Et historisk urolig hjørne av Europa er fortsatt et område med mye spenning. Både mellom statene selv, og som et sted der stormaktene fremdeles posisjonerer seg.
Landene på Balkan deler en lang historie, og grensene og interesseområdene har bølget fram og tilbake opp gjennom tidene. I dag har landene utviklet seg i ganske forskjellig retning, selv om likhetene også er mange. Forholdet til stormakter som USA, Russland og Kina varierer mellom landene. For å forstå årsaken, må vi også innom historien.
Balkankrigene på 90-tallet
Med den kalde krigens slutt endret landskapet seg raskt også i gamle Jugoslavia. Jugoslavia var satt sammen av seks delrepublikker: Slovenia, Kroatia, Bosnia-Hercegovina, Serbia, Montenegro og Makedonia (i dag Nord-Makedonia). I løpet av 1991–92 erklærte fire av de seks delrepublikkene seg som selvstendige stater, mens Serbia og Montenegro dannet Den føderale republikken Jugoslavia (ofte kalt Rest-Jugoslavia).
Befolkningen i Jugoslavia var også satt sammen av mange forskjellige etniske grupper. Bosettingsmønstrene fulgte ikke alltid de geografiske skillelinjene til det som nå skulle bli nye stater. Løsrivelsesprosessene skulle bli langvarige og blodige. Særlig Serbia ønsket å beholde området mest mulig samlet, og siden den tidligere jugoslaviske hæren i stor grad var dominert av serbere hadde de også redskapene for å gjøre det.
I Makedonia gikk løsrivelsen rolig for seg. Som det eneste landet i regionen lyktes de å bli uavhengige uten krig. I Slovenia ble det tilløp til kamper, men det hele var over på ti dager.
I Kroatia ble det krig, da Serbia rykket inn for å beholde kontrollen over serbisk-befolkede områder i landet, særlig i Slavonia og Krajina-regionene. Serbia tok kontroll over området og opprettet en egen Republika Srpska Krajina. De beholdt kontrollen fram til 1995, da kroatiske styrker gjenerobret området. I 1998 ble Øst-Slavonia igjen en del av Kroatia.
Bosnias kompliserte krig
Krigen i Bosnia ble på mange måter den mest dramatiske. Her var befolkningen enda mer sammensatt enn de andre statene. Over 30% av landets befolkning definerte seg som serbere. Rundt 50% var muslimske bosnjaker, mens i overkant av 15% var kroatere.
Den serbiske presidenten, Slobodan Milosevic, gjennomførte en etnisk rensning som i størst grad gikk utover de bosniske muslimene. Det grelleste eksemplet er massakren i Srebrenica, som tok livet av rundt 8 000 bosniske gutter og menn.
Krigen krevde totalt rundt 100 000 menneskeliv , derav ca 65% bosnjaker, 25 % serbere og 8 % kroater. Krigen ble avsluttet med den såkalte Dayton-avtalen, der landet deles administrativt i Republika Srbska og Bosnia-Hercegovina. De tre folkegruppene sikres representasjon på alle politiske nivåer i landet. Det betyr imidlertid også at de etniske skillelinjene fortsatt er høyt oppe i bevisstheten til befolkningen i Bosnia. Fortsatt er spenningen tidvis stor.
Kosovo og Montenegro
I 1996 brøt det også ut borgerkrig i Kosovo, mellom kosovoalbanere og de serbiske styresmaktene. Etter hvert utviklet situasjonen seg til en etnisk rensning i Kosovo. Denne gangen grep det internasjonale samfunnet inn tidligere, og etter diverse ultimatum iverksatte NATO luftoperasjoner mot Serbia våren 1999. Dette endte krigen, og i 2008 erklærte Kosovo seg som en selvstendig stat. Det er imidlertid ikke anerkjent av alle, og landet er ennå ikke medlem av FN.
I 2006 rev også Montenegro seg løs fra Serbia og ble selvstendig. Dette skjedde uten krigshandlinger.
Balkan og NATO
Landene på Balkan har utviklet seg i litt forskjellig retning utover på 2000-tallet. Mens Serbia – naturlig nok – har hatt et noe mer avmålt forhold til Vesten og NATO, har flere av de andre søkt og fått medlemskap i NATO.
Slovenia og Bulgaria ble medlemmer av alliansen allerede i 2004, mens Albania og Kroatia ble medlemmer i 2009. Montenegro kom med i 2017, og Nord-Makedonia i 2020.
Forholdet var litt mer komplisert for landene hardest rammet av Balkan-krigene. Både Serbia og Bosnia-Hercegovina (BiH) har imidlertid et tett samarbeid med NATO innen de såkalte DEEP-programmene, som er et verktøy for forsvarsreformer og militær utdanning, for å bistå i å bygge opp kapasiteter under kontroll av demokratiske strukturer.
