Tsjetsjenia – konflikten som gikk over?

I dag slåss Tsjetsjenia for Putins Russland på slagmarkene i Ukraina. Men det har ikke alltid vært slik. Tsjetsjenia, denne fattige republikken i Nord-Kaukasus, har vært åsted for en rekke kriger og konflikter. Ønsket om selvstendighet og løsrivelse fra Russland har tidligere stått sterkt.

Hovedstaden Grozny og «Tsjetsjenias hjerte-moskeen». Foto: Rasul70/CC BY-SA 3.0

Allerede på 1800-tallet kjempet russiske styrker for å ta kontroll over Kaukasus. I 1859 lykkes Russland i å erobre Tsjetsjenia. Få år etterpå ble det satt i gang en omfattende deportasjon av tsjetsjenere til Tyrkia.

Etter revolusjonen i Russland i 1917 dannet de kaukasiske statene en uavhengig føderasjon. Den skulle imidlertid ikke vare lenge. Føderasjonen gikk i oppløsning allerede året etter. Den røde armé, altså sovjetrussiske styrker, erobret så regionen. I 1922 ble de kaukasiske statene innlemmet i Sovjetunionen. Det skjedde imidlertid ikke uten motstand. Partisanene gjemte seg i fjellene, og det var gjennom 30-tallet adskillige kamper mot sovjetiske styrker. Den tsjetsjensk-ingusjetiske republikk ble dannet i 1936, som en autonom republikk i Sovjetunionen.

Tsjetsjenia (i rødt) ligger i Kaukasus-regionen, sørvest i Russland. Illustrasjon:Tubbs/ CC BY-SA 3.0

Etterkrigstiden

Under 2. verdenskrig ble tsjetsjenerne beskyldt for å samarbeide med tyskerne. De sovjetiske sanksjonene var knallharde. Store deler av befolkningen ble deportert til Sentral-Asia, og Den tsjetsjensk-ingusjetiske republikken ble oppløst. Naboene Dagestan, Nord-Ossetia og Georgia delte landområdene mellom seg.

Etter Stalins død i 1957 ble republikken gjenopprettet, og de deporterte fikk lov til å vende tilbake. Det var ikke problemfritt. Andre mennesker bodde nå i hjemmene de hadde blitt tvunget til å forlate. De ble imidlertid gitt muligheten til å kjøpe tilbake sine egne eiendommer.

I 1991 går Sovjetunionen i oppløsning, og med det blir også Den tsjetsjensk-ingusjetiske republikken igjen oppløst. De tsjetsjenske myndighetene, under ledelse av Dzjokar Dudajev, benyttet anledningen til å erklære sin uavhengighet. Befolkningen var splittet – både gamle partitopper og religiøse, islamske ledere var imot uavhengigheten.

I 1992 nekter Tsjetsjenia å undertegne en ny føderasjonsavtale med Russland, og i 1993 velger Dudajev å oppløse parlamentet og innførte direkte presidentstyre. En borgerkrig brøt ut, og russiske myndigheter involverte seg raskt i opprøret. I 1994 ble det med russisk støtte foretatt et mislykket kuppforsøk mot Dudajev – og med det brøt også den første tsjetsjenske krigen ut.

Den første tsjetsjenske krig

Aslan Maskhadov. Foto: Natalia Medvedeva/ CC BY-SA 3.0

I november 1994 rykket russiske styrker fram mot hovedstaden i Tsjetsjenia, Groznyj. De møtte hard motstand fra tsjetsjenerne, som igjen tok til fjellene for å drive geriljakrig. Frontene var harde, med bakholdsangrep og sabotasje fra de tsjetsjenske geriljakrigerne og brutale hevnaksjoner mot den lokale sivilbefolkningen fra russernes side. Tsjetsjenerne sto også bak to gisselaksjoner inne på russisk territorium, en i Budjonnovsk i 1995 og en i Kizljar i 1996. I april 1996 blir Dudajev drept av en russisk rakett. Kampene fortsetter imidlertid, og i begynnelsen av august lykkes tsjetsjenerne med å gjenerobre Groznyj.

