Sivilforsvaret skal bidra til å gjøre samfunnet sikkert uansett om det er fred, krise eller krig. Spennet i organisasjonens ansvarsområder er dermed stort.
Siden 1936 har Norge hatt et sivilforsvar hvis fokus det er å gjøre samfunnet trygt og beskytte sivile. På tross av endringer i trusselbildet, har tanken om sivil stått støtt. Dagens sivilforsvar bærer med seg erfaringene fra krig og okkupasjon, men har i tillegg utviklet seg til å få et stort ansvar også i fredstid.
Historien til Sivilforsvaret
Det Sivilforsvaret vi kjenner i dag har sin historie tilbake til begynnelsen av 1930-tallet og opprettelsen av det sivile luftvern. Utover det tyvende århundret dukket det opp stadig flere eksempler på kriger hvor forskjellen mellom stridende og ikke-stridende ble visket ut. Særlig med utviklingen av luftkrigføring og bombing av større byer ble det klart at sivilbefolkningen nå var mer utsatt i krig enn tidligere.
I 1937 ble bombingen av Guernica, under Den spanske borgerkrigen, symbolet på en ny hensynsløs form for krigføring. Dette fikk norske myndigheter til å gjøre alvor av planene om å opprette en organisasjon som kunne beskytte sivilbefolkningen ved bruk av ikke-militære midler. Formålet til det sivile luftvern ble å sikre varsling og beredskap ved eventuelle luftangrep i Norge.
Den nye organisasjonen ble delt inn i tjenestegrenene brann, sanitet, varsling og samband. Arbeidet sentrerte seg raskt om planlegging for evakuering og beskyttelse ved bombeangrep. Over hele Norge ble det i årene etter opprettelsen av det sivile luftvern satt opp flyalarmer og bygd ut tilfluktsrom.
Da Norge ble invadert og okkupert i 1940, fortsatte luftvernet med sitt arbeid. Varslingssystemer og antall tilfluktsrom ble kraftig utbygd, og nærmere 40 000 sivile tjenestegjorde i luftvernet under krigen.
Ved krigens slutt begynte arbeidet med å bygge opp en ny organisasjon. Erfaringene under okkupasjonen hadde blant annet tydeliggjort behovet for et sivilforsvar bygget på tjenesteplikt. Tidligere hadde man basert seg på frivillighet og ad hoc-innsats, men dette viste seg å være sårbart. Personellet måtte være trent, og alltid i beredskap.
Etter hvert også en større rolle i fred
Sivilforsvarets rolle som sivilt beredskap i tilfellet krig fortsatte å være av stor betydning under Den kalde krigen. Etter hvert ble det imidlertid også stadig større fokus på hvilken rolle etaten skulle ha i fredstid.
Slik vi kjenner Sivilforsvaret i dag, fungerer organisasjonen i stor grad som en forsterkning av de sivile nødetatene. I særskilte nød- eller beredskapssituasjoner skal Sivilforsvaret understøtte de andre aktørene, og organisasjonen er bygd opp på bakgrunn av dette.
Først og fremst utgjør Sivilforsvaret en kilde til ekstra personell, materiell og kompetanse. I større alvorlige episoder vil politiet, ambulanse- og brannetatene ofte ha behov for ekstra ressurser, og det er her Sivilforsvaret kommer inn.
Dersom vilkårene for bistand er oppfylt kan dermed Sivilforsvaret bidra med personell og materiell innenfor en rekke områder. Dette inkluderer for eksempel vakthold og sikring, kjøretøy, feltsykehus, strømforsyning, evakuering, leteaksjoner og brannslukking.
Sivilforsvarets oppdrag og myndighet
Formålet for Sivilforsvarets virksomhet er nedfelt i sivilbeskyttelsesloven. Loven slår fast at formålet til Sivilforsvaret er «å beskytte liv, helse, miljø, materielle verdier og kritisk infrastruktur ved bruk av ikke-militær makt når riket er i krig, når krig truer, når rikets selvstendighet eller sikkerhet er i fare, og ved uønskede hendelser i fredstid».
På overordnet nivå er Sivilforsvarets oppgave ifølge loven «å planlegge og iverksette tiltak for beskyttelse av sivilbefolkningen, miljø og materielle verdier». Sivilforsvaret er, i tillegg til å kunne bistå etter anmodning fra andre etater, også tillagt noen særegne ansvarsområder. Opprettelse og drift av de nasjonale varslingssystemene er, sammen med ansvaret for offentlige tilfluktsrom, fremdeles en viktig del av etatens arbeidsoppgaver.
Tilfeller der Sivilforsvaret skal gi støtte er med andre ord begrenset. For det første må det være tale om fare for liv, helse, miljø, materielle verdier eller kritisk infrastruktur. For det andre må denne faren skyldes en av situasjonene som beskrevet i loven ovenfor.
I fredstid er det altså når «uønskede hendelser» inntreffer at Sivilforsvaret kan bistå. Begrensningen medfører at det skal være en hendelse som avviker fra det normale. Sivilforsvaret skal med andre ord ikke bistå i situasjoner hvor nødetatene selv er i stand til å håndtere situasjonen. Rollen til Sivilforsvaret er nettopp å være en forsterkning til de andre etatene.
I tråd med norsk politikk for samfunnssikkerhet og beredskap, skal det organet som under normale omstendigheter er ansvarlig for den aktuelle typen hendelser i utgangspunktet være det som håndterer en situasjon som oppstår. En viktig begrunnelse for dette er at Sivilforsvaret bruker tjenestepliktige. Ettersom tjenesteplikten er en form for tvang, er den underlagt strenge begrensninger.
