Tyrkia -litt europeisk, men mest asiatisk. Portvokter til Svartehavet, buffer mellom øst og vest og NATO-medlem siden 1952. Tyrkia er et land som ofte går sine egne veier. Hvor godt kjenner du vår østligste allierte?
Dagens etterkommere etter Det ottomanske imperiet setter fortsatt sine fotavtrykk på den internasjonale arenaen. Økonomien kvalifiserer til en plass i G-20, og med sine nærmere 800 000 soldater rangerer nettstedet Global Firepower Tyrkia som verdens 11. største militærmakt i 2023.
Som en av NATOs største militærmakter skapte det store overskrifter da Tyrkia i 2017 valgte å kjøpe det russiske luftvernrakettsystemet S-400. Dagens våpensystemer er i høy grad sammenkoblet, og beslutningen skapte bekymring for informasjonsdeling østover – ikke minst angående de høyteknologiske F-35 flyene. Det gjorde at USA kansellerte salget av den nye flytypen til Tyrkia.
Tyrkia og Ukraina-krigen
Tyrkia er en godt etablert regional stormakt i Midtøsten, og med sin geografiske plassering har Tyrkia nå også fått en viktig rolle å spille i Ukraina-krigen. Den eneste maritime adkomstveien til Svartehavet er gjennom Bosporos og de tyrkiske stredene. Tyrkia sitter med nøkkelen, enten det gjelder korntransport ut eller marinefartøy inn i området.
Tyrkias president Recep Tayyip Erdogan har opprettholdt dialogen med både Russlands president Vladimir Putin og Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj. Tilsynelatende er forholdet godt til begge parter. Flere ganger har Tyrkia fått gjennomslag for avtaler angående korneksporten fra Ukraina. I fjor solgte Tyrkia droner til Ukraina, som er et nyttig våpen i landets motstandskamp mot den russiske invasjonen. Samtidig har landet avtaler om gasseksport fra Russland gjennom den såkalte Turkstream-ledningen.
En følge av Ukraina-krigen var også at våre naboland Sverige og Finland søkte medlemskap i NATO. Tyrkia, sammen med Ungarn, har vært bremseklossene i denne prosessen. Finland kunne omsider ønskes velkommen tidligere i år, men Sverige venter fortsatt på den endelige godkjenningen. Siden NATO er et konsensus-system – altså basert på enstemmighet – vil Tyrkia ha en avgjørende røst også her.
Erdogans Tyrkia
President Erdogan har lenge sittet trygt ved makten i Tyrkia. Siden 2014 som president, og helt siden 2003 som statsminister. I 2001 var han med å stifte AKP – Rettferds- og utviklingspartiet. Partiet definerer seg som konservativt demokratiske, og er forankret i en sterk islamistisk tradisjon. Religionen har de siste årene fått en stadig tydeligere plass i samfunnet. Sekularismen – prinsippet om en ikke-religiøs stat – har i økende grad blitt utfordret. Det tyrkiske militæret, som på mange måter har vært sekularismens forsvarere, har fått en svakere rolle. Den statlige kontrollen over media har blitt sterkere. Samtidig har det vært tatt nye grep for å samle mer makt til presidentembetet.
I 2016 ble et kuppforsøk mot presidenten stanset, og oppgjøret med potensielt involverte ble omfattende. Over 100 000 offentlig ansatte ble fengslet eller avsatt.
I 2017 fikk Erdogan gjennomslag for omfattende grunnlovsendringer. Tyrkia gikk delvis vekk fra parlamentarismen, og avskaffet statsministerposisjonen. I stedet er det nå presidenten som utpeker og leder regjeringen. Dette åpner for en tettere maktbase rundt presidenten. (Blant annet ble hans egen svigersønn, Berat Albayrak, utpekt til finansminister etter valget i 2018.)
CHP
Motkandidaten i årets presidentvalg var Kemal Kilicdaroglu. Han stilte for CHP – Det republikanske folkeparti. Navnet til tross er CHP et sosialdemokratisk parti som står for en sentrum-venstrelinje. De ønsker en sterk, ikke-religiøs nasjonalstat og utbredt statlig styring av økonomien.
Partiet har en lang historie, og ble grunnlagt allerede ved dannelsen av det moderne Tyrkia. Mannen som regnes som Tyrkias landsfader, Mustafa Kemal Atatürk, var med å stifte partiet i 1919, da som en motstandsbevegelse under den tyrkiske frigjøringskrigen.
