Den glemte krigen: Sudan

Sudan er nå verdens største humanitære katastrofe, med rundt 14 millioner mennesker på flukt og bekreftet hungersnød i flere regioner. Men krigen er mer enn en humanitær krise.

Sudan-krigen, som brøt ut 15. april 2023, er nå inne i sitt fjerde år. Dette er Sudans tredje borgerkrig siden uavhengigheten i 1956. Men den skiller seg fra de tidligere på ett avgjørende punkt: der de tidligere krigene ble utkjempet i Sudans utkanter, brøt denne ut i hovedstaden Khartoum og ødela landets politiske, økonomiske og industrielle kjerne.

Dødstallene er usikre, men anslagene er enorme. Sudan War Monitor opererer med et konservativt anslag på minst 100 000 direkte drepte, og et mer sannsynlig tall på 150 000–200 000. En studie fra London School of Hygiene and Tropical Medicine fant at over 61 000 mennesker døde i Khartoum-staten alene i krigens første fjorten måneder. Da byen el-Fasher i Nord-Darfur falt 26. oktober 2025 etter en beleiring på atten måneder, beskrev FNs uavhengige granskningskommisjon det som fulgte som «kjennetegn på folkemord».

To generaler, to hærer

Krigen er et oppgjør mellom to generaler som i 2021 samarbeidet om å kuppe en sivil overgangsregjering: Abdel Fattah al-Burhan, sjef for den nasjonale hæren (SAF), og Mohamed Hamdan Dagalo, kjent som «Hemedti», leder for den paramilitære Rapid Support Forces (RSF). Da de to skulle slås sammen som del av en overgang til sivilt styre, valgte de i stedet å skyte på hverandre.

SAF er den tradisjonelle hæren, med luftstyrker, marine og tunge våpen, og styres fra Port Sudan ved Rødehavet. Den er numerisk overlegen, men taktisk stivere, og har basert seg på posisjonsforsvar, flybombing og urbane kamper.

RSF har en annen opprinnelse. Det er en paramilitær styrke satt opp av diktatoren Omar al-Bashir på 2000-tallet, rekruttert blant arabisk-identifiserende nomadestammer i Darfur og Kordofan, kjent som «Janjaweed». Det var disse militsene som utførte folkemordet i Darfur i 2003–04, senere dømt av den internasjonale straffedomstolen. Siden har de vokst til en separat maktbase, finansiert av gullgruver i Darfur og leiesoldatoppdrag for UAE i Jemen og Libya. RSF opererer med «technicals», pickup-biler med tunge våpen, og har de siste to årene blitt en dominerende dronemakt, med angrep langt inn i SAF-kontrollert territorium.

Begge sider har rekruttert tenåringer, og begge anklages for massakrer, seksualisert vold og systematiske angrep på sivile mål som markeder, sykehus og moskeer.

Hvorfor kriger de?

Det enkle svaret er makt. Det mer presise svaret har flere lag.

For det første handler det om penger. Sudan sitter på store gullforekomster, og kontrollen over gullsmuglingsrutene via Tsjad og Libya har finansiert RSF gjennom hele krigen.

For det andre er det en etnisk dimensjon som sjelden kommer frem. SAFs lederskap er i stor grad Nildal-arabere fra byer og jordbruksområder, historisk den privilegerte klassen i Sudans sosiale hierarki. RSF er først og fremst arabisk-identifiserende nomadestammer fra Darfur og Kordofan, som lå et hakk under i det samme hierarkiet, og som nå utfordrer det. I bunnen av det hierarkiet ligger de ikke-arabiske folkegruppene (Masalit, Fur, Zaghawa, Nuba) som har båret de tyngste overgrepene i denne krigen som i de forrige.

For det tredje er det krigens egen logikk. Tre år med massakrer, tap og hevn har gjort en forhandlet fred nær umulig. Selv sudanere som ønsker krigen slutt, sliter med å se for seg hvordan sameksistens skal være mulig.

En krig finansiert utenfra

Det viktigste å forstå er at Sudan-krigen ikke drives av interne ressurser alene. Den finansieres og utrustes utenfra, og det er der den geopolitiske dimensjonen ligger.

De forente arabiske emirater er RSFs viktigste sponsor. Dette er dokumentert av FNs ekspertpanel for Sudan, amerikanske kongressrapporter og omfattende etterforskning fra andre. Støtten inkluderer angrepsdroner, pansrede kjøretøy, medisinsk behandling av sårede soldater og finansiering av hele leiesoldatenheter, blant annet colombianske veteraner rekruttert til RSFs drone-operasjoner. UAE benekter påstandene. Motivet er i hovedsak sudansk gull og posisjonering for fremtidige havneinteresser langs Rødehavet.

