Langs Persiabukten har syv små ørkenstater utviklet seg til å bli en av de rikeste statene i verden. De forente arabiske emirater (FAE) har store ambisjoner om å bli en regional tungvekter også på den politiske scene.
Perlefiske og britiske protektorater
Tidligere utgjorde perlefiske det viktigste næringsgrunnlaget for landene langs Persiabukten. Flere av sjeikdømmene inngikk i portugisernes viktige handelsruter for perleindustrien helt tilbake på 1500-tallet. Inntektene fra denne handelen gjorde at blant annet herskerne av Abu Dhabi opptjente seg rikdom og innflytelse i regionen.
Etter hvert ble det derimot det fremvoksende britiske imperiet som kom til å spille størst rolle i regionen. Med sin plassering langs Persiabukten var emiratene strategisk viktig plassert for britene, som var opptatt av å beskytte handelen med de indiske delene av imperiet.
De syv emiratene som i dag utgjør De forente arabiske emirater (FAE) inngikk etter hvert en permanent våpenhvile og allianse med det britiske imperiet. Britene ble sikret at handelsrutene var trygge, mot at sjeikdømmene ble garantert beskyttelse. Fra den første avtalen i 1820 forble emiratene under britisk innflytelse. De syv sjeikdømmene ble fra den tiden av kjent som traktatstatene (engelsk: Trucial States). Britene kalte gjerne området bare for «traktatkysten».
Storbritannias myndigheter var derimot ikke interesserte i å styre det innenrikspolitiske, og var fornøyd så lenge handels- og kommunikasjonslinjene til India forble uforstyrret. Emirene, som tilsvarer en konge, fikk dermed stort beholde den ubestridte makten i hvert sitt emirat.
På starten av 1900-tallet hadde Persiabukten mistet sin rolle som senter for perlehandel, og det økonomiske grunnlaget sviktet. Området forble imidlertid viktig for britene for å sikre sjøveien til India. Den strategiske og økonomiske betydningen av regionen forandret seg derimot fundamentalt etter de første meldingene om oljefunn.
I 1966 kom et av de få eksemplene på britisk innblanding. Som følge av manglende vilje til å reinvestere inntektene fra oljen, ble Abu Dhabis emir avsatt i et britisk støttet kupp, til fordel for hans yngre bror.
De forente arabiske emirater blir til
Det britiske overherredømmet nærmet seg slutten. På kanten av konkurs som følge av to verdenskriger, og med frivillig og ufrivillig tilbaketrekking fra de fleste tidligere kolonier, holdt solen på å gå ned for Det britiske imperiet. I 1968 meddelte britene at de ville trekke seg fra det nå nærmere 150 år lange forholdet til de syv emiratene.
Som følge av at britene trakk seg ut av regionen, startet forhandlingene mellom de nå helt selvstendige statene. I tillegg til de syv emiratene var også de tidligere britiske protektoratene Qatar og Bahrain med i forhandlingene om et fremtidig forbund.
Det oppsto uenighet om blant annet hva styreformen i den nye staten skulle være, og hvordan maktfordelingen mellom emiratene skulle være. Det endte med at seks av emiratene opprettet De forente arabiske emirater i desember 1971. Kun to måneder senere ble Ras al-Khaimah med som siste emirat i føderasjonen.
En føderasjon av eneveldige herskere
De syv emiratene styres alle av en emir, som i sitt emirat er en absolutt monark. Det er store forskjeller mellom emiratene, og det er klart Abu Dhabi og Dubai som er størst, både med tanke på økonomi og innbyggertall. Oljeeksport har utgjort grunnlaget for økonomien og muliggjort en enorm utvikling i landet. Abu Dhabi er emiratet med det meste av oljeforekomstene og har i flere tilfeller subsidiert de andre emiratene.
Dubai er på sin side blitt landets senter for finans, teknologi og handel. Mye av utviklingen er muliggjort gjennom de store inntektene landet har fra oljen, og er i tråd med landets ambisjoner om å hevde seg også på andre områder. Den økonomiske makten fører til at emirene av Abu Dhabi og Dubai nyter stor politisk innflytelse over resten av føderasjonen.
Ifølge landets grunnlov skal føderasjonens ledelse velges av det øverste styrende organ, Supreme Council of Rulers (SCR), som består av de syv emirene. Selv om det ikke står skrevet noe sted er det ubestridt sedvane at emiren av Abu Dhabi velges som president og dermed statsoverhodet. Emiren av Dubai velges til visepresident og statsminister. I tillegg har lederne for de to mektigste emiratene vetorett i føderale saker.
Det er stor grad av indre selvstyre i emiratene, og det føderale nivå har først og fremst ansvar for forsvars- og utenrikspolitikk. Den føderale staten står også for store pengeoverføringer til de økonomisk svakere delene av landet, og har iverksatt store investeringer i infrastruktur oppigjennom tidene.