Sivilforsvarets struktur og organisasjon
Siden Den andre verdenskrig har tjenestepliktige utgjort det meste av Sivilforsvarets personell. Alle som oppholder seg i Norge, i alderen 18-55 år, kan bli pålagt tjenesteplikt. Bruken av tjenesteplikten er imidlertid nokså begrenset. Det er i dag rundt 8000 tjenestepliktige i Sivilforsvaret, og tjenesten er i utstrakt grad basert på motivasjon hos den tjenestepliktige.
Dersom man blir kalt inn til tjeneste, inngår man i distriktsstrukturen der man bor. Sivilforsvaret har i dag 20 distrikter, og innenfor hvert distrikt er det flere lokale avdelinger. De tjenestepliktige i et distrikt blir fordelt til en gruppe. Hver gruppe trenes deretter basert på ansvarsområdet.
De fleste gruppene består av 24 tjenestepliktige. Fredsinnsatsgrupper (FIG) er de vanligste gruppene, og har materiell og trening til å bistå til blant annet brannslukking, søk- og redning, samband og ordenstjeneste. Mobile Renseenheter (MRE) består av personell med materiell og kompetanse til å bistå ved kjemisk forurensing. I tillegg kan de nasjonale gruppene kalt Mobil Forsternkningsenhet 1 og 2 (MFE 1 og MFE 2) bistå ved større og mer komplekse hendelser. MFE 1 har spesialkompetanse innen telt, samband og strømforsyning, mens MFE 2 har særlig kompetanse innen transport.
Sivilforsvarets struktur vil dimensjoneres etter behov dersom det bryter ut større kriser, eller hvis Norge blir invadert. I sistnevnte tilfelle vil en forhåndsutpekt reservestyrke på ytterligere 8000 tjenestepliktige bli kalt inn.
I tråd med Sivilforsvarets bakgrunn som ikke-militært forsvar er etaten underlagt Justisdepartementet, mer spesifikt Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap. Sentralledelsen er lokalisert i Tønsberg, og Sigurd Heier har vært sjef Sivilforsvaret siden september 2020.
En viktig del av totalforsvaret
Den sterke tilhørigheten Sivilforsvaret har med de andre aktørene i totalforsvaret kommer tydelig frem av etatens motto: Forsterker – Beskytter – Samvirker. Sivilforsvarets evne til å forsterke aktører som politi og brannvesen ved større beredskapssituasjoner er som nevnt sentral. Dette lar seg imidlertid ikke gjennomføre uten stor grad av samarbeid og koordinering.
Sentralt for beredskapsplanleggingen i Norge står prinsippene om ansvar, nærhet, likhet, samvirke (ANLS). Dette innebærer blant annet at aktører som er ansvarlig for hvert sitt område skal møtes og planlegge for større beredskapssituasjoner sammen. Disse møtene og planverkene finnes på alle nivåer i Norge: lokalt, regionalt og nasjonalt.
Sivilforsvaret er en viktig aktør i norsk beredskapsplanlegging nettopp på bakgrunn av dets forsterkende kapasitet. For å få mest ut av den kompetansen og det personellet som finnes i Sivilforsvaret, må dermed ledere på hvert nivå møtes for å planlegge hvem som kan gjøre hva når en uønsket situasjon inntreffer.
Disse planene og rutinene for samvirke blir satt på prøve under større hendelser. Skredet på Gjerdrum i desember 2020 er bare et eksempel på hvor flere aktører, blant annet Sivilforsvaret, ble kalt inn for å bistå de vanlige nødetatene i det omfattende søk- og redningsarbeidet etterpå.
Sivilforsvaret har også bistått under koronapandemien. Siden pandemien brøt ut har personell fra Sivilforsvaret blant annet bidratt til prøvetaking, samt planlegging og gjennomføring av vaksineringsprogrammet. Her har Sivilforsvaret, i tillegg til Heimevernet, viktige ressurser for beredskapen.
Sivilforsvaret internasjonalt
Igjennom årenes løp har Sivilforsvaret også sendt personell til internasjonale bistandsoperasjoner. Sivilforsvarets bidrag utenlands inngår imidlertid som en del av norsk bistand, og finansieres dermed av Utenriksdepartementet. Ved utenlandsoppdrag gjelder ikke den samme tjenesteplikten som ved nasjonal innsats, og det personellet som blir sendt gjør det frivillig.
Størstedelen av den internasjonale innsatsen siden 1990-tallet har vært gjort under mottoet «Help the helpers». I dette ligger det at bidragene ikke er førsterekkebistand til dem i nød, men derimot støtte til dem som utfører nødhjelpen. Norwegian Support Teams (NST) har kapasitet til å bygge og drifte teltleirer for hjelpearbeidere, mens Norwegian UNDAC Support (NUS) har kompetanse innenfor IKT- og sambandsstøtte.
Konseptet Emergency Medical Team (EMT) er relativt nytt i internasjonal bistandsberedskap. Etter erfaringer fra blant annet jordskjelvet på Haiti i 2010, utarbeidet Verdens Helseorganisasjon (WHO) planer om standardiserte helseteam som skulle kunne komme til et kriseområde på kort varsel.
I 2018 var Norge første land som opprettet et slikt spesialtrent lag. Størrelsen på et EMT kan variere. På sitt største består laget av omtrent 60 personer, som kan behandle inntil 100 personer i døgnet. Under 48 timer etter et varsel er mottatt, skal laget være på plass i kriseområdet og i gang med de første pasientbehandlingene. EMT skal også kunne være selvforsynt i seks uker, med unntak av vann og drivstoff. I april 2020 sendte Norge et EMT til Lombardia-regionen for å bistå italienske myndigheter med håndteringen av koronaviruset.