Den støvelformede halvøya i Middelhavet har en historie preget av ustabilitet og gjentatte regjeringsskifter. De siste årene har finanskrisen og flyktningkrisen vært blant utfordringene Italia har måttet håndtere.
Gjennom historien har Italia spilt en sentral rolle i Europa. Italia var sentrum for det mektige Romerriket, renessansen og ikke minst den innflytelsesrike katolske kirken. I dag er landet kanskje best kjent som et yndet turistmål, med et verdenskjent kjøkken.
I europeisk sammenheng er Italia et av de mest folkerike landene, og har etter Den andre verdenskrig vært en pådriver for internasjonalt samarbeid. Innenriks har Italia imidlertid vært preget av hyppige regjeringsskifter, mafiavirksomhet, korrupsjonsskandaler og en ustabil økonomi.
Kongeriket Italia
Tross Italias lange historie, ble ikke landet samlet til ett rike før i 1870. Kongedømmet sluttet seg i 1882 til et militært samarbeid med Tyskland og Østerrike-Ungarn – den såkalte trippelalliansen. Landet koloniserte samtidig områder i Øst-Afrika, noe som markerte starten på en imperialistisk periode som siden også sikret kontroll over Libya.
Tross en selvhevdende utenrikspolitikk, var de sosiale forholdene vanskelige både i de italienske byene og på landsbygda. Myndighetene slet derfor med å samle nasjonen og sikre sin autoritet. I stedet vokste det fram ulike revolusjonerende politiske retninger, som anarkisme og sosialisme.
Fra starten var skillet mellom Nord- og Sør-Italia tydelig. Nord-Italia huset det lille som var av industri, mens Sør-Italia var preget av utstrakt fattigdom. Dette skillet har aldri blitt utjevnet, og har definert italiensk politikk gjennom hele statens historie.
Da Den første verdenskrig brøt ut i slutten av juli 1914 var Italia alliert med sentralmaktene, både gjennom trippelalliansen og en hemmelig avtale med de to landene. Forholdet til Østerrike-Ungarn var imidlertid anstrengt. Allerede i august 1914 erklærte derfor Italia seg nøytralt, en status flertallet av den italienske befolkningen støttet.
Likevel annonserte myndighetene i april 1915 at landet skulle gå inn i krigen på Storbritannia, Russland og Frankrikes side. I bytte mot sin krigsinnsats, skulle Italia få større områder ved krigens slutt. Den upopulære krigen førte til store økonomiske tap for Italia og tok rundt 600 000 italienske liv.
Ved fredsforhandlingene etter krigen, krevde derfor Italia enda større gevinster enn de opprinnelig hadde blitt lovet. Dette førte til langstrakte forhandlinger om italienske maktstillinger på blant annet Balkan, uten at Italia kom fordelaktig ut.
Fascismens frammarsj
Indre splid og sosial uro banet vei for ytterliggående politiske strømninger etter krigen. Etterkrigstiden var preget av økonomiske utfordringer. Massiv inflasjon gjorde italieneres sparepenger nærmest verdiløse og arbeidsledigheten var skyhøy. Streiker og opptøyer preget store deler av landet, og mange steder okkuperte arbeidere bedrifter. Dette førte til utbredt frykt for både revolusjon og sosialisme.
I dette kaoset fikk fascismen fotfeste. Ledet av Benito Mussolini vektla fascistene sterk nasjonal enhet, stolthet og selvhevdelse. Dette var populært blant mange italienere som følte seg ydmyket etter at forhandlingene etter Den første verdenskrig ikke hadde nådd fram, i tillegg til den utbredte misnøyen med den sosiale- og økonomiske situasjonen i landet.
Svartskjortene – som de væpnede uniformerte gruppene til fascistene ble kalt – startet et væpnet opprør mot venstresiden. Etter å ha styrtet flere lokale styresmakter, rettet svartskjortene oppmerksomheten mot de sentrale styresmaktene. I 1922 startet de en slags væpnet invasjon av hovedstaden, kalt «marsjen mot Roma».
I håp om å unngå borgerkrig, valgte kongen å be Mussolini danne ny regjering. I første omgang var Mussolini statsminister for en koalisjonsregjering, der fascistene var avhengig av samarbeid med flere partier. Veien til diktatur skulle imidlertid ikke vise seg å være lang.
Den fascistiske staten og andre verdenskrig
Etter å ha fått gjennom endringer i valgloven, sikret fascistene seg mye makt ved valget i 1924. Samme året ble det brudd mellom fascistene og de fleste borgerlige samarbeidspartiene. Mussolini kunne dermed utvide fascistenes makt i regjeringen. I 1925 erklærte Mussolini Italia for et diktatur. Etter dette ble valg avskaffet, pressen undertrykt og myndighetene forsøkte innstendig å indoktrinere befolkningen i fascismen.
