Kina har i lang tid hatt egne utfordringer med opprørske folkegrupper som tibetanere og uigurer. De har konsekvent bedt verdenssamfunnet om å ikke blande seg inn i landets indre anliggender. Likevel har Kina inntatt en tydelig kritisk holdning til Israels krigføring i Gaza – et uventet standpunkt fra en stat som tradisjonelt har vært tilbakeholden i internasjonale konflikter. Er dette uttrykk for en ny og mer humanitær linje i kinesisk utenrikspolitikk, eller er det snarere et strategisk trekk i stormaktsrivaliseringen med USA, Israels nærmeste allierte?
Krigen på Gaza pågår fortsatt, med et høyt antall drepte som følge av både militære angrep og sult fra Israels pågående blokade av nødhjelp. Det er derfor ikke overraskende at Kina tar sterk avstand fra den humanitære krisen som utspiller seg. Det er en situasjon som av mange beskrives som etnisk rensing eller folkemord.
Samtidig er det påfallende at Kina, som selv har blitt kritisert for undertrykking av minoriteter i Tibet og Xinjiang, nå fremstår som en forkjemper for menneskerettigheter i Midtøsten. Dette reiser spørsmål om hvorvidt Kinas støtte til Palestina er prinsipiell eller politisk motivert.
Kinas utenrikspolitiske filosofi
Kinas utenrikspolitikk baserer seg på fem prinsipper. Disse prinsippene er gjensidig respekt for suverenitet og territoriell integritet, gjensidig ikke-aggresjon, ikke-innblanding i andre lands indre anliggende, likhet og gjensidig nytte, samt fredelig sameksistens. Disse prinsippene ble formulert i 1954 når Kommunistpartiet overtok i Kina. De ønsket å danne bånd med andre ikke-kommunistiske land i Asia for å forsikre dem om at Kina ikke ville blande seg inn i politikken og styreformen til de landene.
Denne ikke-innblanding filosofien har vært et rammeverk for kinesisk diplomati, ofte i kontrast til USAs og Vestens mer intervenerende politikk. USA har tatt en mer aktiv rolle i konflikter internasjonalt, mens Kina har vært mer passiv. I praksis har Kina brukt disse prinsippene til å bygge relasjoner med utviklingsland, særlig i Afrika, Asia og Latin-Amerika. De har gjort investeringer og gitt lån uten krav om demokratiske reformer. Dette har gjort Kina til en attraktiv partner for mange land, og samtidig styrket landets globale innflytelse.
Stormaktsrivalisering med USA
USA og Kina er de to største økonomiene og militærmaktene i verden. Rivaliseringen mellom dem har blitt sterkere de siste årene. Spesielt med høyere tollsatser og handelskrigen som har tilspisset seg etter at Trump ble president. USA er Israels viktigste allierte, og har stått fast ved sin støtte til landet til tross for økende kritikk. Kinas støtte til palestinerne kan tolkes som et strategisk grep for å fremstå som et mer moralsk alternativ til USA. Dette er en måte å vinne støtte på i det globale sør.
Nærere bånd med Iran
Kinas nære forhold til Iran er også en viktig del av dette. I 2021 inngikk de to landene en 25-årig samarbeidsavtale som styrker deres økonomiske og politiske bånd. USA og Iran er på sin side bitre fiender. Fiendtlighetene mellom landene ble igjen synliggjort ved USAs nylige angrep på iranske atomanlegg, og støtte til Israels angrep på Iran. Iran er en sentral støttespiller til ekstreme islamistiske grupper i regionen, som Hamas og Hizbollah. Kinas støtte til palestinerne kan også være en forlengelse av deres allianse med Iran, og en del av en bredere strategisk akse med Russland og Nord-Korea.
Uiguriske jihadister
Kina har også utfordringer med egne islamistiske terrororganisasjoner. Turkistan Islamic Party (TIP) eller East Turkistan Islamic Movement (ETIM) er en islamistisk militant gruppe med utsprang fra uigurene i Xinjiang. Denne ekstreme bevegelsen har som mål å danne en uavhengig stat i Xinjiang. Gruppen har tatt æren for terrorangrep i Kina og har forbindelser med Taliban og al-Qaida. I 2008 inkluderte FN dem i listen over terrororganisasjoner. De har også deltatt med andre islamistiske grupper i krigføring, som i Syria. I følge den tidligere lederen av Syria, Bashar al-Assad, deltok rundt 4000-5000 uigurere i krigen i Syria, og TIP krigere deltok da Hay’at Tahrir al-Sham (HTS) angrep Aleppo i november 2024.
Et nytt globalt maktvakuum?
USA har lenge spilt rollen som verdens «storebror». Nå under Trump-administrasjonen er mye av den internasjonale bistanden kuttet, og fokuset er flyttet innover. Selv om USA fortsatt støtter Israel aktivt, kan denne tilbaketrekningen åpne et rom for at Kina kan tre frem som en mer aktiv aktør internasjonalt. Spørsmålet er om Kinas støtte til Palestina er et forsøk på å fylle dette vakuumet – ikke nødvendigvis som en humanitær aktør, men som en strategisk motvekt til USA.
Et ekte engasjement eller politisk spill?
Kinas støtte til Palestina fremstår i stor grad som et ledd i en større geopolitisk strategi, snarere enn et uttrykk for en ny humanitær linje. Det er lite som tyder på at denne støtten vil føre til en mykere linje overfor Kinas egne minoriteter. Snarere er det et eksempel på hvordan stormakter bruker internasjonale konflikter for å fremme egne interesser og svekke rivaler.