På den nordafrikanske vestkysten ligger en av verdens siste kolonier. Vest-Sahara har siden 1975 vært styrt av Marokko, noe som har resultert i en vanskelig konflikt med områdets lokalbefolkning. Etter en 29 år lang våpenhvile har konflikten blusset opp igjen.
Med litt over en halv million innbyggere fordelt på et areal større en Storbritannia, er det ikke trangt om plassen i Vest-Sahara. Men med viktige naturressurser som fosfor og fisk, og muligens også olje og gass, har mange sett potensialet i det golde ørkenlandet.
I dag besitter Marokko en betydelig del av territoriet. Fredssamtaler har prøvd å finne en løsning på den langvarige konflikten i området. Etter nesten tre tiår med våpenhvile har konflikten blusset opp nok en gang.
Kolonitid
Det som i dag kalles Vest-Sahara ble på 1700-tallet del av den franske kolonien Vest-Afrika. Under Berlin-konferansen i 1884, der de europeiske stormaktene ble enige om «spillereglene» for koloniseringen av Afrika, ble en del av området gitt til Spania under navnet Spansk Sahara. Samme år inntok Spania kystterritoriet i Vest-Sahara, som en befestning til beskyttelse av de spanske Kanariøyene. Lokalbefolkningen, saharawiene, som lenge hadde kjempet for selvstendighet, gjorde motstand mot både franskmennene og spanjolene.
Etter hvert tok spanjolene kontroll over mer av områdene innover i landet, og forhandlet med Frankrike om grenselinjene. De franske besittelsene omkranset den spanske kolonien, med Marokko i nord, Algerie i nordøst og Mauritania i sør og øst. Da Marokko ble selvstendig i 1956 gjorde de krav på Vest-Sahara, noe de mente tilhørte det historiske Stor-Marokko.
Avkolonisering
I 1960 vedtok FNs generalforsamling at flere territorier, blant andre Vest-Sahara, hadde rett på selvbestemmelse. Spania ble derfor bedt om å starte en avkoloniseringsprosess. Frigjøringsbevegelsen Polisario ble stiftet i 1973 for å bekjempe kolonimakten militært, og kolonien ble mindre lønnsom for Spania. Kombinert med press fra FN førte dette til at spanjolene startet en avkolonisering i 1974.
Året etter gjorde både Marokko og Mauritania krav på området. Saken ble prøvd i Den internasjonale domstolen i Haag. Dommen var entydig på at de påviste historiske båndene ikke var nok til å gjøre krav på territoriet.
Dagen etter at Spania formelt trakk seg ut av Vest-Sahara, erklærte Polisario Den saharawiske demokratiske republikk (SADR) som selvstendig. Likevel rullet både mauritanske og marokkanske styrker inn og overtok kontrollen over Vest-Sahara.
Marokko og Mauritania invaderer
Marokkos strategi for å ta over området var å angripe den saharawiske sivilbefolkningen. Målet var at alle militære kapasiteter ville være for opptatt med å beskytte dem til å hindre invasjonen. I tillegg ble de drevet på flukt, og ubevæpnede flyktningstrømmer ble blant annet bombet med napalm. I 2015 dømte den spanske dommeren Pablo Ruz syv tidligere marokkanske militære og politiske menn for folkemord mot det saharawiske folket. Han ba om at disse skulle utleveres til Spania, men dommen er ikke blitt fullbyrdet.
Mauritania invaderte fra sør og øst, men var betydeligere svakere militært enn Marokko. I 1979 stod styrker fra Polisario utenfor Mauritanias hovedstad Nouakchott, og regjeringen måtte gå av. Den nye regjeringen inngikk en fredsavtale med Polisario der de anerkjente SADR og ga avkall på alle krav i området.
Marokko ble i midlertidig værende, og okkupasjonen har nå vart i over 40 år. I 1984 valgte Den afrikanske union (AU) å anerkjenne Vest-Sahara som selvstendig stat, under navnet Den saharawiske arabiske demokratiske republikk. Republikken ble tatt inn som fullverdig medlem av AU. Marokko valgte da umiddelbart å trekke seg ut av organisasjonen, men ble medlem igjen i 2017.
Situasjonen i dag
Til tross for at det er mye ørken i Vest-Sahara, finnes både store fosfatgruver og noen av verdens rikeste fiskeforekomster her. I tillegg antas det at det er mye olje og gass i havbunnen utenfor kysten. I dag kontrollerer Marokko hovedsakelig de vestre – og mest ressursrike – områdene av landet. Landet styrer også all økonomisk aktivitet i Vest-Sahara.