Arven fra Atatürk
Kemal var en kjent krigshelt fra første verdenskrig, men samtidig i opposisjon til det ottomanske riket. Han ønsket en tyrkisk nasjonalstat. Etter en fredsavtale ble inngått mellom noen (ikke alle) av de allierte og det ottomanske riket i 1920, nektet han å anerkjenne den. Avtalen innebar at ottomanene måtte avstå store landområder til bl.a. Hellas. Kemal søkte støtte i Sovjetunionen, og samarbeidet førte blant annet til angrepet på Armenia, som i stor grad ble underlagt Sovjetunionen samme år. Samtidig gikk de til krig mot Hellas, med mål om å ta tilbake Anatolia og Thrakia.
I 1923 kom en ny fredsavtale på plass. Samme år ble CHP etablert som et politisk parti, og Mustafa Kemal Atatürk satt inn som Republikken Tyrkias første president – en posisjon han beholdt fram til sin død i 1938. Atatürk satte i gang store reformer for å skape en moderne nasjonalstat av Tyrkia. Kvinner fikk stemmerett. Skolegang ble gjort obligatorisk – og gratis – for innbyggerne. Språkreformer skapte et enhetlig tyrkisk språk for å forene den nye nasjonen. Han var dessuten sterkt imot kurdisk løsrivelse fra Tyrkia. Sekularismen ble innført i stedet for å videreføre islam som en statsreligion i landet. Mustafa Kemal Atatürk har satt sterke spor i Tyrkia, og politikken han førte kalles fortsatt «kemalisme».
Særlig i det tyrkiske forsvaret har kemalismen stått sterkt. Hele tre ganger har det tyrkiske militæret begått statskupp; i 1960, 1971 og 1980.
Fra 1990-tallet og framover ble arven etter Atatürk i økende grad svekket. Religionen tok en større plass i samfunnet, på bekostning av sekularismen. Rundt 2002 etablerte CHP imidlertid seg igjen seg som det fremste opposisjonspartiet.
President- og parlamentsvalget 2023
I mai 2023 var det duket for valg i Tyrkia. I presidentvalgets første runde, søndag den 14. mai, klarte ingen av kandidatene å oppnå 50% av stemmene. Dermed ble det en ny valgomgang den 28. mai, der sittende president Erdogan gikk av med seieren. Erdogan fikk 52,14 prosent av stemmene, mens Kemal Kilicdaroglu endte på 47,86 prosent.
Det har imidlertid kommet inn protester fra CHP på valggjennomføringen. Etter første runde har opposisjonspartiet formelt klaget på opptellingen av stemmene fra 2269 urner i presidentvalget og 4825 urner i parlamentsvalget.
Parallelt med presidentvalget var det også parlamentsvalg. Totalt sju allianser har stilt lister, men parlamentet ventes å bli sammensatt av de tre største. Her oppnådde AKP med sine støttepartier 323 mandater med 49,5 % av stemmene, fulgt av CHP med støttepartier med 212 mandater og 35,04%. Den tredje alliansen, fritt oversatt Arbeider- og frihetsalliansen endte opp på 10,56%, noe som gir 65 mandater.
Veien videre
Valgseieren gjør at president Erdogan nå tar fatt på sin tredje presidentperiode. Dette har vært noe kontroversielt. Den tyrkiske grunnloven slår nemlig fast at en president kan bli valgt for maks to perioder på 5 år. Begrunnelsen for at det allikevel var mulig for Erdogan å stille til valg på nytt, er at grunnlovsendringene i 2017 «nullstilte» tidligere perioder. Presidentvalget i 2014 skal altså – i følge tyrkiske myndigheter – ikke telles med. Meningene om dette faktisk er konstitusjonelt riktig har imidlertid vært delte, og det var mye kritikk fra opposisjonen når Erdogan lanserte sitt kandidatur.
Her i Norden har det vært knyttet stor spenning til om Tyrkia omsider vil godkjenne Sveriges inntreden i NATO, etter valget. Saken ble også tatt opp av både den amerikanske president Biden og NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg, når de gratulerte Erdogan med seieren.
Mye av den tyrkiske kritikken går på Sveriges liberale asylpolitikk over for kurdere. Tyrkia hevder at landet «huser terrorister», og sikter særlig mot sympatisører og medlemmer av PKK. Den 1. juni trer Sveriges nye terrorlovgivning i kraft, noe som muligens vil kunne bremse noe av kritikken. Om Tyrkia også gir sin tilslutning, vil man kanskje kunne ønske Sverige velkommen som NATOs 32. medlemsland på toppmøtet i Vilnius i juli.