Undervisningsopplegg: Cyber

Sabotasje er historisk sett et virkemiddel i
krigføring. Cyberangrep er i så måte en moderne versjon av sabotasje. Det som imidlertid skiller cyberangrep fra andre former for sabotasje, er at det i dag også forekommer utenfor krigstilstand.

Som følge av at cyberangrep er en trussel som har fulgt den raske digitale utviklingen, har cyberangrep og cybersikkerhet, i motsetning til flere andre krigføringsmetoder, en relativt kort historie. Ett av de første cyberangrepene skjedde på 1970-tallet, og siden utviklet det seg utover 80- og 90-tallet. På denne tiden besto trusselen primært av virus, spyware, løsepengeinnkreving og såkalte «virusormer». NATO opererer eksempelvis med «Morris-ormen» fra 1988 som en av de første «ormene» som påvirket den globale cybersikkerheten.

Utover 2000-tallet har imidlertid både skadeomfangets, metodene og hyppigheten økt.

Cyberangrep er ondsinnet handling utført i cyberdomenet. Det innebærer å manipulere, endre eller slette data, slik at eieren ikke lengre kan bruke disse dataene til det tiltenkte formål. Cyberangrep er enten militære eller sivile, avhengig av hvem som utfører angrepet og hva eller hvem som er målet.

Militære angrep er ofte stater som angriper stater, men de kan også være utført av opprørsgrupper og terrorister. Potensielle militære mål er for eksempel infrastruktur og kommunikasjonssystemer, men det kan også være statlige institusjoner. Sivile cyberangrep er oftest angrep med en intensjon om å tilegne seg økonomisk vinning.

Cyberkriminalitet er kriminelle handlinger som blir utført i cyberdomenet. De fleste kriminelle handlinger foregår på «det mørke nettet» (eng. Dark Web), som kun er tilgjengelig med spesiell programvare, konfigurering av systemer eller autorisasjon. På det mørke nettet finnes det forum for ulovlig våpenhandel, smugling, narkotikahandel, seksuelle overgrep, leiemordere, ekstreme miljøer og andre kriminelle miljøer. Mye av handelen foregår med virtuelle valutaer, slik som Bitcoin.

Cybersikkerhet er sikring av tjenester, informasjon og infrastruktur som er sårbare via IKT. For oss individer er det mye vi kan gjøre for å øke vår sikkerhet, som å jevnlig bytte elektroniske passord og å ha ulike passord på ulike enheter. Større bedrifter har gjerne egne avdelinger som jobber med å sikre seg mot dataangrep.

Cyberangrep og annen alvorlig cyberkriminalitet opererer på tvers av landegrenser. En stor utfordring er at det ikke finnes noe internasjonalt lovverk, noe som igjen gjør at cyberkriminaliteten kan gjennomføres med lav risiko for å bli tatt.

Angrep mot privatpersoner

Angrep mot enkeltindivider er ofte en del av den
økonomiske vinningskriminaliteten. De fleste dataangrep skjer via nettsider og e-post, som regel gjennom implantering av virusprogrammer eller såkalte «trojanske hester», som er skadelig programvare som utgir seg for å være
nyttig, og som mottaker godkjenner på sin data.

Angrep mot bedrifter

Mange bedrifter blir i dag offer for såkalt «ransomware», en type programvare som blokkerer brukerens tilgang til datamaskinen og krever at en løssum blir betalt for at brukeren skal få tilbake tilgangen. Det er veldig krevende å spore hvor hackere eller andre cyberkriminelle operer fra, da slik aktivitet kan gå gjennom servere i mange land. Mye av kriminaliteten forekommer på «dark web», eller dypnettet på norsk, der alt fra planlegging av ran, salg av narkotika og deling av piratkopierte filmer finner sted.

Cyberspionasje

For stater er spionasje, sabotasje og påvirkning de største cybertruslene. Spionasje er den eldste formen for etterretningsaktivitet vi har, men den har endret karakter i takt med digitaliseringen. Mye av spionasjen som foregår i dag innhenter ulovlig informasjon fra andres datasystemer, for eksempel gjennom hacking over internett fra et land langt unna.

