Vi har et langstrakt land, og de fleste har fått med seg at det er nesten like langt mellom Oslo og Nordkapp som det er mellom Oslo og Roma. Men visste du at Norge også strekker seg ganske langt østover, og at Kirkenes er like langt mot øst som Istanbul?
I september besøkte Folk og Forsvar vår nordligste landsdel, og tok bl.a. et dypdykk i Finnmark landforsvar.
Finnmark Landforsvar
Bak den noe tunge betegnelsen Finnmark landforsvar (FLF) finner vi et felles hovedkvarter for de norske landmilitære styrker i Finnmark. Det er etablert ved Garnisonen i Porsanger (GP) og har ansvaret for planlegging og ledelse av landoperasjoner i Finnmark. Med vår 197,7 km lange grense mot Russland er det viktige oppgaver som inngår.
Bataljon: en underavdeling av regiment, brigade eller divisjon som består cirka 400–1.100 soldater, under kommando av major eller oberstløytnant.
Kompani: en underavdeling av bataljon som består av 50 – 300 soldater og befal som normalt er inndelt i tre til fem tropper. Kompanisjefen er normalt en offiser med kaptein eller majors grad.
Finnmark landforsvar er et såkalt førstelinjeforsvar, og består av Porsanger bataljon, Finnmark heimevernsdistrikt (HV-17), samt Garnisonen i Sør-Varanger (GSV). De to første delene er samlokaliserte på Garnisonen i Porsanger, ved Lakselv, mens GSV befinner seg på Høybuktmoen nær Kirkenes. Ulven er symbolet for alle de tre avdelingene av Finnmark Landforsvar. Det finnes dessuten en egen Finnmarks-beret.
Det opprinnelige Finnmark Landforsvar ble opprettet i 1945, og det var daværende kronprins Olav som ble utnevnt som første sjef FLF. I 1995 ble det nedlagt, men et Finnmark regiment ble opprett i 2005. Så meldte etter hvert behovet seg for en sterkere satsning på Hæren i nord, og i 2017 besluttet Stortinget å gjenopprette Finnmark landforsvar. I 2019 så FLF igjen dagens lys.
Selve leiren på Porsangmoen hadde blitt sterkt nedbygget i årene før snuoperasjonen. I løpet av 20-tallet har man besluttet å utnytte arealet for fullt, og for tiden er det byggeprosjekter i gang med en samlet prislapp på rundt 1,5 mrd kroner. Beliggenheten er god, kun et par mil fra Lakselv med flyplass og annen infrastruktur. Banak flystasjon hører hjemme under Garnisonen i Porsanger. Tilknyttet garnisonen finner vi også Halkavarre skyte- og øvingsfelt på rundt 207 km2. Her kan det også trenes med flystøtte til hæravdelingene. Det er et eget alliert treningssenter med tidvis aktivitet i leiren også.
Porsanger Bataljon
Nykommeren Porsanger bataljon, etablert i 2020, er hjem for det lettere kavaleriet. Bataljonen er i all hovedsak utstyrt med CV-90, og består av en kavalerieskadron og kampstøtteeskadron og stab under oppbygging. Innen 2025 skal Porsanger bataljon være fullt operativ og etablert med ytterligere én kavalerieskadron.
Tilstedeværelse i de nordligste områdene våre skal være et synlig bevis på Norges vilje til å forsvare Finnmark. En mulig angriper skal møtes umiddelbart av væpnet motstand. Porsanger bataljon er et såkalt «terskelforebyggende tiltak», altså noe som utgjør en hindring for en fiende, forsinke fremrykning og påføre tap. Bataljonens styrke er hurtig reaksjonsevne, god informasjonsinnhentingskapasitet og mobilitet.
Heimevernet
Sammen med Hæren inngår også Heimevernet i Finnmark landforsvar. HV-17 holder til i Porsangmoen leir ved Lakselv. De har en innsatsstyrke på rundt 200 soldater, og støttes også av innsatsstyrke Varg fra HV-08 i Kristiansand, som kan avgis til Finnmark ved behov.
Sjef HV-17 har ansvaret for den militære beredskapen i det som før var Finnmark fylke. Det betyr å være klar til innsats, støtte det sivile samfunn og lede militære operasjoner.
Naturen i Finnmark er krevende, og det legges vekt på å ha god nærområde-kunnskap i distriktet. Det har vært et problem å få nok soldater med lokal tilhørighet. Siden 2019 har man hatt et prosjekt der man kunne ta rekruttskolen ved GP og bli overført direkte til Heimevernet.
Grensejegerne
Det tredje elementet i Finnmark Landforsvar er Garnisonen i Sør-Varanger (GSV). GSV ble etablert helt tilbake i 1921 og hovedoppgaven er å hevde norsk suverenitet langs den norsk-russiske grense. For å gjøre det, overvåkes og patruljeres den nærmere 198 kilometer lange grensen til Russland. Garnisonen består av en stab, samt Utdanningskompaniet, Kampstøttekompaniet, Jegerkompaniet og de to grensevaktkompaniene: Jarfjord jegerkompani og Pasvik jegerkompani. Skulle behovet oppstå, skal også GSV kunne yte væpnet motstand mot en angriper.
