Frankrikes politikk overfor de tidligere koloniene i Afrika har vært basert på selvstendighet, men ikke uavhengighet. Den dag i dag har det tette forholdet en stor betydning for Frankrikes rolle som stormakt.
Frankrike har spilt en sentral rolle i europeisk historie, som et naturlig midtpunkt både geografisk, kulturelt og ideologisk. Om Hellas er demokratiets vugge, så har det likevel gått den franske skolen og blitt formet av de franske opplysningsfilosofene, Den franske revolusjonen og Napoleon.
Det som ble kjent som Det andre franske imperiet startet med innlemmelsen av Algerie i 1830. Imperiet var på sitt høydepunkt i 1920 det sjette største riket i historien. Totalt dekket det et landområde på 11 500 000 km2. Dette tilsvarer omtrent ni prosent av jordens landareal, og rommet 110 millioner mennesker.
Men er Frankrike en stormakt i 2021? Det er fortsatt verdens sjette største militærmakt og den sjuende største økonomien. Men ville Frankrike fått fast plass i Sikkerhetsrådet dersom FN ble grunnlagt i dag? Imperiet er for lengst historie.
Kolonihistorien avgjørende for dagens Frankrike
På det europeiske kontinentet har Tyskland overtatt den førende rollen. Utenfor det europeiske kontinentet har USA, Kina, Russland, ja til og med Brasil, India og Japan gjort Frankrike rangen stridig. Frankrike er ikke i nærheten av storheten fra 1920-tallet, men ønsker imidlertid fortsatt å bli behandlet som en stormakt.
For dagens Frankrike er det kanskje paradoksalt nok særlig via de tidligere koloniene landet kan oppnå den internasjonale statusen det trakter etter. De fleste franske koloniene fikk sin selvstendighet på 1960-tallet. 60 år senere har mange av dem imidlertid bevart nære bånd til Paris. Relasjonen har fortsatt stor nytteverdi for Frankrikes globale strategi.
Selvstendig, ikke uavhengig
Etter Den andre verdenskrig var Frankrike svekket. Riktignok var landet på den vinnende siden og ble tildelt en egen sone ved delingen av Tyskland og Berlin, så vel som fast plass i FNs sikkerhetsråd. Likevel var landets rolle som global stormakt allerede da redusert. Det var derfor viktig å finne en mulighet til å befeste en sterk internasjonal posisjon, og de afrikanske koloniene ble en del av løsningen.
Blant annet kunne de store ressursforekomstene i de tidligere koloniene sikre Frankrikes rolle som en internasjonalt anerkjent politisk og økonomisk aktør. Etter Den andre verdenskrig vokste imidlertid ønsket om selvstendighet i mange av koloniene.
Algerie-krigen
Algerie-krigen hadde for alvor gjort det klart at tiden som koloniherre gikk mot en slutt. Da Charles de Gaulle ble president i 1958 skjønte han at maktoverføring til de tidligere koloniene var uunngåelig. Han ga koloniene et valg; de kunne enten få full selvstendighet, eller fortsette som en del av det franske fellesskapet.
Sistnevnte ville innebære selvstyre og fransk økonomisk støtte, men fransk kontroll over utenrikspolitikk og skattelegging. Guinea var det eneste landet som valgte selvstendighet på det tidspunktet. Utover 60-tallet kollapset det franske imperiet etter hvert som alle koloniene likevel ble selvstendige.
De Gaulle hadde imidlertid ingen ønsker om å løse opp de tette båndene til koloniene, og særlig gjaldt dette de afrikanske koloniene. «Partir pour mieux rester», løst oversatt til «å dra for bedre å bli værende», ble på mange måter mottoet for den franske avkoloniseringen i Afrika. Det var nødvendig å gi koloniene selvstendighet, men ikke nødvendigvis uavhengighet.
Endret afrikapolitikk
Etter avkoloniseringen ble mange av de fransktalende afrikanerne som hadde fått utdannelse og og politisk opplæring i Frankrike, ledere i sine respektive land. Dermed ble det enkelt å inngå bilaterale avtaler om økonomisk, politisk og militært samarbeid, som ville videreføre det tette båndet.
