Undervisningsopplegg: Frigjøringen av Norge

På ettersommeren 1944 ble en stor alliert styrke sendt over Den engelske kanal til Normandie i Frankrike. Der møtte de hard motstand, men klarte å bite seg fast. De angrep deretter tyskerne fra vest, samtidig som sovjetiske styrker presset på fra øst.

Da virket det klart for de fleste at tyskerne snart kom til å tape krigen. Hitler og nazistlederne nektet imidlertid å gå til forhandlingsbordet, og valgte å kjempe til siste slutt.

Den 8. mai 1945 var de nedkjempet og måtte overgi seg. Det gjaldt også tyske styrker i Norge.

Sommeren 1941 hadde Nazi-Tyskland angrepet Sovjetunionen på bred front. De rykket raskt fram, og den første tiden knuste de all motstand.

Tyskerne angrep også Sovjetunionen i nord, fra Kirkenes mot Murmansk på Kolahalvøya. Målet var å bryte de sovjetiske transportlinjene fra havnene i nord til fronten lengre sør. Tyskerne feilberegnet flere forhold, blant annet kulden og mangelen på infrastruktur. Etter en stund kjørte de seg helt fast ved Litsa elven, vest for Murmansk.

Der kjempet de i en stillingskrig i tre år, før russerne høsten 1944 brøt gjennom og presset tyskerne tilbake, godt hjulpet av finske styrker, som nå hadde skiftet side. Etter harde kamper inntok sovjetiske soldater Kirkenes i oktober 1944. Dermed var byen befridd fra tyskerne.

De sovjetiske styrkene rykket fram til Tanaelv i Varanger. Tyskerne trakk seg tilbake helt til Lyngen i Troms og benyttet «den brente jords taktikk» i Finnmark. De tente på og sprengte all bebyggelse. Samtidig ble store deler av befolkningen tvangsflyttet sørover. Noen flyktet imidlertid opp i fjellene, og ca. 3500 mennesker gjemte seg i gruvegangene ved Bjørnevatn utenfor Kirkenes.

Så kom de sovjetiske soldatene som befriere, og ga dem som hadde flyktet mat, medisiner og andre nødvendigheter. Naurligvis følte befolkningen stor takknemlighet overfor russerne.

I Finnmark var det også mange som hadde støttet de sovjetiske styrkene fra posisjoner bak de tyske linjene. De ble kalt «partisaner» og utsatte seg for stor risiko. Etter krigen fikk de liten ære og få dekorasjoner. Man fryktet at båndene til russerne var der fortsatt. Under Den kalde krigen, bidro dette til et litt anstrengt forhold mellom deler av innbyggerne i nord og befolkningen i Sør-Norge.

Da krigen var slutt i Tyskland, var det my spenning knyttet til hva de tyske styrkene i Norge ville gjøre. De hadde flere hundre tusen soldater i landet, mye materiell og sterke befestninger. Hadde de valgt å kjempe videre, ville frigjøringen av Norge blitt en blodig affære.

De vest-allierte kunne ha angrepet tyskerne via Sverige, men det er trolig mer sannsynlig at de sovjetiske styrkene i nord ville ha rykket sørover.

Den tyske rikskommisæren, Josef Terboven, innså heldigvis at slaget var tapt, og beordret stopp i krigshandlingene før han tok sitt eget liv. Overgivelsen skjedde fredelig og kontrollert.

Flere steder i landet hadde dem som ønsket å yte militær motstand mot okkupasjonsmakten gått inn i det som kaltes Milorg. I tillegg hadde den såkalte «Politireserven» blitt bygd opp i Sverige. Medlemmer av disse to grupperingene ble nå satt inn for å avvæpne de de tyske soldatene, og sikre at overgangen til fred var kontrollert.

Noen tyskere, de som hadde begått klare krigsforbrytelser, ble arrestert og senere straffet. De fleste ble derimot samlet i leirer og etter hvert sendt hjem til et utbombet Tyskland. I mellomtiden ble de satt til å rydde opp og utbedre skader. Noen fikk også urimelige oppdrag, som å rydde miner med spiseredskap. Det var i strid med krigens folkerett og kostet flere tyske soldater livet.