Formålet med cyberspionasje er gjerne å skaffe militær-,
økonomisk- eller politisk informasjon, eller industriell kompetanse. Hvis statlige eller ikke-statlige aktører med ondsinnede hensikter får tak i statlig sensitiv eller hemmelig informasjon, kan denne informasjonen i neste omgang misbrukes i en sabotasjeoperasjon eller en påvirkningsoperasjon.

Det er ikke bare hemmelig statlig informasjon som blir brukt i cyberspionasje, også store mengder informasjon om innbyggere, såkalte «big data», kan innhentes og i neste omgang misbrukes. Et godt eksempel er informasjonen Cambrigde Analytica samlet inn fra mer enn 50 millioner amerikanske Facebook-brukere. Denne ble så solgt til Trumps presidentkampanje i 2016, som brukte informasjonen til målrettet politisk reklame mot amerikanske velgere.

Sabotasje og påvirkningsoperasjoner

Sabotasje i det digitale domenet kan være cyberangrep med hensikt å ødelegge kritisk infrastruktur, som i verste fall kan sette digitaliserte land helt ut av funksjon.

Av statlige aktører blir Russland og Kina ansett både av Norge og andre vestlige stater som de største truslene. Påvirkningsoperasjoner er en veldig stor utfordring for stater i dag. Vesten frykter at aktører skal påvirke utfallet av demokratiske valg eller svekke tilliten til statlige styresmakter. Denne bekymringen kom særlig etter Russlands angivelige påvirkning av det amerikanske presidentvalget i 2016 og 2020.

Påvirkningsoperasjoner skjer gjerne gjennom spredning av propaganda og falske nyheter, for eksempel fra trollfabrikker i Russland.

Cyberkrigføring

Cyberangrep kan utvikle seg til å bli cyberkrigføring, og da ofte som et ledd i hybrid krigføring. Et godt eksempel er Ukraina-konflikten, der Russland slo ut store deler av kraftlinjene i landet, som ledd i en langt større operasjon.

Hvordan beskytte oss mot cyberangrep?

I Norge er det Nasjonal Sikkerhetsmyndighet (NSM) som har det generelle hovedansvaret for cybersikkerheten. Politiets sikkerhetstjeneste (PST) har ansvar for cyberkriminalitet, mens Etterretningstjenesten (E-tjenesten) har ansvar for cybertrusler utenfor Norges grenser. Cyberforsvaret har ansvar for å sikre Forsvarets nettverk og datasystemer.

Det har også blitt mer fokus på cybersikkerhet i internasjonale organisasjoner som NATO og EU. Cyberangrep er en stor utfordring for NATO, og siden 2016 har cyber blitt regnet som et fjerde krigsdomene (i tillegg til land, sjø og luft).

Et cyberangrep kan derfor potensielt utløse NATO-paktens artikkel 5, som sier at et angrep på et medlemsland skal regnes som et angrep på alle medlemslandene. En stor utfordring knyttet til dette vil være å bevise at angrepet er bestilt eller ledet av en annen stat, og ikke «bare» enkeltpersoner eller grupper som handler uten at hjemstaten deres er klar over det.

I dag utgjør cyberangrep og cyberkriminalitet en økende trussel – både i Norge og resten av verden. Russland og Kina utgjør de største truslene. Førstnevntes innvirkning i det amerikanske presidentvalget i 2016 og 2020 har vist hvilken innvirkning trusler i cyberdomene kan ha for demokratiske institusjoner.

Norge er et av de mest digitaliserte landene i verden og er dermed svært sårbar. For Norges del har Stortinget vært gjenstand for to større cyberangrep, hvor det første angrepet ble begått av Russland. I tillegg er systemer som tidligere har vært isolerte, som styringssystemer i strømnettet, nå koblet med internettet, dette åpner for flere angrepsflater. Et cyberangrep mot for eksempel strømnettet eller sykehus kan få fatale konsekvenser.

Alt tyder med andre ord på at cyberangrep er en trussel både for nåtiden, og fremtiden.