Etter invasjonen av landet i 2003 har Irak slitt med å finne en ny vei. Offer for mange lands interesser og innflytelse, har det irakiske folket måtte utholde borgerkrig og politisk uro i nærmere 20 år.
Ved inngangen av 2003 var Saddam Hussein Iraks ubestridte leder. Saddams parti, Baath-partiet hadde styrt landet siden 1968 og de fleste irakere visste dermed ikke om noe annet. Etter invasjon av Kuwait i 1990 var det derimot innført en rekke strenge sanksjoner mot Irak, og den internasjonale motstanden mot regimet, spesielt fra vestlige land, økte.
Ryktene om at Irak var i ferd med å utvikle masseødeleggelsesvåpen kulminerte i militær konfrontasjon. I mars 2003 invaderte den amerikansk-ledede koalisjonen Irak, delvis som et ledd i den såkalte Krigen mot terror. Det tok ikke lang tid før landet var formelt underlagt okkupasjonsmakten. USA hadde lagt planer for hvem som skulle styre landet og hvordan Irak skulle bli en demokratisk stat, med prosjektet endte i politisk kaos og en borgerkrig som preger landet den dag i dag.
Invasjon og borgerkrig
Allerede i mai 2003 ble de provisoriske koalisjonsmyndighetene innsatt. Selv om operasjonene knyttet til selve invasjonen var kortvarige, og de regulære irakiske styrkene fort ble overvunnet, var det på ingen måte fred. Flere grupper startet umiddelbart motstandskamp og startet geriljakrig mot den vestlige koalisjonen.
Utenom grupperinger med lojalitet til det forhenværende irakiske Baath-regimet, ble al-Qaida fort den mest fremtredende gruppen. Motstanden var størst i områdene rundt Baghdad og i de sunni-dominerte områdene i nord og vest for hovedstaden. I juni 2004 ble makten overlatt til en irakisk overgangsregjering i påvente av at parlamentsvalg skulle bli avholdt.
Hvordan valget skulle gjennomføres ble i midlertidig gjenstand for konflikt. Mange med tilhørighet i sjia-majoriteten mente at ethvert valg måtte være basert på direkte proporsjonalitet, mens denne tanken uroet store deler av befolkningen med sunni-tilhørighet. Frykten var at gruppen ville ende opp underrepresentert og marginalisert i det nye regimet.
Under Saddams regime hadde sunni-minoriteten hatt mye innflytelse. Et proporsjonalt valg ville blidgjøre de delene av sjiaene som hadde vært undertrykt i det forrige regimet, noe mange sunnier redd for. På tross av forsøk på å enes om et felles syn, førte dette til at størstedelen av sunniene boikottet valget til ny nasjonalforsamling i januar 2005.
Politisk overgang
Valget endte med at det største sjia-partiet fikk et knapt flertall i forsamlingen, etterfulgt av det kurdiske partiet og sekulære sjiaer. Oppgaven til den nye nasjonalforsamlingen var å utarbeide forslaget til en ny irakisk grunnlov før nye valg kunne bli avholdt. Utkastet til ny grunnlov ble godtatt i en folkeavstemning i oktober 2005, men et klart flertall av Iraks sunnier stemte imot.
Etter det påfølgende valget inngikk den sjiaislamske sammenslutningen av partier, National Iraqi Alliance (NIA), og den kurdiske sammenslutningen, Democratic Patriotic Alliance of Kurdistan (DPAK), i en koalisjonsregjering. Stillingene som statsminister og president ble fordelt mellom de to alliansene. Nouri al-Maliki (NIA) og Jalal Talabani (DPAK) kom til å sitte som henholdsvis statsminister og president frem til 2014. Selv om valget hadde en høy valgdeltakelse på 70 %, var det på ingen måte slutten på borgerkrigen i landet.
Styrkene fra den vestlige koalisjonen var et tydelig mål. Men, også den irakiske sivilbefolkningen ble ofre for angrep både fra sjia- og sunnimuslimske grupperinger. Disse hadde ofte som mål å ramme medlemmer av den andre gruppen. Det ble som følge av dette sendt flere amerikanske soldater til landet. Antallet fremmede soldater holdt seg hele tiden nær det opprinnelige antallet på 200 000.
