Kronikk: Hva bør tilleggsbevilgningene til Forsvaret brukes på?

Som følge av Russlands angrepskrig i Ukraina vil landene i vest øke bevilgningene til Forsvaret kraftig. Norge er intet unntak.

Avspenningen og optimismen som rådet etter slutten på Den kalde krigen er blitt avløst av frykt og uro for fremtiden. Russland fremstår igjen som truende, og har ved flere anledninger vist vilje til å bruke, eller snarere misbruke, sin sterke militærmakt. Vi så det i Tsjetsjenia, i Georgia, på Krim-halvøya, i Øst-Ukraina, og vi ser det i den pågående invasjonen av Ukraina.

I den opphetede situasjonen retter også Russland trusler og advarsler til NATO-landene Polen, Litauen, Latvia og Estland, samt til nøytrale land som Finland og Sverige. I Norge føler oss også truet, og vi vet at vi vil bli involvert dersom et annet NATO-land blir angrepet. Vi må forberede oss, og vi øker derfor pengebruken. Spørsmålet er da: Hvordan bør de ekstra forsvarspengene brukes for raskt å bidra til en styrking av vår stridsevne? Vi må ta utgangspunkt i den mulige trusselen vi står overfor.

Russernes krigføring

Russland har store militære styrker, men de har skuffet stort i Ukraina-krigen. De var dårlig forberedt, ledelsen gjorde feilvurderinger, logistikken sviktet, og da de forventede resultatene på bakken uteble, gikk de over til primitiv beskytning og terrorbombing, som vi også så i Tsjetsjenia og Syria. Det er en brutal og foreldet form for krigføring. En velsmurt og moderne militærmakt opererer ikke slik. Russerne har også åpenbare problemer med disiplinen, og de har ikke kontroll på soldater, som driver med drap og overgrep mot sivile. Men dette er altså hva også vi kan bli stilt overfor, og som vi må forberede oss på å møte.

Ukrainernes motstrid

Det er imponerende å se hva ukrainerne får til med omtrent det samme materiellet som det russerne har, men av eldre modell og i langt lavere antall. Vi ser også hvilken effekt de tilførte, vestlige, lette panser- og luftvernsystemene har, og vi ser virkningen som de tyrkiske dronene har på stridsutfallet. Her er det lærdommer som vi bør ta til oss.

Norsk materiell: Høy kvalitet – Lite volum

Mye av vårt norske militærmateriell er hentet på «øverste hylle». Det er sofistikert og derfor svært kostbart. Følgelig har vi kun hatt råd til et fåtall enheter. Disse er samtidig sårbare. Jeg tror at vi kunne ha fått et langt sterkere og seigere forsvar dersom mengden og volumet ble økt – på bekostning av spissteknologien. Materiellet bør være «godt nok».

Når vi går til snarlige nykjøp, bør vi prioritere kapasiteter som vi mangler, og vi bør vektlegge volum og materiell som allerede er tilgjengelig i markedet. Vi bør unngå uferdige fremtidsløsninger. Helikopterprosjektene er skrekkeksempler.

Luftforsvaret

Norge har et svært avansert luftforsvar. Vi har bl.a. nye transportfly, nye maritime patruljefly og helt nye F-35 kampfly, som trolig er verdens fremste. De flys av piloter som regnes som de beste og mest erfarne i Alliansen. Det beviste de under operasjonen i Libya, da de ledet store allierte formasjoner og leverte flere hundre presisjonsvåpen uten å forårsake kjente skader på sivile mål. Kompetansen er allerede høy, og den må videreføres. Det er ikke her vi trenger å investere friske forvarspenger.

Luftforsvarets akilleshæl er få og sårbare flybaser. De trenger forsvarssystemer, særlig luftvern. Det våpensystemet vi har, NASAMS, er svært effektivt, men finnes kun et par steder. Antall NASAMS-batterier bør økes slik at vi også kan forsvare mottaksbasene for allierte landforsterkninger og allierte flystyrker. Uten at dette kommer på plass, kan man faktisk stille spørsmålstegn ved om våre allierte våger å komme oss til unnsetning.