Etter at Norge var fritt, ble tyskernes krigsfanger satt fri. De skulle også hjem, men mange av de sovjetiske fangene fryktet hjemkomsten. De hadde jo «arbeidet» for fienden og risikerte streng straff. Mange tryglet om å få bli. De ble ikke hørt og ble sendt av sted i kuvogner. Vi vet nå at mange av dem fikk en brutal skjebne.

Noe annet uverdig etter frigjøringen var behandlingen av norske jenter som hadde forelsket seg i tyske soldater. «Tyskertøsene» ble jaget halvnakne ut i gatene, snauklippet og påmalt hakekors. Enda verre var det at mange av «tyskerbarna» i årene som fulgte ble kraftig mobbet under oppveksten.

Mange, som kanskje ikke selv hadde helt «rent mel i posen» benyttet seg av dette, mens andre, som virkelig hadde vært i skuddlinjen, viste stor overbærenhet. Vår største krigshelt, Gunnar Sønsteby, sa: «Krigen er bak oss. Nå skal vi bygge freden, også med det nye Tyskland».

Landssvikeroppgjøret

Flere av dem som enten hadde vært med i partiet Nasjonal Samling, bistått tyskerne i Norge, eller hadde vært soldater på tysk side, ble etter krigen satt på tiltalekebenken. Noen, blant annet Vidkun Quisling, ble idømt dødsstraff. Andre fikk fengselsstraff av varierende lengde eller bøter. Med tiden ble mange benådet lenge før soningstiden var over.

Det er flere sider ved det norske landsvikeroppgjøret som det kan stilles spørsmålstegn til. Blant annet ble få av de såkalte krigsprofitørene stilt til ansvar, og det var tilfeller hvor lover vedtatt i løpet av krigen fikk tilbakevirkende kraft. Alt i alt skjedde oppgjøret imidlertid i langt mer ryddige former enn i mange andre land.

Krigen hadde store kostnader. I Norge opplevde man derimot langt mindre materiell ødeleggelse enn i mange andre land som hadde vært i krig. Finnmark var unntaket.

I Finnmark var skadene enorme, og det meste måtte bygges opp igjen fra grunnen. I oppbygningen fikk Norge støtte fra flere andre land. Sverige bidro blant annet med boligbyggingen i form av såkalte «Svenskehus». Svenske myndigheter hadde i starten av krigen samarbeidet med tyskerne, og bistanden etter krigen bidro til et bedre forhold mellom de to landene.

Tyskerne hadde bygget mye i Norge i løpet av krigsårene. Dette kom til å få stor betydning for gjenoppbygningen etter krigen. De bygde både veier og jernbane, som oftest ved bruk av krigsfanger. Også store militære forsvarsanlegg og flyplasser, og en mengde våpen og annet militærmateriell, stod igjen. Dette kunne Forsvaret ta i bruk.

Sovjetisk tilbaketrekning

Da freden kom den 8. mai 1945, stod de sovjetiske styrkene fortsatt i Øst-Finnmark. Det var uklart hva de ville gjøre videre. I flere andre europeiske land hvor sovjetiske styrker hadde gått inn ble de værende også etter krigen. Disse landene ble etter hvert tvunget til å innføre kommunistisk ett-parti styre, og de ble automatisk «allierte» med Sovjetunionen.

I Norge ble de sovjetiske styrkene trukket ut i september 1945, ca. fire måneder etter krigens slutt. Det er forskjellige teorier om hvorfor de sovjetiske myndighetene besluttet dette. Kanskje var det i takknemlighet for støtten Sovjetunionen hadde mottatt fra den norske handelsflåten. Det kan også være at man regnet med at Norge etter hvert ville falle ned på kommunistisk side.

Du kan lære mer om frigjøringen ved å ta en titt på Filmavisens nyhetsbulletin fra 1945, dokumentaren ‘Reddet av russerne’ om den sovjetiske frigjøringen av Finnmark, eller dokumentaren om frigjøringen av Norge ‘Norge atter fritt’.