Knappe to år etter invasjonen velger Russland å inngå en fredsavtale som ga Tsjetsjenia en stor grad av selvstyre. Den såkalte Khasavjurt-avtalen ble undertegnet den 31. august 1996. De russiske styrkene trakk seg ut av området, og spørsmålet om Tsjetsjenias fremtidige status ble utsatt med 5 år. I januar 1997 blir Aslan Maskhadov valgt til president i Tsjetsjenia. Han hadde tidligere kjempet som divisjonsgeneral under Dudajev. Som i alle kriger er det vanskelig å anslå tapstall, men det antas at et sted mellom 50 – 100 000 mennesker, de fleste sivile, mistet livet i Den første tsjetsjenske krig.

Den andre tsjetsjenske krig

Oppslutningen om fredsavtalen var imidlertid ikke like stor hos alle parter. Presidenten hadde vanskeligheter med å samle de ulike opprørsgruppene. Geriljalederne ville heller ikke la seg avvæpne. I et forsøk på å samle støtte, særlig blant radikale islamister, valgte den i utgangspunktet relativt moderate president Maskhadov å innføre sharialover i landet i 1998.  

Sjamil Basajev, en tsjetsjensk nasjonalistleder og islamist, valgte allikevel å gå til angrep på Dagestan, mot presidentens ordre. Hans mål var å opprette et muslimsk emirat i Kaukasus. I august 1999 tok han kontroll over flere landsbyer i naborepublikken.

Parallelt ble det utført en serie med nattlige terrorbomber mot boligblokker på russisk territorium, i storbyer som Moskva, Volgodonsk og Bujnaksk. Fire kraftige eksplosjoner førte til at nærmere 300 mennesker ble drept. Det ble aldri presentert noen bevis for at det virkelig var tsjetsjenske terrorister som sto bak angrepene, men i den russiske opinionen vokste kravet om å gjøre noe med Tsjetsjenia.  

I september 1999 ble det foretatt russiske luftangrep mot angivelige terroristbaser i Tsjetsjenia. Dette ble fulgt av en bakkeoffensiv, og russiske styrker gikk nok en gang mot den tsjetsjenske hovedstaden Groznyj. Mange flyktet over grensen til Ingusjetia. I februar 2000 inntok russerne hovedstaden. Gradvis utvikles konflikten til en ny geriljakrig. Det ble allikevel startet en slags normaliseringsprosess også.

I 2003 vedtas en ny tsjetsjensk grunnlov og samme år avholdes et presidentvalg der Moskvas håndplukkede kandidat Akhmad Kadyrov går av med seieren. Etter at Kadyrov blir tatt av dage av separatistene allerede året etter, overtar Alu Alkhanov presidentembete. Det er imidlertid Kadyrovs sønn, Ramzan Kadyrov som styrer i kulissene. I 2006 blir han statsminister, og når han fyller 30 år (minimumsalderen for en president i Tsjetsjenia) året etter, blir han utnevnt til ny president.

Kamp mot terror?

Russerne høstet internasjonal kritikk for måten Tsjetsjeniakrigen ble utkjempet på, men erklærte selv at det dreide seg om en antiterroroperasjon. Når USA selv ble rammet av terrorangrep den 11. september 2001, ble også den vestlige verden fokusert på kampen mot terror. Det utløste også en større forståelse for det russiske synet på Tsjetsjenia-konflikten.

Russland fortsatte å bli rammet av større terroraksjoner. En av de mest kjente var angrepet på Dubrovka-teateret i Moskva, i oktober 2002. Under ledelse av Movsar Barajev inntok 40-50 terrorister bygningen. De erklærte seg å være fra gruppen SPIR, Special Purpose Islamic Regiment, og besto både av menn og kvinner. Kvinnene fikk etter hvert kalle navnet «de sorte enker».  Kravet fra gisseltakerne var at alle russiske styrker skulle trekkes ut av Tsjetsjenia. Rundt 850 mennesker ble holdt fanget i teateret i tre dager. Gisselsituasjonen endte på dramatisk vis, da russiske spesialstyrker brukte giftgass for å sette terroristene ut av spill, før de stormet teateret. 39 terrorister mistet livet, i tillegg til 129 gisler. Sjamil Basajev tok i ettertid på seg ansvaret for aksjonen, mens Tsjetsjenias daværende president Aslan Maskhadov fordømte den.