I utenrikspolitikken, inntok Italia en nasjonalistisk og aggressiv holdning overfor sine kolonier. Forsvaret ble samtidig rustet kraftig opp. Den andre verdenskrig skulle imidlertid avsløre at økonomien ikke kunne opprettholde de ambisiøse prosjektene.
I 1940 valgte Mussolini å gå inn i krigen på Tysklands side. Etter flere nederlag, ble Italia nødt til å søke støtte fra Tyskland, og tyske tropper ble stasjonert i Italia. Dette var en stor ydmykelse for det nasjonalistiske fascistpartiet.
Gradvis mistet Mussolini støtten selv fra sine egne partifeller, og i juli 1943 ble han avsatt. Den nye regjeringsmakten oppløste Det fascistiske partiet. Regjeringen fikk i stand våpenhvile med de allierte og erklærte krig mot Tyskland i oktober 1943.
Selv om Tyskland umiddelbart tok kontroll over store deler av Nord-Italia, ble områdene gradvis gjenvunnet av de allierte. Italias sterke mann gjennom et tiår, Mussolini, ble tatt til fange og drept av en gruppe partisaner – de som kjempet for Italias frihet fra fascismen – i april 1945.
Etterkrigstiden
Fascismen hadde tilsidesatt mesteparten av Italias konstitusjonelle system. Etter krigen startet derfor arbeidet med å lage en ny grunnlov, som ble vedtatt i 1947. Samtidig ble monarkiet avskaffet etter et knapt flertall under en folkeavstemning i 1946, og Den italienske republikk ble opprettet.
I 1948 ble det første valget etter krigen avholdt. Det kristelig-demokratiske partiet stakk av med seieren, og ble en sentral aktør i italiensk politikk hele siste halvdel av 1900-tallet.
Ettersom Italia hadde vært på den tapende siden av krigen, måtte landet avstå territorier til både Jugoslavia og Hellas i fredsavtalene. Det ble også trukket nye grenselinjer mellom Italia og Frankrike, og Italia måtte gi avkall på alle sine kolonier og betale krigsskadeerstatning til flere land.
Med Den kalde krigen i anmarsj, inntok Italia en utenrikspolitikk som var tydelig orientert mot Vest-Europa og USA. Som et av de grunnleggende medlemmene, ble Italia med i NATO i 1949, og gjennom Marshallhjelpen ble økonomien dratt i gang. Italia var med å etablere Det europeiske kull- og stålfellesskap i 1951 og siden Det europeiske økonomiske fellesskapet (EEC) – forløperen til EU – i 1957. Dette var med å sikre landet rask økonomisk vekst.
Økonomiske utfordringer
På relativt kort tid klarte Italia å bli en ledende industrinasjon med god økonomisk vekst. Dette gjaldt imidlertid primært for Nord-Italia. Sør-Italia var fremdeles underutviklet og hadde lite industri. Dette til tross for at regjeringen forsøkte å oppmuntre til investeringer og industrialisering.
Den gode økonomiske veksten i nord dabbet imidlertid av på slutten av 1960-tallet. Arbeidsledigheten steg, og flere større streiker senket produksjonsnivået. På 1970-tallet ble Italia rammet av nok en økonomisk krise som følge av den internasjonale økonomiske krisen og høye oljepriser. Samtidig ble mafiavirksomhet et utbredt problem, og Italia ble rammet av terrorangrep fra både høyre- og venstreradikale grupperinger.
På 1990-tallet var Italias økonomi igjen i vekst, men på grunn av store utgifter til helsesektoren og pensjonsutbetalinger, gikk det offentlige budsjettet likevel i minus. Statsgjelden økte, og da Italia skulle tre inn i Den europeiske union på starten av 1990-tallet ble det klart at landet ikke oppfylte de økonomiske kravene for medlemskap.
1990-tallets politiske skifte
Omfattende korrupsjonsskandaler førte til at hele det politiske landskapet i Italia ble endevendt på 1990-tallet. Kristelig-demokratene, som hadde vært det dominerende partiet gjennom hele etterkrigstiden, var blant flere av de etablerte partiene som gikk med i dragsuget av skandalene. I deres sted dukket nye partier opp.
Partiet Lega Nord, med sin anti-korrupsjonsprofil, opplevde betydelig framgang i denne perioden. Partiet ble opprettet som en samling av flere norditalienske bevegelser. Disse var forent i ønsket om at det velstående Nord-Italia skulle løsrives fra det mindre utviklede Sør-Italia. Samtidig tok partiet sterk avstand til den etablerte politiske eliten.