Tanken var i midlertidig at soldatene skulle trekkes ut og styringen av landet fullt og helt overlates til de nye irakiske styresmaktene. Arbeidet med å få i stand en avtale om når dette skulle skje dro ut i tid. Først i november 2008 ble en tidslinje for uttrekningen vedtatt. Ifølge planen skulle de siste styrkene være ute av landet innen starten av 2012. Tidshorisonten ble imidlertid fremskyndt etter at Barack Obama ble innsatt som amerikansk president.
Den 15. desember 2011 ble det avholdt en seremoni i Bagdad for å markere at de siste soldatene forlot landet. Dette betydde likevel ikke slutten på utenlandsk involvering i Irak. Det kom fremdeles til å være tilstedeværelse av utenlandske soldater etter invitasjon av irakiske myndigheter.
Den arabiske våren og fremveksten av IS
Den arabiske våren nådde også Irak, og i 2011 brøt det ut protester mot regimet. Myndighetenes voldelige respons flere steder vakte reaksjoner både innenfor og utenfor landets grenser. Det var imidlertid begivenhetene som fant sted i nabolandet Syria, som kom til å få størst betydning for både myndigheter og befolkning i Irak.
Etter hvert som borgerkrigen i Syria utviklet seg, fant de mer radikale gruppene i Irak støtte blant flere islamistiske grupperinger i Syria. I 2013 startet en hittil ukjent gruppe å få oppmerksomhet. Flere og flere angrep ble gjennomført under navnet Den islamske stat (IS). Gruppen hadde sine røtter tilbake til 1999, men vokste frem i sin kjente form etter den amerikansk-ledede invasjonen i 2003.
IS sin ideologi baserer seg på en ekstrem tolkning av islam. Den var i stor grad basert på følelsen av å bli tilsidesatt i det samfunnssystemet som vokste frem etter invasjonen. I 2014 ble IS verdenskjent etter at den viktige irakiske byen Mosul ble erobret. I juni samme år ble et nytt kalifat proklamert.
De neste tre årene kom IS til å bli Iraks store utfordring. Dette forente i stor grad tidligere motstandere mot en felles fiende. Irakiske myndigheter høstet mye kritikk for hvordan den stadig økende trusselen ble håndtert i starten. Mange var sjokkert over hvordan militært materiell og våpen ble etterlatt mens irakiske soldater flyktet fra frontlinjen.
Kampen mot IS
Myndighetene mottok derimot fort støtte fra en hel rekke vestlige land, inkludert Norge, i kampene mot IS. En koalisjon ble dannet med mål om å gjenerobre områdene IS nå kontrollerte. Samtidig var iranske og russiske myndigheter sterkt involvert i kampen mot IS på syrisk side. Også kurdiske grupperinger ble også essensielt for kampene mot terrororganisasjonen.
Samordningen av ressurser og operasjoner viste seg å være effektive, og IS tapte raskt terreng. I desember 2017 mistet organisasjonen de fleste av sine viktigste byer. Statsminister Haidar al-Abadi meldte da at de siste restene av IS-territoriet var gjenerobret. IS sine herjinger hadde satt dype spor og hatt ekstreme humanitære konsekvenser, ofte eksemplifisert med folkemordet på jesidiene.
Fremdeles en sårbar stat
Etter 14 år med krig, uroligheter og beskjeden økonomisk utvikling var, og er, Irak imidlertid et land med store utfordringer. Motstanden mot invasjonen blant flere grupper i befolkningen førte i flere perioder til borgerkriglignende tilstander, også sett bort ifra kampene mot IS. Situasjonen ble heller ikke forbedret ved uttrekningen av amerikanske soldater i 2011.
Det har vist seg utfordrende å stable på beina regjeringer som har tilstrekkelig legitimitet i befolkningen. Mange av gruppene som er i mindretall – slik som sunniene – anser systemet for å være innrettet for å marginalisere. Internasjonale studier ser også ut til å vise at graden av tillit mellom irakiske borgere har sunket dramatisk i perioden 2003 – 2014. Situasjonen i landet gjør det imidlertid vanskelig å drive med omfattende studier. Det er derimot ingen tvil om Irak er et splittet land.
