Islamistisk ekstremisme

Selv om trusselbildet i Europa de siste 20 årene har fokusert på islamistisk ekstremisme, så er det ikke denne formen for ekstremisme som historisk har preget det europeiske terrorbildet. Islamistiske ekstremister startet først med angrep i Europa på slutten av 1980-tallet. Historisk snakkes derfor ofte om tre faser i islamistisk terrorisme i Europa.

Fase en starter i Frankrike, og knyttes til terrorangrep i kjølvannet av borgerkrigen i Algerie i 1992. Fase to kom mot 2000-tallet, da det vokste fram en rekke ekstreme islamistnettverk i Europa med tilknytning til terrorgruppen al-Qaida. Utviklingen har gått mot mer omfattende angrep, med større dødelighet og ødeleggelser.

Al-Qaida var den første gruppen som markerte seg som en ekstrem islamistisk gruppe med globale terrormål. Den 11. september 2001 gjennomførte gruppen et angrep der i underkant av 3000 amerikanere drept i den verste terrorhandlingen i moderne historie.

Bombeangrepene i Madrid i mars 2004 er det første store angrepet gjennomført av ekstreme islamister på europeisk jord. Totalt ble 192 mennesker drept og flere tusen skadet.

Den tredje og siste fasen startet i 2015, med angrepet på det satiriske ukemagasinet Charlie Hebdo i Paris. Siden da har Europa blitt rammet av en rekke dødelige terrorangrep. Bak står terrorgruppen Den islamske stat (IS) eller personer som enten sympatiserer eller har blitt inspirert av den ekstreme grupperingen.

Mange ulike begreper brukes i forbindelse med islamistisk ekstremisme.

Islamisme

En politisk ideologi med formål om å innføre islamsk lovgivning (sharia) og etablere islamske stater. Islamister ønsker med andre ord at samfunnet skal styres ut i fra en konkret tolkning av religionen islam. Islam forstås dermed ikke kun som en religion, men som verdigrunnlaget for et politisk system basert på Koranen.

Islamister kan dermed argumentere og jobbe for sine mål innenfor demokratiet ved å være en ikke-voldelig politisk retning basert på islam som religion. Til en viss grad kan islamisme sammenlignes med politiske retninger som eksempelvis bygger på et hindukonservativt eller kristentkonservativt verdisyn. Det må imidlertid nevnes at av de 1,6 milliardene muslimer i verden, anser de færreste seg selv som islamister.

Islamistisk ekstremisme

Når det er snakk om islamistisk ekstremisme, tas derimot voldelige virkemidler i bruk for å nå de politiske målene. Hovedmålene er politisk endring, og bygger på en ekstrem tolkning av Koranen.

Dette gjør at de færreste muslimer ansees som «rettroende», og både de, Vesten og Israel presenteres som fiender. I tillegg ønsker de et samfunn styrt etter en ekstrem tolkning av sharia og opprettelsen av ekskluderende islamske stater.  For å oppnå disse målene er terrorisme et mye brukt voldelig virkemiddel.

Jihadisme

Nært beslektet med islamistisk ekstremisme. «Jihadisme» betyr hellig krig. Dette omtales ofte som den ideologiske retningen innen ekstrem islamisme. Her gis det belegg for å ta i bruk vold og terrorisme som virkemidler mot det som ansees som fiender. Jihadister mener at voldelig kamp og terrorisme er den eneste løsningen.

For muslimer generelt, misbruker ekstreme islamistiske religionen islam ved at de tolker det som rettferdig å bruke vold for å oppnå sine mål. Dette er fordi deres muslimske tro forbyr vold og terror. Av de som forfekter islamisme som politisk ideologi, er det også svært få som er villig til å bruke vold får å oppnå sine mål. Dette er viktig å ha i mente, da det er et markant skille mellom religionen islam og den ekstreme politiske ideologien ekstrem islamisme på den andre siden.

Muslimer generelt har ingenting med islamistisk ekstremisme å gjøre, og sivile muslimer er også de som oftest blir drept i terrorangrep begått av islamistiske ekstremismer.

Terroranslag fra ekstreme islamister i Europa har blitt begått både av soloterrorister og av etablerte terrororganisasjoner. Soloterroristene har imidlertid vært enten sympatisører eller blitt inspirert av terrorgruppene. Sammenlignet med andre former for ekstremisme, for eksempel høyreekstremisme, kjennetegnes islamistisk ekstremisme i større grad av organisering i form av grupperinger.

Grupperingene har ofte fotfeste i land i Midtøsten eller Afrika, men med såkalte «terrorceller» eller mindre nettverk i andre land. Dette skyldes grupperingenes internasjonale fokus. De siste årene har de største og mest dødelige gruppene vært Taliban, IS, Boko Haram, Al-Shabaab og al-Qaida.

Trusselen i dag kommer hovedsakelig ifra soloterrorister rekruttert på internett, med mer eller mindre konkret tilknytning til en av de overnevnte gruppene. Dette var blant annet kjennetegnet ved en rekke av angrepene som forekom i den tredje bølgen av islamistisk ekstremisme i Europa. I tillegg er frykten høy for såkalte Mumbai-angrep – det vil si parallelle, godt planlagte angrep i byområder.

I dag er trusselbildet i endring. Trusselen fra høyreekstreme aktører har økt. Samtidig er islamistisk ekstremisme fortsatt en trussel. Sahel-regionen i Afrika er nå episenteret for terrorisme, med flere dødsfall enn både Sør-Asia, Midtøsten og Nord-Afrika (MENA) til sammen.

Selv om terrorgruppen IS sin drøm om et kalifat i Syria gikk i grus, har man de siste årene sett at gruppen har fått økende fotfeste i ulike afrikanske land. IS er nå verdens dødeligste terrorgruppe, fulgt av henholdsvis Al-Shabaab, BLA i Pakistan, og JNIM – alle ekstreme islamistgrupper. 

 En annen faretruende utvikling er Taliban, som fyller «tomrommet» etter IS, og gjennomfører en rekke angrep i Afghanistan. Afghanistan er i 2023 landet som, for fjerde år på rad, blir mest påvirket av terrorisme. Burkina Faso og Somalia følger tett etter. 

Selv om denne typen ekstremisme er langt mindre aktiv i vår del av verden enn tidligere, vil ideologien trolig leve videre så lenge man ikke får løst de underliggende problemstillingene knyttet til konflikt, fattigdom, undertrykkelse, korrupsjon og svake statsdannelser.