De nylig selvstendige landene var sårbare, og uroligheter kunne lett føre til borgerkrig. Sentralt i de fleste bilaterale avtalene som ble inngått var derfor et forsvarssamarbeid, som sikret permanent fransk tilstedeværelse gjennom militære baser i landet. Dette var for eksempel tilfellet i Senegal, Elfenbenskysten, Tsjad, Djibouti, Gabon, Kamerun og Den sentralafrikanske republikk. I disse landene hadde Frankrike også mulighet til raskt å intervenere med franske styrker ved behov.
Gjennom Den kalde krigen og frem mot slutten av 90-tallet ble det tette båndet til de tidligere koloniene sett på som et virkemiddel for å styrke Frankrikes økonomi, gjennom overføring av ressurser, militær tilstedeværelse og en indirekte geografisk kontroll. Med slutten på Den kalde krigen, og Vestens «ideologiske seier», ble det et økt fokus på humanitær sikkerhet.
Mulighet for lederrolle
Dermed ble de tidligere koloniene en mulighet for Frankrike til å ta en internasjonal lederrolle i statsoppbygging, sikring av stabilitet og menneskelig utvikling. Siden 1997 har Frankrike ledet over 40 militære operasjoner i Afrika. De fleste operasjonene har fokusert på sikkerhet og utvikling, snarere enn franske nasjonale interesser.
Den første virkelige testen var imidlertid ikke vellykket. Frankrike fikk sterk kritikk for mangelen på handling under folkemordet i Rwanda i 1994. Det samme gjaldt for støtten og de tette båndene til diktatorene i tidligere kolonier, som Bouteflika i Algerie, Jean-Bédel Bokassa i Den sentralafrikanske republikk og i Zine El Abidine Ben Ali i Tunisia.
Utfordringer i Sahel gir muligheter
Sahel-regionen har blitt kjernen for mange av de «moderne» sikkerhetsutfordringene som sårbare stater, porøse grenser, korrupsjon, smugling, islamistiske terrorgrupper og flyktningstrømmer. Det tette båndet til de tidligere koloniene i Vest-Afrika, samt Frankrikes afrikanske «ekspertise», har i stor grad styrket Frankrikes posisjon i FNs sikkerhetsråd i saker som angår Sahel-regionen. Det har også gitt Frankrike en lederrolle i EUs utforming av unionens afrikapolitikk.
De europeiske landenes Afrika-politikk har i lang tid hovedsakelig vært knyttet til økonomisk bistand. Utviklingen i Sahel, samt ettervirkningene av Den arabiske våren, har skapt et økende sikkerhetspolitisk fokus på denne regionen. Særlig fremveksten av islamistiske terrorgrupper har de siste årene toppet agendaen. Også her har Frankrike grepet rollen som ledernasjon.
Frankrike i front for EU-operasjoner i Afrika
Dette er særlig synlig i operasjon Barkhane som siden 2014 har hatt hovedkvarter i Tsjad. Dette er en anti-terroroperasjon bestående av 5000 franske soldater i samarbeid med fem tidligere franske kolonier i Sahel; Burkina Faso, Tsjad, Mali, Mauritania og Niger. Målet er å bistå landenes regjeringer med å beholde kontroll over territoriet og forhindre at regionen blir et fristed for islamistiske terrorgrupper som planlegger angrep på Europa.
Operasjonen har vært velkommen i EU, særlig fordi Frankrike i stor grad tar byrden med soldater på bakken i et av verdens farligste områder på egenhånd. Likevel har det vært økende misnøye blant befolkningen i de fem deltakende landene. De frykter at Frankrike ønsker å videreføre sin makt fra kolonitiden, og skjuler sine egentlige motiver for den militære tilstedeværelsen. I tillegg er Kina for alvor på vei inn i de tidligere franske koloniene som en konkurrerende aktør, både økonomisk og politisk. Dermed kan det se ut som om Frankrike kan være i ferd med å miste det viktige fotfestet i de tidligere koloniene.
«Uten Afrika kan det ikke bli noen fransk historie i det 21. århundret», skrev Francois Mitterand i 1957 etter sin tid som minister for det oversjøiske Frankrike 1950-51. Det har i stor grad vist seg å stemme. Det tette båndet kan imidlertid være i ferd med å rakne, og hvordan vil Frankrike kunne sikre sin stormaktsrolle da?