Den 24. februar går det russiske fullskalaangrepet på Ukraina inn i sitt femte år. Krigen som skulle gi Russland kontroll over Ukraina etter bare noen dager, eller maksimalt noen uker, har utviklet seg til en militær hengemyr og en humanitær katastrofe.
Russlands krig mot Ukraina begynte i februar 2014 med den ulovlige annekteringen av Krym. Senere samme år deltok russiske styrker i væpnet konflikt med ukrainske regjeringsstyrker i Donbas, øst i Ukraina. Med dette brøt Russland FN-paktens artikkel 2 som slår fast at bruk av militærmakt mot andre stater er forbudt.
Sikkerhetsrådet, der Russland sitter som fast medlem, har et særlig ansvar for å ivareta internasjonal fred og sikkerhet. Det er derfor oppsiktsvekkende når Russland så åpenbart bryter med maktforbudet i FN-pakten som landet er satt til å forsvare på vegne av det internasjonale samfunnet.
Krig på det tolvte året
Russlands krig mot Ukraina har nå vart i 12 år. Det er over dobbelt så lenge som Den andre verdenskrig. Den har ført til en humanitær katastrofe i Ukraina og enorme militære tap på begge sider. Vestlige analytikere anslår at Russland nå har nærmere 1,2 millioner drepte, sårede og savnede soldater. De samme tallene for Ukraina er om lag 500 000. Det betyr at Russland mister 2 til 2,5 ganger så mange soldater som Ukraina. Nærmere 15 000 sivile ukrainere er drept og om lag 40 000 såret.
5,2 millioner ukrainere har søkt tilflukt i Europa. De massive russiske angrepene på sivil infrastruktur som boligområder, skoler og sykehus har også ført til at mer enn 3,7 millioner ukrainere er på flukt i eget land. Krigen har også medført store økonomiske konsekvenser. Først og fremst for Ukraina, men krigen rammer også verdensøkonomien med høye energipriser, store forstyrrelser i forsyningskjedene og stigende matvarepriser.
Sikkerhetspolitiske konsekvenser
Russlands brutale angrepskrig mot Ukraina har fullstendig endret den sikkerhetspolitiske situasjonen i Europa. Den er omtalt som den mest alvorlige siden Den andre verdenskrig. De fleste land i Europa ser i dag Russland som en trussel mot freden som i all hovedsak har preget kontinent siden 1945.
Finland og Sverige, som begge har vært militært alliansefrie, ble nye medlemmer i NATO i henholdsvis 2023 og 2024. Den direkte årsaken til det var Russlands krigføring i Ukraina. Før krigen var det et russisk ønske om å stanse utvidelsen av NATO. Nå har Russland fått det motsatte av hva de ønsket.
Som en uunngåelig konsekvens av Russlands vilje til å bruke militærmakt ble det større oppmerksomhet mot NATOs artikkel 5. Artikkelen slår fast at et angrep på én eller flere av medlemmene skal betraktes som et angrep mot dem alle. Det vil utløse retten til individuelt og kollektivt selvforsvar, en rett som er hjemlet i FN-paktens artikkel 51.
Usikkerhet om USAs rolle
USA som uten sammenlikning er alliansens dominerende militærmakt. NATOs styrke og relevans som forsvarsallianse er avhengig av at USA står fullt og helt bak sikkerhetsgarantiene og artikkel 5. Donald Trump har i begge presidentperiodene skapt usikkerhet om USA står ved sine forpliktelser i Atlanterhavspakten. Det bekymrer Europa.
USAs endrede prioriteringer er ved et veiskille. Spørsmålet mange stiller seg er om USA vil komme Europa til unnsetning dersom Russland skulle utfordre eller direkte angripe et NATO-land. Kan Europa stole på USA? USA har heller ikke stilt seg helhjertet bak Ukrainas forsvarskamp. Det kan tilsynelatende virke som om Trump heller stiller seg bak mange av Putins krav, blant annet om ukrainske landavståelser. Tidligere har den amerikanske presidenten også beskyldt Ukraina for å ha startet krigen.
Usikkerheten som har spredt seg i alliansen er en transatlantisk tillitskrise. Sammen med spørsmålet om Ukrainas fremtid er dette betegnet som en av kjernesakene å følge med på i 2026.