I 1994 stiftet forretningsmannen Silvio Berlusconi partiet Forza Italia. Berlusconi skulle bli en ledende politisk skikkelse i Italia. Han stod for omfattende økonomisk liberalisme, med privatisering og kutt i offentlige utgifter som sentrale programposter. Samme året vant Berlusconis valget, og dannet en koalisjonsregjering med Lega Nord. Den gamle politiske eliten var dermed byttet ut.
Berlusconi tok makten i Italia i to omganger til – sist fra 2008 til 2011 – og er republikkens lengstsittende statsminister. Hans regjeringstid var kjennetegnet av en tydeligere maktkonsentrasjon hos statsministeren. Berlusconi selv var en kontroversiell karakter som blant annet stod tiltalt for korrupsjon. Han førte også en mer euroskeptisk utenrikspolitikk, og knyttet Italia nærmere USA gjennom sin regjeringstid.
Finanskrisen og flyktningkrisen
Finanskrisen i 2008-2009 rammet Italia hardt. På slutten av 1990-tallet hadde Italia ført en nøktern økonomisk politikk, som var med å sikre landet medlemskap i EUs økonomiske- og monetære union. Italia gikk imidlertid inn i unionen som det landet med høyest statsgjeld og lavest økonomisk vekst.
Det økonomiske kriseåret 2009 førte til at statsgjelden økte dramatisk, det samme gjorde budsjettunderskuddet. Økonomien stupte, og etter hvert ble Italia ansett som en trussel for hele euro-samarbeidet.
I 2011 gikk Berlusconi av, og økonomiprofessor Mario Monti overtok statsministerposten. Gjennom en regjering bestående av eksperter, skulle Monti få orden på økonomien. Hans omfattende innstrammingstiltak falt imidlertid ikke i god jord hos velgerne.
Ved valget i 2013 måtte Montis regjering gå av, etter å kun ha oppnådd 10 % av stemmene. Fra 2013 til 2018 satt sentrum-venstre partiet Det demokratiske parti med makten. Den nye regjeringen klarte å få landet ut av den økonomiske krisen. Både arbeidsledigheten og statsgjelden gikk betydelig ned, men begge er fremdeles blant de høyeste i Europa.
Det demokratiske parti fikk imidlertid nok en utfordring i fanget da de tok over makten, nemlig flyktningkrisen. I 2014 ankom over 170 000 båtflyktninger Italia. Selv om tallene har gått ned, ankom det likevel 11,000 flyktninger i 2019. Belastningen på italienske havnebyer har vært stor, og italienske myndigheter har vært blant pådriverne for et mer solidarisk asylfordelingssystem i EU.
De siste årene har Italia har fått kritikk for flere kontroversielle tiltak for å stoppe migrasjonsstrømmene. Blant annet har myndighetene betalt libysk kystvakt for å plukke opp migranter i Middelhavet og sende dem tilbake til Libya.
Italia i dag
Ved parlamentsvalget i 2018 ble Femstjernersbevegelsen valgets store vinner. Partiet oppstod opprinnelig som et protestparti mot den etablerte politiske eliten i Italia, men har fått betydelig oppslutning som følge av sin anti-innvandringspolitikk.
Lega Nord hadde i forkant av valget skiftet navn til Lega for å understreke at partiet ikke lenger prioriterte nord-italiensk løsrivelse. Dette ga partiet innpass blant sør-italienske velgere, og sikret Lega posisjonen som det største partiet på høyresiden, foran Berlusconis Forza Italia.
Forhandlingene om regjeringskoalisjon tok tid, men i mai 2018 ble et regjeringssamarbeid mellom Femstjernersbevegelsen og Lega etablert. Guiseppe Conte ble Italias nye statsminister i en regjering som ble omtalt som den første vest-europeiske populistregjeringen. Koalisjonen holdt imidlertid kun ett år da lederen for Lega brøt samarbeidet.
Noen måneder senere presenterte Conte en ny regjering, men heller ikke denne skulle vare. I januar 2021, leverte Conte sin oppsigelse etter at han mistet flertallet i nasjonalforsamlingen. I februar fikk Italia en ny statsminister – Mario Draghi, tidligere sjef for Den europeiske sentralbanken. Han har fått bred støtte fra hele det politiske Italia, og hylles som redningen for den turbulente tiden Italia går gjennom som følge av koronapandemien.
Hyppige politiske skifter og vedvarende økonomiske utfordringer – særlig mellom Nord- og Sør-Italia – fortsetter å definere italiensk politikk. Flyktningkrisen og koronapandemien skaper imidlertid nye utfordringer for landets regjering. Det gjenstår å se om Draghi blir redningen Italia har ventet på, og hvor lenge hans koalisjon holder – kanskje helt til neste valg som skal avholdes senest i juli 2023?