Egypt og Tyrkia er SAFs viktigste støttespillere. Egypt frykter både statskollaps sør for grensen og RSFs innvirkning på Nilens vannforsyning. Tyrkia selger våpen, offisielt til SAF, men ifølge amerikanske myndigheter også til RSF, i strid med vestlige sanksjoner. Iran forsynte tidligere SAF med Mohajer-droner, men denne støtten skal ifølge Sudan War Monitor ha opphørt. Saudi-Arabia har vært mer tilbakeholdende, men deler Egypts analyse.

Tsjad spiller en mer passiv, men kritisk rolle ved å tillate RSF å drive rekruttering, logistikk og økonomisk aktivitet på sitt territorium. Kenya, som offisielt er nøytral, har tillatt RSF å drive politisk organisering i Nairobi. Russland har pleiet forbindelser med begge sider gjennom Wagner-gruppens arvtagere i Africa Corps, og har siden 2020 forhandlet med SAF om en marinebase ved Port Sudan.

Dette er ikke en lokal konflikt. Det er en krig der flere av aktørene som utfordrer Vestens orden bygger innflytelse, gullreserver og militære fotavtrykk i et strategisk viktig land ved Rødehavet.

Hvorfor angår dette Norge?

Krigen som pågår i Sudan er viktigere enn de fleste er bevisst over.

Sudans kystlinje ligger midt i en av verdens viktigste handelsruter, allerede presset av houthiene i Jemen. Hvis russiske eller emiratiske aktører etablerer permanente militære fotavtrykk ved sudanske havner, blir korridoren enda mer omstridt.

Over fire millioner sudanere har flyktet ut fra Sudan, først og fremst til Tsjad, Egypt og Sør-Sudan. Det legger press på stater som allerede er ustabile, som kan føre til større migrasjons press på Norge og andre europeiske stater.

Sudan er i ferd med bli et tydelig eksempel på hvordan moderne stater kan bryte helt sammen, drevet av dronekrig, gullinntekter og eksterne sponsorer, uten at FN, AU eller stormaktene klarer å stanse det.

Til slutt handler krigen mye om eksterne aktører. Der Frankrike og andre europeiske stater har blitt presset ut av Sahel, har Russland og Kina bygget varige forbindelser. En verden der stadig flere afrikanske stater stemmer med Moskva og Beijing i FN, gjør Norges diplomatiske verktøykasse mindre.

Norges rolle

Norge har lenge hatt et forhold til Sudan som går utover ren nødhjelp. Sammen med Storbritannia og USA var Norge en sentral tilrettelegger for fredsavtalen som i 2005 ledet til Sør-Sudans løsrivelse i 2011, en norsk utenrikspolitisk suksess som fortsatt siteres internasjonalt. Den norske ambassaden i Khartoum har vært blant de få vestlige aktørene med tung, langsiktig tilstedeværelse i landet.

For 2026 har regjeringen satt av 470 millioner kroner til humanitær og langsiktig bistand, annonsert av utenriksminister Espen Barth Eide under en konferanse i Berlin i april. I november 2025 besøkte statssekretær Andreas Kravik Port Sudan, det første norske politiske besøket siden krigen brøt ut.

Norge støtter den såkalte Quad-prosessen (USA, UAE, Egypt og Saudi-Arabia) for våpenhvile, og jobber for at en politisk prosess skal ledes av sudanerne selv, med plass for sivilsamfunn, kvinner og ungdom. Det er en krevende balansegang: Quad-formatet inkluderer den aktøren som mest aktivt finansierer RSFs krigføring.

Hva bør vi følge med på?

Tre spørsmål vil prege Sudan-krigen fremover, og alle har betydning utover Sudans grenser. Vil Quad-prosessen levere en reell våpenhvile, eller bli en diplomatisk ramme som gir partene tid til å konsolidere? Klarer Europa å legge reelt press på UAE, en stadig viktigere strategisk partner, for å stanse våpenforsyningene? Og vil Russland lykkes med å etablere en permanent marinebase ved Rødehavet?

Krigen i Sudan er en påminnelse om at sikkerhetspolitikk i 2026 ikke bare handler om Arktis, Ukraina og Øst-Asia. Den handler også om hvordan en ny generasjon regionale stormakter (Gulfen, Tyrkia, Egypt, Russland) bygger innflytelse i områder der vesten tradisjonelt la premissene. Norge er avhengig av en verden der slike endringer skjer innenfor en internasjonal rettsorden. Hver krig som finansieres, drives og avgjøres uten FN, svekker den orden som er ryggraden i norsk trygghet som småstat.