Stormaktsrivalisering
De allerede dyptgående konfliktlinjene i den irakiske befolkningen er blitt forsterket av situasjonen i nabolandene, og det geopolitiske maktspillet i Midtøsten. Det behøves ingen storslagen analyse for å slå fast at USAs interesser i regionen har fått store utslag i Irak. Landet spiller imidlertid også til dels rollen som «slagmark» for Midtøstens stormakter. Dette er spesielt tydelig med tanke på de religiøse konfliktene som raser mellom sunni- og sjiadominerte delene av landet.
De sjiamuslimske myndighetene i Iran har lenge forsøkt å utøve innflytelse over sitt naboland i vest. Iran spiller særlig på at majoritetsbefolkningen i Irak er sjiamuslimer. Det har lenge vært en strategi for styret i Teheran å støtte opp under politiske, og ofte militante, grupper i regionen. Disse brukes som mellomledd for å utøve innflytelse i området.
Dette nettverket ble aktualisert ved hendelsene som ledet opp til drapet på den iranske generalen Qassem Soleimani. Attentatet ble gjennomført på irakisk jord uten godkjennelse av irakiske myndigheter. Det førte til en forverring av forholdet mellom USA og Irak. Utenlandske styrker som hadde vært tilstede som del av kampene mot IS, ble bedt om å forlate landet.
Kurderne
Forholdet mellom Iraks majoritetsbefolkning og den kurdiske delen av befolkningen har også preget landet. Den kurdiske delen av befolkningen holder for det meste til i Nord-Irak. Kurderne har lenge kjempet for økt autonomi, med mål om selvstendighet og etableringen av Kurdistan som egen stat. Konflikten strekker seg langt forbi invasjonen i 2003, og har røtter tilbake til før det overhodet var tale om staten Irak.
Flere kriger er blitt utkjempet, og graden av autonomi i de kurdiske områdene har variert. De kurdiske styrkene gikk under invasjonen inn på amerikansk side. De spilte en stor rolle i kampene mot Saddam Husseins regime. Delvis som følge av dette, ble kurderne i den nye grunnloven tilstått stor grad av selvstyre i Nord-Irak. Konflikten har likevel fortsatt og kontrollen over oljeforekomster i regionen Kurdistan har stått sentralt.
I kampen mot IS ble kurdiske styrker i Irak og Syria uvurderlige. De kurdiske myndighetene ønsket å bruke situasjonen til å gi ny giv til drømmen om selvstendighet. Tanken om en egen kurdisk stat er imidlertid noe flere stater, inkludert Irak, vil gjøre alt de kan for å unngå at realiseres.
Veien mot fred
18 år etter invasjonen av Irak er det fremdeles mye som gjenstår før det irakiske folk kan sies å leve i fred. Invasjonen, sekterisk vold og kampene mot IS har ført til nærmere en halv million døde. Konflikten mellom landets sjiaer og sunnier, samt mellom kurderne og den irakiske staten, forblir i stor grad uløst.
Saddam Husseins fall medførte derimot at mange av sanksjonene som landet var underlagt forsvant. For mange irakere har de 18 siste årene ført med seg større økonomisk trygghet. Økonomien er derimot uproporsjonalt avhengig av oljeeksport, og manglende politisk stabilitet gjør at et enormt potensiale forblir urealisert. I tillegg har flertallet av dagens unge irakere vokst opp med en arbeidsledighet på over 25 % og i et land med utbredt fattigdom. Mange steder mangler det både elektrisitet, rent vann, og helsetjenester.
Siden 2015 har det vært protester i Irak hvert eneste år. I starten av oktober 2019 brøt det igjen ut demonstrasjoner i Bagdad, men av langt større omfang enn tidligere. Disse førte til at statsministeren måtte trekke seg og landet gikk inn i dyp politisk krise. Irak skal avholde valg i oktober 2021, og nåværende statsminister Mustafa al-Kadhimi stiller ikke til gjenvalg. Uavhengige kandidater stiller svakt, og det er forventet at de mektigste partiene vil beholde sin posisjon. Hvordan situasjonen vil utvikle seg er det få som tør driste seg på å spå, men å samle et dypt splittet folk forblir Iraks største utfordring.