Lite politiske friheter
Statens innsats for å forbedre innbyggernes levekår har blant annet bidratt til at de absolutte herskerne i FAE ikke har opplevd sterk motstand mot sine regimer. Dette står i kontrast til det de mange andre diktaturene opplevde som følge av Den arabiske våren i 2011. Innsatsen fra myndighetene gjenspeiles blant annet i at FAE scorer høyt på FNs Human Development Index (HDI).
Emiratenes innbyggere har derimot i liten grad noen politiske friheter. Det er streng sensur på media, og kritikk mot regimet tolereres ikke. Medlemmer av det rådgivende parlamentet blir valgt av omtrent 10 % av emiratenes statsborgere. Partier er forbudt, og de stemmeberettigede velges av emirene. Det politiske landskapet styres ellers i stor grad av klan-, og stammetilhørighet.
Ethvert oppløp til regimemotstand, særlig etter 2011, er blitt hardt slått ned på. Dette er særlig tilfellet ved mistanke om at motstanden har affiliasjon til al Islah, en gruppe som ble dannet i 1974 og som tar til ord for regimeendring. Gruppen er stemplet som en terroristorganisasjon i FAE. Per 2019 var det antatt at et minimum av 200 personer sitter fengslet i FAE som følge av sin politiske overbevisning.
En minoritet i eget land
Den enorme utviklingen som har funnet sted i FAE hadde ikke vært mulig uten import av arbeidskraft. Landet trenger arbeidskraft innenfor sektorer som byggebransjen, så vel som kompetanse for å realisere landets ambisjoner innenfor finans og handel. Dette har ført til en enorm arbeidsinnvandring.
Bare omtrent 12 % av landets 10 millioner innbyggere er emirat-arabere med statsborgerskap, hvorav resten da er fremmedarbeidere. Så mye som 60 % av innbyggerne kommer fra Sør-Asia, med en klar majoritet fra India. FAE forsøker også iherdig å tiltrekke seg utenlandske firmaer, som ledd i de ambisiøse planene om å bli et handelssentrum i regionen.
Turisme er også viktig for landet og som del av sin promotering utad er FAE mindre streng blant annet ved etterlevelse av sharia-lovgivning. Lander har derimot fremdeles strenge straffer for mange type overtredelser. Blant annet er alkoholkonsum forbudt, men ikke-muslimer kan få alkoholtillatelse. Fornærmelser mot islam er forbudt, og frafall fra religionen blant de muslimske innbyggerne kan straffes med døden.
Pisking og steining er i flere tilfeller fremdeles godkjente straffemetoder. Det er derimot gjennomgående at utenlandske statsborgere mottar mindre strenge straffer, og som oftest vil utvisning være den strengeste sanksjonen.
Regionale ambisjoner
FAE har lenge hatt ambisjoner om å få større innflytelse på politikken i regionen, og har som ledd i dette bygget ut en moderne militærmakt. Et skifte i landets utenrikspolitikk fant sted etter terrorangrepene mot USA den 11. september 2001.
To av flykaprerne kom fra FAE og mye av al-Qaidas økonomiske hvitvasking skjedde gjennom finansinstitusjoner i Dubai. I kjølvannet av terroraksjonen ble FAE dermed med i USAs «krig mot terror». Landet var blant de første som ble med i koalisjonen mot Den islamske stat (IS) etter dennes fremvekst i Syria og Irak.
Emiratene har engasjert seg sterkt i andre konflikter i Midtøsten og Afrika. FAE støttet kuppet til general Abdel Fattah al-Sisi i Egypt i 2013, og har etter det bidratt med store pengesummer for å holde regimet stabilt. Dette henger tett sammen med at Det muslimske brorskap, som satt med makten i Egypt før kuppet, har tette forbindelser med al Islah.
Qatar sin støtte til Det muslimske brorskap, er en del av bakgrunnen for at FAE, Saudi-Arabia og deres regionale allierte har forsøkt å isolere Qatar siden 2017.
I Den libyske borgerkrigen har landet støttet krigsherren Khalifa Haftar, og sammen med Saudi-Arabia har FAE vært innblandet i borgerkrigen i Jemen siden 2015. I Jemen har de i flere omganger har blitt beskyldt for krigsforbrytelser. Dette er et bilde av landet som myndighetene iherdig prøver å nedtone.
Internasjonal sjarmoffensiv
FAE bruker blant annet enorme summer for å bygge opp et positivt bilde av landet i vestlige land, ettersom økonomisk samhandling og politisk støtte fra Vesten er alfa omega for regimet i Abu Dhabi.
En autoritær vei til bedre levestandard, uten at innbyggerne tilstås stor grad av sivile og politiske rettigheter, står sentralt i budskapet regimet prøver å formidle til verden. Som følge av sin økonomiske makt og politiske stabilitet har FAE fått stor innflytelse i regionen. Føderasjonen av de syv emiratene kan komme til å spille en sentral rolle i utviklingen av en region preget av konflikter.
På de snaue femti årene som har gått siden føderasjonen ble inngått forblir landet et bilde av hvordan olje, økonomisk makt og politiske allianser kan gi et lite land stor innflytelse.