Når man hører Eurovision, går tankene raskt til glitter og vindmaskin. Men Eurovision kan også være knallhard geopolitikk. Hvordan har politiske hendelser, kriser og konflikt satt sitt preg på Eurovision?
Konkurransen, som har holdt på siden 1956 er et symbol på etterkrigstidens fred og forsoning i Europa. Det skulle være en konkurranse der man ikke blandet inn politikk, men som bare handlet om musikken. Slik ble det ikke.
Nabostemming
Mange har rettet kritikk mot Eurovision for at utdelingen av 12 poeng fra et land ofte går rett over grensen til naboene, eller til land man er nært tilknyttet. Tyrkia pleide å få mange stemmer av Tyskland, siden det bor mange av tyrkisk opprinnelse i Tyskland. Før årets finale var Norge det landet som har gitt Sverige flest stemmer gjennom Eurovisionhistorien, og omvendt. Dette er tatt hensyn til i Eurovisions regelverk. Naboland opptrer i hver sin semifinale, slik at de ikke kan stemme på hverandre.
Likevel, en gjennomgang av stemmeprosedyrene viser at det ikke nabostemmes like mye som man skulle tro. I år fikk Kypros bare fire poeng av den greske juryen. En del av begrunnelsen for stemmingen kan også være kulturell. Nordmenn og svensker har mye til felles. Da er det kanskje også mer sannsynlig at en nordmann liker en sang fra Sverige, enn en fra Aserbajdsjan. Vinnersangene er som regel uansett en sang som har vært populær over store deler av Europa, siden ingen land har nok naboer til å vinne bare av den grunn.
Europeiske verdier
Eurovision assosieres ofte spesielt med LGBTQIA+-miljøet. Transkvinnen Sharon Cohen vant konkurransen som Dana International i 1998, og dragqueen Conchita Wurst vant i 2014, kjent for sin opptreden som en dame med skjegg. Ungarn valgte fra 2020 å ikke delta i konkurransen, og uttalte at de heller ville fokusere på å støtte ungarske artister innenlands. Dette sammenfalt med en rekke anti-LGBTQIA+ reformer av ungarsk lovgivning, og mange spekulerte derfor i om Eurovision var blitt for «skeivt» for Ungarns regjering.
Politiske markeringer i Eurovision
Ifølge Eurovisions retningslinjer er det ikke tillatt å bruke konkurransen for politisk vinning. Den europeiske kringkastingsunionen utestengte Georgia i 2009, da sangen «We Don’t Wanna Put In» fremstod som en dårlig kamuflert kritikk av Russlands president Vladimir Putin. Russland hadde året før invadert Georgia. Det islandske bandet Határi, som deltok i Tel-Aviv i 2019 viste frem et palestinsk flagg under finalen, og Eurovision-ledelsen så seg derfor nødt til å gi den islandske kringkasteren RÚV en bot i etterkant.
Også i 2023 var det bidrag med politisk budskap. Den tsjekkiske sangen «My Sister’s Crown», fremført av gruppen Vesna, inneholdt symbolisme til støtte for Ukraina, og ganske direkte kritikk av Russland. Både Russland og Belarus blokkerte raskt sangen på Youtube, men den ble ikke diskvalifisert. Mer indirekte politiske budskap, som kritikk av helsepolitikk, støtte for feminisme eller vegetarianisme, har også blitt sluppet gjennom uten problemer. Dette kan tyde på at det har vært en utvikling i diskusjonen om hva som tillates av budskap i konkurransen.
Krigen i Ukraina
Da Russland begynte sin fullskala invasjon av Ukraina i februar 2022, lurte mange på hva dette ville bety for Eurovision. Den europeiske kringkastingsunionen utestengte Jugoslavia fra konkurransen fra 1992 grunnet krigene på Balkan, men Russland fikk ikke samme skjebne etter den ulovlige annekteringen av Krym i 2014. Overraskelsen var derfor stor da Eurovision Song Contest utestengte Russland 25. februar 2022, bare en dag etter invasjonen. Dette var det første sports- eller kulturarrangementet som valgte å utestenge Russland.
Ukraina vant konkurransen både i 2016 og i 2022. Mange mente dette var et resultat av politikk heller enn av sangene, og at folk stemte på Ukraina i sympati. Ukraina er imidlertid det eneste landet som har kvalifisert seg fra alle semifinalene de har deltatt i. De har jevnt over gjort det godt i konkurransen, også utenom krigen. Dermed virker det urimelig å bare forklare seirene med politikk, selv om dette sannsynligvis også har spilt en stor rolle.
Ved å følge argumentasjonen om sympatistemmer, burde ikke Russland fått mange stemmer etter 2014. De har imidlertid siden 2014 kommet på andreplass én gang, og på tredjeplass to ganger. I salen har publikum imidlertid vist sin misnøye. I 2014 ble det russiske bidraget, fremført av de 17 år gamle Tolmatsjova-søstrene, buet høylytt. Dette var bare noen uker etter annekteringen av Krym.
Siden Ukraina ikke kunne avholde finalen midt i en krig, fant den i 2023 sted i Liverpool. Ukraina var likevel svært til stede i både planlegging og gjennomføring. Det var både en ukrainsk landsby og kulturell utstilling inne på Eurovision-området, og flere ukrainske programledere og artister deltok i finalene.
Eurovisjon-revolusjon
En liten kuriositet på slutten; Under nellik-revolusjonen i Portugal i 1974, ble det portugisiske bidraget, «E depois do adeus», brukt som kallesignal for å starte revolusjonen. Denne gjorde slutt på nesten 50 år med autoritært styre i Portugal. «E depois do adeus» er dermed den eneste Eurovisionsangen som har startet en revolusjon, og viser at Eurovision absolutt kan ha en plass i politikken.
Dermed er det tydelig at også Eurovision har måttet ta storpolitikken inn over seg. Det er vanskelig å la konkurransen handle kun om musikk, og spesielt de siste årene ser Eurovision ut til å ha sluppet gjennom sanger som tidligere ville ha vært mer kontroversielle.