Undervisningsopplegg: Frigjøringen av Norge

På denne siden finner du undervisningsmateriale knyttet til frigjøringen av Norge og rettsoppgjøret etter krigen. Du finner også forslag til to drøftningsoppgaver, enten til bruk i klassen eller som hjemmeoppgaver.

Folkemengder står rundt en flott kabriolet som kjører forbi med Kongen i baksetet. Vi ser skilt på bygningen bak der det står Velkommen
Kongefamiliens hjemkomst den 7. juni 1945. Foto: Karl Harstad/Oslo Museum (CC BY-SA 4.0).

Introduksjon til tema

Etter fem år med okkupasjon ble Norge frigjort den 8. mai 1945. Selv om Norge led betydelige tap under krigen var de små målt i antall drepte sammenlignet med tapene i andre land som ble angrepet. Ødeleggelsene i landet var også forholdsvis små, med unntak av ett fylke. Finnmark ble «jevnet med jorden» under den tyske tilbaketrekning.

Krigen skulle likevel få varige merker på norsk sikkerhetspolitikk. Gjennom mantraet «Aldri mer 9. april» har myndighetene sørget for at vi ikke – nok en gang – har stått ubevæpnet og forsvarsløse. 

Historisk bakgrunn

På ettersommeren 1944 ble en stor alliert styrke sendt over Den engelske kanal til Normandie i Frankrike. Der møtte de hard motstand, men klarte å bite seg fast, og de angrep deretter tyskerne fra vest, samtidig som sovjetiske styrker presset på fra øst.

Da virket det klart for de fleste at tyskerne snart kom til å tape krigen. Hadde de da gått til forhandlingsbordet, så kunne de ha reddet noe, men Hitler og nazistlederne trodde fortsatt at krigen kunne vinnes, og valgte å kjempe til siste slutt.

Den 8. mai 1945 var de nedkjempet og måtte overgi seg. Det gjaldt også tyske styrker i Norge.

Frigjøringen av Finnmark

Sommeren 1941 hadde Nazi-Tyskland angrepet Sovjetunionen på bred front. De rykket raskt fram, og den første tiden knuste de all motstand.

Tyskerne angrep også Sovjetunionen i nord, fra Kirkenes mot Murmansk på Kolahalvøya. Målet var å bryte de sovjetiske transportlinjene fra havnene i nord til fronten lengre sør. Tyskerne feilberegnet flere forhold, blant annet kulda og en total mangel på veier. Etter en stund kjørte de seg helt fast ved Litsa elven, vest for Murmansk.

Der kjempet de i en stillingskrig i tre år, før russerne høsten 1944 brøt gjennom og presset tyskerne tilbake, godt hjulpet av finske styrker, som nå hadde skiftet side. Etter harde kamper inntok sovjetiske soldater Kirkenes i oktober 1944. Dermed var byen befridd fra tyskerne.

De sovjetiske styrkene rykket fram til Tanaelv i Varanger. Tyskerne trakk seg tilbake helt til Lyngen i Troms og benyttet «den brente jords taktikk» i Finnmark. De tente på og sprengte all bebyggelse. Størstedelen av befolkningen ble tvangsflyttet sørover, men noen flyktet opp i fjellene, og ca. 3.500 mennesker gjemte seg i gruvegangene ved Bjørnevatn utenfor Kirkenes.

Svar-hvitt bilde av utbombede hus
Område i Kirkenes ødelagt i 1944 av tyskerne før sovjeterne kom. Foto: Riksarkivet (offentlig eie)

Så kom de sovjetiske soldatene som befriere, og ga dem som hadde flyktet mat, medisiner og andre nødvendigheter. Naurligvis følte befolkningen stor takknemlighet overfor russerne.

I Finnmark var det også mange som hadde støttet de sovjetiske styrkene fra posisjoner bak de tyske linjene. De ble kalt «partisaner» og utsatte seg for stor risiko. Etter krigen fikk de liten ære og få dekorasjoner. Man fryktet at båndene til russerne var der fortsatt. Dette forårsaket under Den kalde krigen, et litt anstrengt forhold mellom folk i nord og folk lengre sør i landet.

Tyskernes overgivelse

Da krigen var slutt i Tyskland, var det spennende å se hva tyskerne i Norge ville gjøre. De hadde flere hundre tusen soldater i landet, mye mareriell og sterke befestninger. Hadde de valgt å kjempe videre, ville Norge ha blitt en slagmark.

De vest-allierte kunne ha angrepet tyskerne via Sverige, men det er trolig mer sannsynlig at de sovjetiske styrkene i nord ville ha rykket sørover og «befridd» oss. Om de deretter ville ha trukket seg ut igjen, kan vi ikke vite.

Den tyske rikskommisæren, Josef Terboven, innså heldigvis at slaget var tapt, og beordret stopp i krigshandlingene før han tok sitt eget liv. Overgivelsen skjedde fredelig og kontrollert.

Det ble knapt løsnet et skudd da de norske Milorgsoldatene og den såkalte «Politireserven», som var bygd opp i Sverige, kom og avvæpnet tyskerne. De var sikkert lettet over at det endelig var slutt på krigen.

Skriv fra Hjemmefrontens ledelse med overskriften "Vår kamp er kronet med seier. Norge er atter fritt".
Fra Hjemmefrontens ledelse. Foto: ukjent/Nasjonalbibliotekets plakatsamling (offentlig eie).