Hva nå, Europa?
2026 er et skjebneår for Europa. Ukrainas forsvarskamp blir av mange beskrevet som en kamp, ikke bare for Ukraina, men en krig som de kjemper på vegne av Europa. Det vil blant annet handle om sluttspillet om Ukraina, og hvordan Europa skal forberede seg på et USA som vi må anta i langt mindre grad vil engasjere seg i europeisk sikkerhet. Og det stopper ikke der. Signaler fra det politiske lederskapet i USA tyder på at USA ønsker en annen verdensorden enn den vi har hatt siden etter 2. verdenskrig. Mange er derfor usikre på om verdifellesskapet mellom USA og Europa fremdeles står ved lag.
Både visepresident Vance og utenriksminister Rubio, og ikke minst president Trump selv, har ved en rekke anledninger kritisert Europa og verdiene kontinentet representerer. Rosen fra den amerikanske administrasjonen har stort sett vært forbeholdt europeiske ledere som ikke er tilhengere av liberalt demokrati.
Den stadige nedsettende omtalen av Europa som svakt, dekadent og på kanten av en innvandringskatastrofe som snart vil få kontinentet til å gå i oppløsning, har gjort at Europa og EU har stått mer samlet enn tidligere. I oktober i 2025 lanserte EU et veikart for å styrke europeisk forsvarsberedskap: Preserving Peace – Defence Readiness Roadmap 2030. Det er et svar på ønsket fra europeiske ledere om å ta større ansvar for europeisk sikkerhet og for å redusere virkningene av et mindre amerikansk fotavtrykk i Europa.
Skjebneåret 2026
2026 kan bli et skjebneår for Europa på mange måter. Størst spenning og usikkerhet er det knyttet til Russlands krig i Ukraina. Det siste året har det foregått forhandlinger om våpenhvile og fred i Ukraina, men så langt uten noe gjennombrudd. Samtalene som ledes av USA har blitt kritisert fra mange hold, blant annet på grunn av skepsis til Russlands intensjoner og vilje til fred. I tillegg er det amerikanske utkastet til fredsavtale som kom i fjor blitt kritisert for nærmest å være skrevet i Kreml. Utkastet har siden blitt justert.
Begge parter rapporterer likevel om noe fremgang i forhandlingene, men at mange vanskelige saker fremdeles er uløst. Blant disse er spørsmålet om Donbas-regionen og om sikkerhetsgarantier for Ukraina når krigen en dag er over.
EU har også vært skeptisk til en fredsavtale uten at unionen er en del av prosessen. Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj har understreket at europeisk deltakelse i fredsprosessen er helt avgjørende. For bare noen dager siden møtte amerikanske utsendinger representanter for Frankrike, Italia, Storbritannia og Sveits i Genève. Til tross for fremgang på noen militærtekniske områder står forhandlingene i stampe med dårlig utsikt til snarlig fred.
Den andre kjernesaken for 2026 er forholdet mellom Europa og USA. Det er liten tvil om at de transatlantiske forbindelsene er dårligere enn noen gang tidligere. Talen til USAs utenriksminister under sikkerhetskonferansen i München nylig ble av mange løftet frem som mer positiv enn talen som visepresidenten holdt på samme konferanse i fjor. Men Rubios milde formuleringer endret etter manges syn ikke på det underliggende problemet: det er en tillitskrise over Atlanterhavet.
Ukrainas kamp er også vår kamp
I mars deltar rundt 25 000 soldater i den norskledede militærøvelsen Cold Response 2026. Øvelsen finner sted i Norge og Finland. Til øvelsen det forventet over 4000 amerikanske soldater. Det er et håndfast bevis på at det militære samarbeidet i NATO fungerer som før. Det er i seg selv betryggende og viser at alliansen ikke død, slik noen påstår. Likevel, uavhengig av hva som skjer i forholdet mellom USA og Europa, må og vil Europa ta større ansvar for egen sikkerhet.
Et spørsmål som tvinger seg frem i denne skjebnetid er hvilket forhold Norge skal ha til EU i fremtiden. Sikkerheten som Europa skal ta ansvar for handler også om en videre helhjertet støtte Ukrainas forsvarskamp. Den kampen er også vår.