innflytelse og innblanding. Israel har siden sin opprettelse vært en nær alliert av USA og Vesten. Flere av Israels regionale rivaler derimot, som Syria og Iran, har hatt tette bånd til Sovjetunionen og senere Russland.
Konfliktlinjer i Midtøsten
Det er flere faktorer som ligger til grunn for konfliktene som preger Midtøsten. Blant de tydeligste årsakene er kamp om ressurser, strid om landegrenser, og opprør mot sittende styrer. I tillegg påvirker religiøse- og ideologiske motsetninger, arven etter kolonimaktene, og ekstern innblanding konfliktene.
En del av disse faktorene fungerer også sammen som konfliktdrivere, like ofte som de utgjør direkte årsaker til at konflikter bryter ut. Særlig motsetningene mellom de to hovedretningene innenfor Islam, sunni og sjia, har i mange tilfeller forsterket konfliktlinjene.
Siden årtusenskiftet er det særlig tre hendelser som har stått sentralt for utviklingen: USAs invasjon av Irak, Den arabiske våren, og fremveksten av den ekstreme gruppen IS.
I 2003 invaderte en USA-ledet koalisjonen Irak og avsatte landets diktator Saddam Hussein. Invasjonen ble starten på en langvarig militærintervensjon. Denne har av mange blitt kritisert for å ha manglet en plan for hva som skulle komme etter på.
Borgerkrigene som fulgte, har ført til et ustabilt Irak som er blitt slagmark for andre land. Majoriteten av Iraks befolkning er sjia-muslimer. Midtøstens største sjia-muslimske land, Iran, har benyttet seg av situasjonen i nabolandet til å få større innflytelse.
Den arabiske våren
Den arabiske våren ble utløst av sjasminrevolusjonen i Tunisia i 2011. Den førte med seg revolusjoner og opprør over hele Midtøsten. Sentralt for opprørene var fattigdom, arbeidsledighet og befolkningens krav om politiske rettigheter. I blant annet Tunisia, Libya og Egypt ble sittende regime styrtet. Opprøret i Syria utviklet seg derimot til å bli en fullblåst borgerkrig.
De store folkeopprørene har i liten grad ført med seg de endringene mange håpet på. I Egypt førte nye opptøyer til at militæret gjennomførte kupp, mens borgerkrigen i Syria er nå inne i sitt tiende år. Landets diktator, Bashar al-Assad, med god hjelp av sine russiske allierte, ser ut til å komme seirende ut.
I den ustabile situasjonen som preget Irak og Syria vokste den religiøst ekstremistiske gruppen IS frem. Gruppen hadde som mål å etablere et islamsk kalifat. Dette skulle fullt ut styres etter en snever tolkning av islam, og organisasjonen gikk voldelig til verks for å nå sine mål. I perioden 2013-2015 kontrollerte gruppen betydelige områder i Irak og Syria. IS sin brutale fremgangsmåte førte til at stater og grupperinger som tidligere hadde vært bitre motstandere fant sammen i kampen mot en felles fiende.
Stormaktsspill i 2020
Mange av konfliktene henger tett sammen med, og blir forsterket av, regional rivalisering og maktkamp mellom Midtøstens regionale stormakter og deres allierte. På hver sin side av Persiagulfen ligger rivalene Iran og Saudi-Arabia. Disse er på hver sin side er støttet av henholdsvis Russland og USA.
Fra den anatoliske halvøy utøver Tyrkia stor innflytelse. I 2019 invaderte landet Syria. Her er det fremste målet å forhindre at borgerkrigen legger grunnlaget for dannelsen av en kurdisk stat. Tyrkias strategiske plassering har gjort det mulig for landet å kultivere et tett samarbeid med Europa og USA. Blant annet er landet medlem av NATO, men har samtidig opprettholdt et godt forhold til Russland.
Fremtidens konflikter
For å forstå konfliktene som preger Midtøsten holder det ikke å se på regionen som helhet. Mange av konfliktene preges av forhold som er spesifikke for det aktuelle landet. I mylderet av forskjellige konfliktårsaker, konfliktdrivere og intenst stormaktsspill er det også vanskelig å få oversikt overhodet.
Det som skaper konflikt kan også forandre seg, og morgendagens konflikter behøver ikke å gå langs aksene til gårsdagens. I tillegg til konfliktdriverne og de historiske konfliktene vil også mye av utviklingen påvirkes av hendelser som er umulig å forutse. På overordnet nivå er derimot konfliktdriverne ofte de samme. Blant dem som skiller seg ut står kampen om den mest dyrebare naturressursen: vann.
Nyhetsbildet fra Midtøsten preges av bilder og reportasjer fra det som kan virke som en region i flammer. I flere av landene vokser det nå opp en hel generasjon som ikke har opplevd fred. Det er lite som tyder på at konfliktene som preger regionen kommer til å være over med det første.