Det er samtidig ønskelig at luftvernet får økt høydedekning og økt rekkevidde, slik at man også kan legge en «paraply» over våre største byer og områder der landstyrkene skal kjempe. Dessuten trengs det mengder av korthold-luftvern. Dette er hyllevare som vi bør anskaffe snarest mulig –  i stort antall.

Et annet viktig ledd i luftstriden er kontroll- og varslingssystemet, som fremskaffer luftsituasjons­bildet. Mange av våre radarhoder er foreldede og trenger sårt å fornyes. Vi bør nå velge lette, helikoptermobile radarer, som raskt kan erstattes om de settes ut av funksjon.

Sjøforsvaret

Marinen har tidsmessig og godt materiell, men antall kampfartøy er blitt veldig lavt sammenlignet med tidligere tider. Det må kunne stilles spørsmål ved om havgående, kostbare kampfartøy er en kost-effektiv investering for en små-nasjon. Krysseren Moskvas havari i Svartehavet viser hvor sårbare store krigsskip kan være.

Sjøforsvaret bør heller satse på mindre, hurtige kampfartøy, som kan operere innaskjærs etter noenlunde samme konsept som de legendariske MTB-ene. Disse bør utstyres med kamikaze-droner og langtrekkende missiler. Disse kan også anvendes av kystjegere, som kan påføre en fiende store tap, jf. senkningen av krysseren «Moskva».

Hæren

I dag har vi en kvalitetsmessig god landstyrke, men den er håpløst liten. En tidligere generalinspektør hevdet – noe spøkefullt – at den norske Hæren kun kan forsvare en «teig på størrelse med Majorstua». Selv om det de siste årene er skjedd en viss økning, er det på langt nær nok til forsvar av landet og til å sikre ankomststedene for allierte forsterkninger. Hærens størrelse må økes betraktelig.

Jeg stiller også spørsmål ved om det er riktig å satse milliarder på nye stridsvogner til Hæren. Vi ser i Ukraina hvor sårbare de er, dersom fienden har effektive panservernvåpen, som koster lite og kan anskaffes i store antall. Norsk terreng, som er kanaliserende, favoriserer styrker med defensiv utrustning.

I stedet for stridsvogner, bør Hæren tilføres et betydelig antall helikoptre, som gir både mobilitet og ildkraft, og helikoptrene bør utstyres med missiler til bruk mot russiske panserstyrker. Helikoptre er hyllevare, som kan anskaffes raskt. Russerne har helikoptre i hopetall.

Heimevernet

Heimevernet (HV) er også blitt mindre med årene, men kampkraften er økt. Denne bør styrkes ytterligere ved tilførsel av lette, defensive våpensystemer av samme type som vi ser i bruk i Ukraina. Det vil utvilsomt virke avskrekkende på russerne, og slikt utstyr vil ikke båndlegge en altfor stor del av tilleggsinvesteringene til Forsvaret.

Materiell med snarlig effekt

Etter angrepet på Ukraina er det utvilsomt nødvendig å satse på et styrket forsvar, slik myndighetene legger opp til. De friske pengene bør brukes til materiell som gir snarlig effekt. Eksklusivt og svært kostbart materiell bør unngås. Vi trenger større ildkraft, vi trenger systemer som gir økt seighet, og vi trenger en adskillig større landstyrke.

Vår særegne topografi tilsier også at vi snarest mulig anskaffer lette helikoptre, panservern og våpenbærende droner. Det vil gi synergieffekter sammen med det allerede eksisterende, mer sofistikerte materiellet.

Tilleggsbevilgningene kan styrke Forsvaret betydelig, dersom de ikke rotes bort på lange og kostnadskrevende utviklingsprosjekter, som vi har hatt altfor mange av de seneste årene.