Ugandas selvstendighet har vært preget av politisk ustabilitet og en langvarig kamp mot opprørsgruppen Lord’s Resistance Army. Landet er et av verdens minst utviklede, og regimet går i en stadig mer autoritær retning.
Det er funnet tegn på at det har bodd mennesker nord i Uganda helt siden tre tusen år fvt. Det var imidlertid først på 1300-tallet at det ble dannet mer organiserte samfunn – med kongedømmer i sør og klanbaserte samfunn i nord. I flere hundre år fikk disse menneskene leve relativt fredelig. Fra rundt 1840 ble imidlertid områdene i nord angrepet av Egypt og Sudan på jakt etter slaver. Deretter tok det ikke lang tid før de første europeerne kom til Uganda.
Storbritannia fryktet at tysk ekspansjon på det afrikanske kontinentet ville true Uganda og dermed kontrollen over Nilens kilder som befinner seg i landet. Dette var av stor betydning for de britiske besittelsene i Egypt og Sudan. I 1890 ble Tyskland og Storbritannia enige om at Uganda skulle bli et britisk protektorat. Det innebar at Uganda avstod deler av sin utenrikspolitiske suverenitet til Storbritannia, i bytte mot militær og politisk beskyttelse.
Slik som flere andre afrikanske kolonier, vokste et ønske om selvstendighet frem i Uganda etter Den andre verdenskrig. I 1962 ble landet selvstendig. Dessverre ble de første ni årene som selvstendig stat preget av politisk ustabilitet og maktkamper mellom ledere for ulike folkegrupper. Etter et militærkupp i 1971 tok oberst Idi Amin makten. Dette ble starten på et svært brutalt tiår i ugandisk historie.
De brutale 70-årene
Det tok ikke lang tid før Amin ledet Uganda som diktator. På de åtte årene han satt med makten rakk han å bli kjent som en av Afrikas mest brutale diktatorer. Under Amin ble nesten all utenlandsk ekspertise utvist fra landet. Dette ødela for mye av næringslivet i landet. For eksempel ble over 50 000 asiater som hadde drevet mye av handelsvirksomheten utvist i 1972. Det tok derfor ikke lang tid før vanstyret førte til økonomisk sammenbrudd.
Situasjonen for lokalbefolkningen forverret seg raskt og motstanden vokste. Dette førte til ytterligere overgrep, vilkårlige henrettelser og drap. Flere etniske minoriteter var særlig utsatt for utrenskninger fordi disse hadde støttet Amins forgjenger. Dette gjaldt blant annet acholifolket i nord. Forsiktige anslag estimerer at over 300 000 mennesker mistet livet under Amins styre.
Det var flere mislykkede forsøk på å styrte Amin gjennom 70-tallet. Hendelsene som skulle føre avsettelse ble imidlertid Ugandas angrep på nabolandet Tanzania i 1978. Den tanzanianske hæren slo seg sammen med den tidligere ugandiske presidenten Milton Obote som var i eksil i landet. Sammen klarte de å gjøre nok motstand til å avsette Amin ved statskupp i 1979. Amin ble drevet på flukt, først til Libya og så til Saudi-Arabia. Her levde han i eksil frem til sin død i 2003.
Borgerkrig og ny leder
I kjølvannet av Amins avgang satte 18 ulike eksilgrupperingen seg ned for å drøfte landets fremtid. En kompromisskandidat ble innsatt som landets nye leder, og i 1980 ble det avholdt valg. Dette ble vunnet av tidligere president Obote. Valgresultatet ble imidlertid bestridt av politikeren Yoweri Museveni og flere andre grupperinger som tok til våpnene. Dette ble starten på en borgerkrig som tusenvis av menneskeliv. Borgerkrigen førte etter hvert til at regjeringen brøt sammen og i 1986 kom Museveni til makten etter et statskupp.
Museveni nøt i starten godt av Vestens anerkjennelse og han ble ofte trukket frem som et eksempel til etterfølgelse for andre afrikanske stater. Særlig skyldtes dette at situasjonen i store deler av landet ble mer stabil etter at han kom til makten. Museveni ble i starten ansett som en ny type afrikansk leder. Han var mer åpen og mer interessert i landets utvikling enn mange andre afrikanske ledere på 1990-tallet.
Dette har imidlertid endret seg. Til tross for at flerpartisystem ble innført i 2005, domineres det politiske livet av Museveni og hans parti National Resistance Movement. Regimet går i en stadig mer autoritær retning og opposisjonen har få muligheter til å påvirke ugandisk politikk. Politiske motstandere har også blitt fengslet og forfulgt.
Lord’s Resistance Army
Helt siden slutten av 1980-årene har det vært flere aktive opprørsgrupper i Uganda. De fleste holder til i nord og nordvestlige delene av landet. Dette har resultert i militære aksjoner med formål å svekke regjeringen, men flere har bedrevet ren terrorisering av sivilbefolkningen.
Opprørsgruppen Lord’s Resistance Army (LRA), ledet av Joseph Kony, er den mest kjente av disse gruppene. Den ble etablert i 1987 og både den og dens forgjengere har sitt utspring i Acholiland nord i landet. LRA sier de kjemper for acholifolkets kultur og rettigheter som de hevder marginaliseres av regjeringen.
