Sudan har siden landet fikk sin selvstendighet i 1956 slitt med interne stridigheter. Etter fallet til landets mangeårige diktator øynet mange håp, men veien til forsoning er lang.
Foto: Wikimedia Commons, offentlig eie
Etter en av de lengste borgerkrigene i verdenshistorien ble Sudan i 2011 delt i to. Sør-Sudan oppstod som selvstendig stat og borgerkrigen ble formelt avsluttet. Det er imidlertid ikke fred i Sudan og landet sliter fremdeles med konflikter internt. Etter at landet fikk ny leder i 2019 var det mange som håper på en endring til det bedre.
Før delingen 2011 var Sudan det største landet i Afrika. Nå er landet Afrikas tredje største i areal og med nærmere 45 millioner innbyggere er Sudan kontinentets tiende mest folkerike stat. Splittelsen har også påvirket befolkningssammensetningen i landet. Rundt 70 % av befolkningen er sudanske arabere og rundt 97 % av innbyggerne bekjenner seg til Islam. I Sør-Sudan er til kontrast omtrent 60 % av befolkningen kristne.
Borgerkrig
Forholdet mellom den islamske majoriteten i nord og de kristne delene i sør var en stor del av bakgrunnen for borgerkrigene som ledet frem til tostatsløsningen i 2011. Den første sudanske borgerkrigen brøt ut allerede i sammenheng med områdets selvstendighet fra det britiske koloniveldet.
Elitene i de mer folkerike områdene i nord lå an til å få mest innflytelse i det selvstendige Sudan. Samtidig økte interessemotsetningene til befolkningen i sør, og i 1955 brøt det ut borgerkrig. I denne første borgerkrigen som varte frem til 1972 mistet opp mot en millioner mennesker livet. Konflikten endte med lovnader om mer autonomi for de sørlige delene.
Fredsavtalen som begge sider signerte i 1972 ble imidlertid ikke overholdt, og i 1983 brøt det ut borgerkrig på ny. Den andre sudanske borgerkrigen kom til å vare i nesten 22 år. Det antas at rundt ti millioner mistet livet. I tillegg ble over fire millioner drevet på flukt. Konflikten ble også kjent for det høye antallet menneskerettighetsbrudd. Bruk av slaveri og massemord som virkemiddel for å svekke den annen part, ble etter hvert vanlig.
Etter flere runder med forhandlinger ble det signert en fredsavtale våren 2005. Comprehensive Peace Agreement (CPA) hadde som formål å oppnå varig fred mellom nord og sør. Avtalen bestod av en rekke punkter, blant annet at det skulle avholdes en folkeavstemning om eventuell selvstendighet for de sørlige delene av landet. I 2011 var resultatet klart: verdens yngste stat, Sør-Sudan, var et faktum.
Rikt på olje
En av de største årsakene til den mangeårige konflikten i Sudan, var fordelingen av landets ressurser. Området er spesielt rik på olje, men plasseringen av oljereservene ble en viktig drivkraft bak konflikten. Fordelingen av oljeinntektene var en stor del av grunnen til at det i lang tid var vanskelig å komme frem til en enighet.
Før Sudan ble delt i to var 80 % av landets oljeforekomster i det som i dag er Sør-Sudan. Utskiping av oljen derimot, skjer fremdeles fra havnebyen Port Sudan i Sudan. Den eneste måten å frakte oljen dit, er gjennom en rørledning og i 2012 ble de to landene enige om en avtale om transporten av olje.
Gjensidig avhengighet har dermed vært en viktig årsak til at begge parter var interessert i at fredsavtalen inneholdt en avtale om fordeling av utbyttet som følge av oljeutvinning. I etterkant av avtalen stupte imidlertid produksjonen, og dette har fått stor betydning for den økonomiske situasjonen i begge landene.
I de siste årene har imidlertid både produksjonen og samarbeidet tatt seg opp. Frem til 2024 er Sudan og Sør-Sudan blitt enige om å nærmest doble oljeproduksjonen, som kan bety store inntekter i landene. Folkerepublikken Kina har vært en stor pådragsdriver for å få fart på sudansk oljeproduksjon og har gjort flere investeringer i landet. Det antas at Kina importerer omtrent 10 % av sin olje fra Sudan.
Omar al-Bashir: Sudans mangeårige diktator
Statskuppet i 1989 utgjør et av de mest betydningsfulle hendelsene i Sudans politiske historie. Omar al-Bashir, på den tiden en general i det sudanske forsvaret, ledet da et kupp mot det sittende regimet. Det nye regimet under ledelse av al-Bashir kom til å bli sittende i 30 år.
Myndighetene slo raskt ned på enhver politisk opposisjon. Virkemidler som massearrestasjoner, sensur og politisk forfølgelse ble hyppig brukt for å konsolidere makten. Den politiske ustabiliteten skapt av borgerkrigen ble av myndighetene ofte brukt som begrunnelse for menneskerettighetsbruddene. I årene etter han kom til makten innførte også al-Bashir sharia-lover på nasjonalt nivå, noe som fremmedgjorde de religiøse minoritetene ytterligere.
Igjennom sine år som president ble al-Bashir knyttet til flere menneskerettighetsbrudd og beskylt for forbrytelser mot menneskeheten. Dette gjorde at al-Bashir ble den første sittende statslederen som fikk tiltale reist mot seg i Den internasjonale straffedomstolen. Tiltalen har imidlertid fått mye kritikk, spesielt fra land i Afrika og i den arabiske verden. Al-Bashir kunne dermed stort sett fortsette sin reisevirksomhet uten fare for arrestasjon.