Noen tyskere, som hadde begått klare krigsforbrytelser, ble arrestert og senere straffet, men de fleste ble samlet i leirer og etter hvert sendt hjem til et utbombet Tyskland. I mellomtiden ble de satt til å rydde opp og utbedre skader. Mange fikk også urimelige oppdrag, som å rydde miner med spiseredskap. Det var i strid med krigens lover og kostet flere tyske soldater livet.

Etterspillet

Etter at Norge var fritt, ble tyskernes krigsfanger satt fri. De skulle også hjem, men mange av de sovjetiske fangene fryktet hjemkomsten. De hadde jo «arbeidet» for fienden og risikerte streng straff. Mange tryglet om å få bli. De ble ikke hørt og ble sendt av sted i kuvogner. Vi vet nå at mange av dem fikk en brutal skjebne.

Noe annet uverdig etter frigjøringen var behandlingen av norske jenter som hadde forelsket seg i tyske soldater. «Tyskertøsene» ble jaget halvnakne ut i gatene, snauklippet og påmalt hakekors. Enda verre var det at mange av «tyskerbarna» i årene som fulgte ble kraftig mobbet under oppveksten.

Mange, som kanskje ikke selv hadde helt «rent mel i posen» benyttet seg av dette, mens andre, som virkelig hadde vært i skuddlinjen, viste stor overbærenhet. Vår største krigshelt, Gunnar Sønsteby, sa: «Krigen er bak oss. Nå skal vi bygge freden, også med det nye Tyskland».

Rettsoppgjøret

De som hadde sviktet under krigen, som enten hadde vært med i Quislings parti, Nasjonal Samling, eller vært med på styre og stell, eller hadde vært soldater på tysk side, ble satt på tiltakebenken og idømt straff. De verste, som landssvikeren Quisling, ble idømt dødsstraff. Andre fikk fengselsstraff av varierende lengde eller bøter. Med tiden ble mange benådet lenge før soningstiden var over.

Alt i alt må man berømme det omfattende, norske rettoppgjøret. Det skjedde i langt mer verdige former enn i mange andre land. Skal man kritisere noe, må det være at man i liten grad tiltalte de mange som hadde tjent store penger på å samarbeide, produsere og bygge for de tyske styresmaktene. Det gjaldt bl.a. flere store entreprenører. De fikk noen saftige bøter, men i gjenoppbyggingen av Norge tjente de igjen store penger.

Svart-hvitt bilde av quisling som inspirerer rekker med soldater
Quisling, som hadde styrt Norge under krigen, ble dømt til døden under rettsoppgjøret. Foto: Ukjent/Riksarkivet (offentlig eie)

Krigens kostnader

Krigen hadde kostet oss mye, men Norge ble langt mindre ødelagt enn mange andre land som hadde vært i krig. Finnmark var unntaket i Norge.

I Finnmark var skadene enorme, og det meste måtte bygges opp igjen fra grunnen. Svenskene, som hadde samarbeidet med tyskerne under krigen, hjalp oss godt med boligbyggingen («Svenskehus»). Det reduserte den bitterheten mange følte overfor Sverige.

Vi skal heller ikke overse at tyskerne i løpet av krigsårene hadde gjort mye for å utvikle norsk industri. De bygde både veier og jernbane, som oftest ved bruk av krigsfanger. Etter krigen kunne vi bygge videre på dette. Det gjaldt også militære forsvarsanlegg og flyplasser, og tyske styrker etterlot seg en mengde våpen og mye annet militærmateriell, som Forsvaret tok i bruk.

Sovjetisk tilbaketrekning

Da freden kom den 8. mai 1945, stod de sovjetiske styrkene fortsatt i Øst-Finnmark. Det var uklart hva de ville gjøre videre. I andre europeiske land som ble «befridd» av sovjetiske styrker, lot Stalin styrkene bli værende etter krigen. Disse landene ble etter hvert tvunget til å innføre kommunistisk ett-parti styre, og de ble automatisk «allierte» med Sovjetunionen.

I Norge trakk Stalin overraskende ut de sovjetiske styrkene i september 1945, ca. fire måneder etter krigens slutt. Hvorfor han gjorde noe annet i Norge enn ellers i Europa, er et ubesvart spørsmål. Kanskje var det i takknemlighet for støtten han mottok fra den norske handelsflåten. Det kan også være at han uansett regnet med at Norge etter hvert ville falle ned «som en moden frukt» på kommunistisk side.

Som sagt: Vi vet ikke sikkert hvorfor, men for oss ble det uansett en lykkelig slutt på krigen. Vi fikk til og med beholde grensene som vi hadde før krigen. Ikke mange land i Europa var så heldige.

Du kan lære mer om frigjøringen ved å ta en titt på Filmavisens nyhetsbulletin fra 1945, dokumentaren ‘Reddet av russerne’ om den sovjetiske frigjøringen av Finnmark, eller dokumentaren om frigjøringen av Norge ‘Norge atter fritt’.

Relevante temaer:

Drøftningsoppgaver

  1. Er det noe dere mener burde ha skjedd annerledes i rettsoppgjøret? Var det riktig å dømme flere, bl.a. landssvikeren Quisling, til døden? Før krigen hadde vi jo avskaffet dødsstraffen i Norge.
  2. Hvorfor fikk vi etter krigen et mye tettere og vennligere forhold til stormaktene i vest enn til vårt naboland Sovjetunionen? Burde vi ha vist større takknemlighet?

Meld deg på nyhetsbrev

Vil du få med deg siste nytt fra oss? Meld deg på vårt nyhetsbrev.