Avdelingen samarbeider dessuten tett med sivile myndigheter, særlig Politimesteren i Finnmark. De har også et sivilt oppdrag gjennom å støtte Grensekommisæren i å passe på at grenseavtalen mellom Norge og Russland overholdes.
Grensen mot Russland
Grensen mot Russland, nylig oppmålt på ny til 197,7 km, strekker seg gjennom umildt terreng. Hele 80% av grensen er i vann – det meste i elvene Pasvikelva og Jakobselva. Den norsk-russiske grensa er også NATOs og Schengens yttergrenser.
Det er få fysiske hindringer langs grensen på norsk side. På russisk side er det et sperregjerde, og et bredt belte på deres side er under streng militær kontroll. Det skal ikke være mulig for sivile å komme helt fram til grensen uten å passere flere kontrollposter. Det eneste lovlige passeringspunktet er Storskog.
Alle Norges øvrige grenseoverganger, mot Sverige og Finland, kontrolleres sivilt av politi og tollmyndigheter. Det er kun på grensen mot Russland at Norge har militær grensevakt. Grunnen til det finner vi grenseoverenskomsten fra 1949.
Grenseavtalen
I nord har grensene falt på plass senere enn i sør, og vi har ikke alltid hatt grense mot Russland. Lenger sør var det meste avklart på 1600-tallet, etter diverse kriger mellom Sverige og Danmark-Norge. I Finnmark ble grensen først regulert gjennom den såkalte Lappekodisillen i 1751. Denne skulle bl.a. sikre samenes rett til reindrift i grenseområdene. Partene den gang var Danmark-Norge og Sverige (inkludert Finland, som da var en del av Sverige)
Finland havnet imidlertid under russisk overherredømme i 1809, og i 1826 kom den første avtalen på plass mellom Norge/Sverige og Russland. I 1917 ble Finland frigjort fra Russland, og i 1920 ble grensen mellom Finland og Russland trukket opp. Petsjenga tilhørte da Finland. Etter 2. verdenskrig ble Petsjenga avstått til Sovjetunionen. Dermed var grunnlaget lagt for grenseoverenskomsten mellom Norge og Sovjetunionen, som ble undertegnet i 1949. I avtalen inngår bl.a. at begge parter utnevner en grensekommissær til å overvåke avtalen.
Den norske grensekommissæren er en militær stilling på oberst/kommandør-nivå. Han er imidlertid underlagt Justisdepartementet, og samarbeider tett med politi og grensevakt. Han møter sin russiske kollega 8-12 ganger i året, og tar opp ulike saker som dreier seg om grenseavtalen.
Utfordringer
Verden har endret seg flere ganger siden grenseavtalen ble undertegnet. Muren falt, Sovjetunionen ble oppløst. I en lykkerus satset man hardt på å utvikle det gode samarbeidet i nord. Folk til folk -prosjekter, vennskapsbyer og utvekslinger. Man etablerte Barentsrådet og Arktisk råd, og innførte grenseboerbevis. Schengen-samarbeidet åpnet Europa, men medførte også nye plikter for randstatene.
Russisk utenrikspolitikk skiftet etter hvert karakter. Georgia-krigen i 2008 og annekteringen av Krim i 2014 var rystelser i samarbeidet. I 2015 kom 5 500 flyktninger over grensen – på sykkel. De fleste syklet kun den korte veien mellom den russiske og den norske grensestasjonen, noen få litt lenger. Det er nemlig ikke lov å passere grensen til fots. Det enorme antallet var en stor belastning for grensevaktene – og kanskje en test på systemet.
Det er ikke noen tvil om at naboskapet med Russland har bydd på noen utfordringer de siste årene. Fullskalainvasjonen av Ukraina den 24. februar 2022 er allikevel i en klasse for seg. Europa er i krig, og Norge har, som de fleste andre europeiske land, innført sanksjoner mot Russland og forsøkt å støtte Ukraina med det de kan.
Naboskap under press
Lengst nord og lengst øst i landet er det allikevel blandete følelser rundt den nye situasjonen. Kirkenes har enn så lenge valgt å beholde vennskapsby-avtalen med Petsjenga. Inntil april i år hadde byen også en tilsvarende vennskapsavtale med Severomorsk, mest kjent for å være en militærby der den russiske nordflåten har sitt hovedkvarter. Som eneste by i Norge har Kirkenes satt opp russiske gateskilt, i tillegg til de norske. Byen er nå delt i synet på om disse bør tas ned. I underkant av 500 russere bor i dag i byen, men også blant dem er det ulike syn på krigen.
Grensepasseringer fra Russland er strammet inn, men fortsatt kommer russere med turistvisum inn i Norge – og dermed også Schengen – via Storskog. Og fortsatt er tre havner åpne for russiske fiskebåter; Tromsø, Kirkenes og Båtsfjord.
Det er en vanskelig balansegang som ligger på både lokale og nasjonale myndigheters bord i disse dager.