I 2015 ble al-Bashir og hans parti NCP gjenvalgt, i et valg som ble kritisert for å ikke følge demokratiske spilleregler. Presidenten lovet imidlertid at han skulle gå av ved valget i 2020. I desember 2018 brøt det imidlertid ut store protester i alle de større byene i Sudan. Demonstrasjonene fortsatte inn i 2019 og utviklet seg til å bli mer generelt regimekritiske protester. Myndighetene reagerte ved å stramme grepet ytterligere, men den 11. april 2019 ble president Omar al-Bashir avsatt i et militærkupp.
Den politiske situasjonen i dag
På tross av al-Bashir sin avgang fortsatte demonstrasjonene utover 2019. Kravet var nå at landet skulle styres av en sivil folkevalgt regjering. Russland, Egypt, Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater var tidlig ut med å gi sin støtte til militærjuntaens styre, mens FN, EU, Den afrikanske union og enkeltland som Norge oppfordret til å overføre makten til det sivile så raskt som mulig.
Forhandlingene gikk i rykk og napp gjennom sommeren, mens demonstrasjonen stadig tiltok. Om lag 100 demonstranter mistet livet i sammenstøt, og det ble også meldt om eksplosjoner og skyting i hovedstaden Khartoum. Som følge av dette ble Sudan utestengt fra Den afrikanske union, og FN hentet sine ansatte ut av landet.
I august 2019 kom partene endelig til enighet. Avtalen som ble inngått var en femårsplan for Sudans overgang til demokrati. Den tidligere FN-toppen og økonomen Abdalla Hamdok, ble sverget inn som landets nye statsminister senere samme måned. Landet styres ellers av en råd bestående av både militære og sivile. I 2022 skal det avholdes valg hvor ingen av de sittende medlemmene av rådet er tillatt å stille.
Siden det nye regimet kom til makten, er det gjennomført flere politiske reformer i Sudan. Blant annet er mange av de strenge reglene som ble innført som del av sharia-lovgivningen fjernet. For eksempel har omskjæring av jenter blitt forbudt, selv om det forblir en ustrakt praksis.
Situasjonen i Darfur
Selv om landet har gjennomgått en rekke reformer, er det derimot fremdeles ikke fred i Sudan. Siden 2003 har det vært borgerkrigslignende tilstander i Darfur, vest i Sudan. Konflikten har for det meste stått langs skillelinjen arabisk versus afrikanske folkegrupper. Fokuset på etniske skillelinjer kan imidlertid være misvisende.
Mye av konflikten har handlet mer om konkurranse om knappe ressurser mellom nomadiske- og fastboende folkegrupper. Sentralt står konflikten rundt tilgang til blant annet vann og jordbruksområder.
Fra 2007 til 2021 hadde Den afrikanske union og FN fredsbevarende styrker i Darfur. Operasjonen, under navnet UNAMID, utgjorde på det meste rundt 26 000 soldater, politi og diverse eksperter. Norge bidro med en liten styrke til UNAMID i en periode i 2008.
FN anslår at så mye som 300 000 mennesker har mistet livet så langt, og at nærmere tre millioner er drevet på flukt. Det er i løpet av konflikten også blitt rapportert om omfattende menneskerettighetsbrudd, blant annet bruk av voldtekt som våpen.
Den arabiske militsgruppen Janjaweed har lenge vært støttet av sundanesiske styresmakter. Regjeringsstyrker er også selv beskyldt for å stå bak omfattende overgrep mot sivilbefolkningen. Da Hamdok overtok statsministerstolen i 2019 var det flere som håpet at situasjonen ville snu. Fallet til al-Bashir var også bidragende til at FN styrkene valgte å trekke seg ut. Det har derimot vist seg vanskelig å forsone partene i konflikten, og rapportene om alvorlige overgrep fortsetter.
Per i dag er det altså liten optimisme for en varig løsning med det første. Situasjonen blir gjort verre av at det har vært vanskelig å få nok nødhjelp inn til konfliktområdet. Det siste forsøket på en fredsavtale ble inngått i august 2020, men voldshandlingene har fortsatt.
Sudans internasjonale forhold
Under al-Bashir ble Sudan etter hvert stadig mer isolert internasjonalt. Sudan støttet blant annet Irak sin invasjon av Kuwait i 1991, og regimet ble utover 90-tallet beskyldt for å tilby asyl til blant annet Osama bin Laden. Denne utenrikspolitikken satte Sudan på kollisjonskurs med Vesten.
Flere land innførte økonomiske sanksjoner. I tillegg ble Sudan satt på USAs liste over land som finansierer terror. Dette gjorde det vanskelig for Sudan å bli integrert i verdenssamfunnet. Blant annet er landet flere ganger blitt nektet lån fra Verdensbanken. I 2017 ble imidlertid mye av sanksjonene innført av USA fjernet. Etter forhandlinger med USA i 2020 ble Sudan også tatt av terrorfinansieringslisten, mot at Sudan normaliserte sine diplomatiske relasjoner til Israel.
På bakgrunn av blant annet landets arabiske røtter, har Sudan historiske hatt sterke bånd til flere land i Midtøsten. Landets nabo i nord, Egypt, har lenge vært en nær alliert. Dette forholdet har både blitt testet og tilsynelatende styrket i den pågående konflikten om Etiopias Renessansedemning på Nilen.
Situasjonen i Sudan har vært bidragsytende til større ustabilitet i regionen for øvrig, og det internasjonale samfunnet følger spent med på situasjonen i landet. Valget i 2022 kan bety en kursendring for Sudan. Kanskje er veien til forsoning nå litt kortere.