Utenfor gymsalen til Barneskole nr.1. i Beslan. Det var i dette bygget de fleste gislene ble holdt. Foto: Office of Congressman Tom Tancredo/Public domain

Barneskolen i Beslan

Basajev sto også bak en annen oppsiktsvekkende og brutal aksjon. I september 2004 ble en barneskole i Beslan, Nord-Ossetia angrepet av rundt 30 terrorister. Omtrent 1200 personer, de fleste barn under 14 år, ble tatt til fange og holdt som gisler i tre dager. Noen klarte å flykte, mens andre ble drept allerede første dag av dramaet. Resten ble holdt fanget i gymsalen, uten tilgang på mat og drikke. Fortvilte foreldre og pårørende samlet seg utenfor skolebygget. Avslutningen på gisselaksjonen ble kaotisk. Etter at enkelte sprengladninger skal ha blitt utløst inne på skolen, stormet russiske spetsnaz-styrker bygget. Skuddveksling med gisseltagerne fulgte, som benyttet seg av gislene som menneskelige skjold. Den tragiske utgangen ble at hele 334 mennesker ble drept og flere hundre alvorlig skadd.

Minnevegg for noen av ofrene i Beslan. Foto: Aaron Bird/CC BY 2.0

Også denne gangen fordømte tidligere president og nå separatistleder Maskhadov det inntrufne, og mente at det satt tsjetsjenernes sak i et dårlig lys. Putin avslo imidlertid nye samtaler med det han kalte barnemordere. I mars 2005 blir Aslan Maskhadov drept av russiske kommandosoldater og begravet på ukjent sted. Sjamil Basajev mister livet i Ingusjetia året etter, under uklare omstendigheter. Dokka Umarov tok så over som separatistleder, og erklærte opprettelsen av et Kaukasus-emirat i 2007. Han blir heller ikke sittende lenge, og etterhvert skaller mange av emiratets støttespillere over til IS.

Tsjetsjenia i dag

I 2009 trakk Russland ut de militære styrkene av Tsjetsjenia. Ramzan Kadyrov sitter fortsatt med makten, og har etablert seg som en sterk støttespiller for Vladimir Putin. Kadyrovs Tsjetsjenia er langt fra noe demokrati. En sterk personkult rundt Kadyrov som lederskikkelse har vokst fram, og korrupsjon er svært utbredt. Tsjetsjenia er en fattig region, som i stor grad er avhengig av overføringer fra den russiske staten.

President Vladimir Putin og Ramzan Kadyrov i 2018. Foto: Kremlin.ru/CC BY 4.0

Separatistbevegelsen har ingen sterke lederskikkelser per i dag, og er heller ikke egentlig noen nasjonal frigjøringsbevegelse lenger. Religionskonflikter basert på radikal islamisme splitter også tilhengerne, mellom de som kjemper for Kaukasus-emiratet og de som har sluttet seg til IS/Den islamske stat.  Enkelte terroraksjoner kan fortsatt forekomme.

På overflaten kan det se ut til at Tsjetsjenia-konflikten er avsluttet, og at dagens Moskva-tro ledelse sitter trygt i stolen. I Ukraina-konflikten har Kadyrov engasjert seg sterkt på russisk side, og skal ha sendt tsjetsjenske styrker ut på slagmarken. Han har kritisert Russland for å fare for mildt fram mot motstanderne. I begynnelsen av oktober gikk Kadyrov endog ut og oppfordret Russland til å vurdere bruk av taktiske atomvåpen i konflikten.

Men det er delte meninger om hvor stor støtte Kadyrov egentlig har i den tsjetsjenske befolkningen. Presidenten styrer med rå makt, og er helt avhengig av støtten fra Putin. Enhver opposisjon blir slått hardt ned på. Om Ukraina-krigen leder til Putins fall, kan nok Kadyrov fort gå med i dragsuget.

Meld deg på nyhetsbrev

Vil du få med deg siste nytt fra oss? Meld deg på vårt nyhetsbrev.