Trusselen fra gruppen økte utover 1990-tallet, særlig etter at den fikk støtte fra Sudan i 1991. Dette skjedde som en motreaksjon på at Ugandas regjering støttet en opprørsbevegelse i Sør-Sudan. LRA begynte da å etablere leire også i naboland og utvidet sin geriljakrigføring og terrorisering av sivilbefolkningen til både Sør-Sudan, Den sentralafrikanske republikk og DR Kongo.
I over 20 år drev LRA geriljakrig og var særlig beryktet for å kidnappe barn til bruk som barnesoldater eller sexslaver. Tidlig i 2000-årene var situasjonen så prekær at FN omtalte det som en av verdens mest alvorlige humanitære kriser. Over 1,5 millioner mennesker ble drevet på flukt fra sine hjem som følge av massakre og ødeleggelse av hele landsbyer.
I 2007 ble LRA drevet ut av landet, først til Sudan og deretter til DR Kongo. Året etter gikk de tre landene sammen om å kjempe mot LRA. Et krigsforbrytertribunal ble også opprettet for å stille LRA-ledelsen for retten, men liten fremgang har vært gjort på det punktet. Den internasjonale domstolen har utstedt en arrestordre på Kony, lederen av gruppen.
En ung befolkning må løse landets problemer
Situasjonen for kvinners rettigheter og likestilling går fremover. Kvinner er relativt godt representert i politiske organer og omskjæring av kvinner ble forbudt i 2009. Likevel er det fortsatt en lang vei å gå for kvinners rettigheter i Uganda. Når det kommer til rettighetene til og situasjonen for seksuelle minoriteter har landet imidlertid en enda lengre vei å gå. Homoseksualitet er fortsatt forbudt og LHBT-personer blir utsatt for grov diskriminering. Stadig strengere fordømmelse av homofili i landet er i stor grad hjulpet på vei av en økt tilslutning til amerikanske frikirker.
I 2014 undertegnet president Museveni den omstridte anti-seksualitetsloven som skjerper forbudet. Loven innebærer opptil livstid i fengsel for å ha sex med en av samme kjønn. Loven forbyr også personer og organisasjoner å «promotere» homoseksualitet. I tillegg, og til tross for fremgang for kvinners rettigheter, er seksuell- og kjønnsbasert vold et stort problem i landet.
Uganda har en svært rask befolkningsvekst og en veldig ung befolkning. 48 prosent av de 44 500 000 innbyggerne er under 15 år, mens ytterligere 21 prosent er mellom 15 og 24 år. Hele 29 prosent lever under den internasjonale fattigdomsgrensen på 1,25 USD per dag. Forventet levealder er kun 56,3 år. De unge må tidlig i arbeid for å tjene til livets opphold og bidra til familieøkonomien. Dermed blir det generelle utdanningsnivået lavt, og landet går på den måten glipp av kvalifiserte, høyt utdannede mennesker som trengs for å drive landet i riktig retning. Uganda forblir dermed et av verdens minst utviklede land.
Til tross for vanskelige forhold for mange ugandere, er Uganda et av de afrikanske landene som har tatt imot flest flyktninger. I november 2020 befinner det seg rundt 1,4 millioner flyktninger og asylsøkere i landet, hovedsakelig fra Sør-Sudan, DR Kongo, Burundi og Somalia.
Musevenis lange styre
I Uganda er det ingen begrensning på hvor mange ganger en statsleder kan gjenvelges. Ved valget i januar 2021, ble Museveni gjenvalgt for sjette gang. Han kan derfor markere 35 år som landets president. I forkant av valget, ble internett mørklagt og flere mennesker drept i voldelige opptøyer.
Musevenis utfordrer var en 38 år gammel tidligere popstjerne, Bobi Wine. Han ble populær i Uganda gjennom sine tekster om økonomisk og sosial rettferdighet, og er særlig populær blant landets mange ung velgere som er frustrert over den høye arbeidsledigheten og korrupsjonen i landet.
Musevenis forsikringer om at det er han som kan sørge for sikkerhet og økonomisk trygghet for landet, resonnerer imidlertid godt i et land som i årevis har vært preget av vold og ustabilitet. Dette sikret ham valget.
Både EU og FN har imidlertid stilt spørsmål ved om gjennomføringen av valget var i henhold til internasjonale standarder. Kun Den afrikanske union fikk tillatelse til å overvåke valget, og dette ble begrenset til hovedstaden Kampala. En rekke opposisjonspolitikere har blitt trakassert og arrestert i følge FN, og Wine selv ble pågrepet flere ganger i løpet av valgkampen. Han sier han vil utfordre valgresultatet.
Museveni er i dag både statsoverhode og leder for den sittende regjeringen, utpeker visepresident, statsminister og regjeringsmedlemmer. I tillegg er han øverste leder for Forsvaret. Til tross for dette er landets rettsvesen til en viss grad uavhengig. Både høyesterett og grunnlovsdomstolen har kommet i konflikt med presidenten de siste årene da de har tatt til orde for valgreform. Museveni har imidlertid også stor innflytelse på utnevnelse av dommere, noe som påvirker domstolens uavhengighet.