Polisario har kontrollen over et lite landområde i øst (ca. 25 prosent av det totale territoriet). Dette er for det meste ufruktbare ørkenområder som er lite beboelig. Majoriteten av saharawiene lever i flyktningleire i Tindouf-provinsen sørvest i Algerie. Mange har bodd i flyktningleirene helt siden spanjolene trakk seg ut i 1975.
Marokko har flyttet en stor settlerbefolkning inn i området, og marokkanere utgjør derfor flertallet av befolkningen. Marokkanske skolebarn blir presentert for kart der Vest-Sahara er en integrert del av Marokko. Tiden arbeider i Marokkos favør, ettersom nye generasjoner fødes og vokser opp i marokkanske bosettinger i Vest-Sahara.
I tillegg har Marokko bygget en enorm mur som strekker seg hele 2700 kilometer gjennom landet. Deler av muren er beskyttet av noen av verdens største minefelt. Det er marokkanske kontrollposter jevnt fordelt over hele muren. Norge anerkjenner ikke Marokkos suverenitet over Vest-Sahara, men har heller ikke anerkjent staten SADR.
FNs deltagelse i konflikten
I 1963 definerte FN Vest-Sahara som et ikke-selvstyrt område. Dette er en løsning FN bruker for å regulere forholdene til territorier som ikke har oppnådd selvstendighet. Nesten 30 år senere, i 1991, ble det forhandlet frem en våpenhvile mellom de marokkanske myndighetene og Polisario.
Som en del av våpenhvileavtalen ble det bestemt at det skulle holdes en folkeavstemning om Vest-Saharas eventuelle løsrivelse fra Marokko. Samme år ble FN-operasjonen MINURSO dannet. Denne fikk i oppdrag å følge med på at våpenhvilen ble overholdt, samt å gjennomføre den avtalte folkeavstemningen. Det første lyktes man med (fram til 2021), men ulike tolkninger av avtaleteksten gjorde at noen folkeavstemning aldri er blitt avholdt. En av problemstillingene var hvem som faktisk skulle få lov til å avgi stemme. I 1999 ble kun ca. 5 prosent av de som hadde meldt seg som velgere, godkjent som stemmeberettigede.
En spesialutsending for Vest-Sahara er utpekt av FN for å legge til rette for fredssamtaler, men han har en vanskelig jobb. Partene er langt fra hverandre – Marokko er ikke villige til å oppgi noe av det okkuperte området, og Polisario er ikke villig til å akseptere noe annet en full selvstendighet.
I 2016 ble FN nødt til å minske sitt nærvær noe i Vest-Sahara. Det skjedde etter at Marokko protesterte på at FNs daværende generalsekretær Ban Ki Moon hadde benyttet ordet «okkupasjon» om det marokkanske nærværet i området. Marokko mente at FN dermed hadde tatt side i konflikten, og ikke lenger var nøytralt nok. FN beklaget ordbruken, understreket at de ikke hadde tatt side i konflikten, og la ned kontoret sitt i byen Dakhla.
MINURSO-operasjonen består pr. 2022 av inntil 245 uniformert personell, 230 sivilt personell, samt 14 frivillige fra FN. Operasjonen ledes av den ghanesiske Commodore Faustina Boakyewaa Anokye.
Deeskalering på agendaen
Etter at Polisario i november 2020 valgte å avslutte våpenhvilen, skjedde flere sammenstøt. På nyåret i 2021 eskalerte kamphandlingene mellom marokkanske og saharawiske aktører. Algerie, en viktig støttespiller for Polisario, brøt diplomatiske forbindelser med Marokko høsten 2021. Landet har siden tatt skritt for å øke sin retoriske, diplomatiske og militære støtte til Polisario.
Samtidig normaliserte Marokko diplomatiske bånd med Israel i desember 2000, som del av Abraham-avtalene, mot at Trump-administrasjonen anerkjente Marokkos suverenitet over Vest-Sahara.
I mars 2022 uttrykte den spanske utenriksministeren Jose Manuel Albares støtte til et forslag fra Marokko fra 2007 om å tilby Vest-Sahara autonomi under landets suverenitet. Albares beskrev forslaget som det «mest seriøse, realistiske og troverdige grunnlaget» for å få slutt på den langvarige konflikten.
Dette er neppe akseptabelt for Polisario og saharawiene, som etterlyser den lovende (og FN-støttede) folkeavstemningen om selvstendighet. På tampen av 2021 var det internasjonale ønsket fortsatt at alle parter skulle deeskalere konflikten og gå tilbake til forhandlingsbordet. Dette står fortsatt på agendaen for 2022.