NATO har et hovedkvarter i Sarajevo, underlagt Joint Force Command (JFC) i Napoli. Hovedoppgaven er å gi råd til bosniske myndigheter på spørsmål knyttet til Sikkerhetssektorreformen, samt Partnership for Peace (PfP) aktiviteter og annen relatert virksomhet. Kontoret støtter også EU i henhold til Berlin+ avtalen. De utfører også gjenværende oppgaver for NATO etter Dayton-avtalen, og monitorerer BiH som et nøkkelterreng for NATO. Alt for å stabilisere landet.
I Serbia er NATO-representasjonen samlokalisert med det serbiske Forsvarsdepartementet. Det gjør det mindre synlig i det daglige, men gir tett kontakt med de politiske myndighetene. Ordningen kom på plass i 2006, for å lette Serbias inntreden i PfP og Euro-Atlantic Partnership Council (EAPC).
Forholdet til EU
Landene på Balkan har også et tett forhold til EU. Så langt har tre av dem oppnådd medlemskap. Slovenia ble tatt opp i 2004, Bulgaria i 2007 og Kroatia i 2013.
Det er etablert en egen prosess for landene på Vest-Balkan, kalt SAP (stabilisation and association process). Målet er å bidra til både økonomisk og politisk stabilitet, slik at landene skal kunne bli opptatt som medlemmer på sikt. I dag deltar Albania, Bosnia-Herzegovina, Kosovo, Montenegro, Nord- Makedonia og Serbia i programmet. Foruten Kosovo har nå de øvrige status som «kandidatland». Det varierer hvor langt de har kommet i prosessen.
Montenegro og Serbia startet medlemskapsforhandlinger allerede i 2012, men har fortsatt en del uløste utfordringer. Albania og Nord-Makedonia startet forhandlinger i 2022.
Russisk innflytelse
Vest-Balkan er i dag utvilsomt også et viktig område for russisk interessepolitikk. Serbia er den nærmeste partneren, og har historiske bånd til Russland. De har valgt å ikke innføre sanksjoner mot Russland i forbindelse med invasjonen i Ukraina, og har vært lite villige til å følge pålegg fra EU. Etter krigen i Ukraina brøt ut flyktet imidlertid rundt 200 000 russere til Serbia, mest forretningsfolk, men også noen aktivister.
Russiske media har etablert seg i Serbia, og har også stor innflytelse på serbiske media. Det er mye propaganda som har fått fotfeste i regionen, noe som ble særlig synlig under pandemien. I november 2021 etablerte også Russia Today seg i Serbia. Dette motvirker både NATOs tilstedeværelse i regionen, og tilnærmingen mot EU.
Russland tar også klart Serbias side i Kosovo-konflikten, som i de siste årene har hatt tendenser til å blusse opp med jevne mellomrom. Den ortodokse kirken i Serbia kjemper for å beholde Kosovo som en del av serbisk territorium.
Den russiske innflytelsen er imidlertid synlig også i andre deler av Balkan. I Nord-Makedonia, som jevnt over er svært pro-vestlig, har for første gang et pro-russisk parti fått plass i parlamentet. Før dette kom inn i siste parlamentsperiode, har alle partiene gjennom de siste tretti årene hatt en uttalt positiv innstilling til NATO-medlemskap. Ellers er russisk innflytelse er hovedsakelig tilstedeværende gjennom den makedonsk-ortodokse kirken. Dette er et sikkerhetsproblem – kirken har stor innflytelse i landet. I februar ble tre representanter fra den russisk-ortodokse kirken erklært «persona non grata» i Nord-Makedonia, da de var engasjert i «ikke-kirkelige aktiviteter».
Kinesisk innflytelse
Etter covid og «vaksine-diplomatiet» er det sterk kinesisk innflytelse over hele Balkan. Denne innflytelsen sees ved etableringen av ulike innflytelsessentra, f.eks. på universiteter og i fattige områder i landet.
Også økonomiske investeringer er viktig, særlig fra 2008 og framover. Kina bygger nå en slags «Panamakanal» mellom Thessaloniki og Beograd. De satser på Serbia, siden det da er kort vei til Wien og resten av Europa.
Som vanlig er imidlertid ikke Kina så opptatt av politikken, det er økonomien som står i sentrum. De ser for eksempel ikke ut til å ha noe imot et serbisk medlemskap i EU, da det vil være en døråpner og et knutepunkt for eksport til resten av det europeiske markedet. Mye infrastrukturprosjekter, veier og jernbaner planlegges eller er iverksatt. Dette kan høres ut som en god avtale for Serbia, men siden alle underleverandører og ressurser er kinesiske, så er det den kinesiske staten som kontrollerer all aktivitet.
Utfordringer fremover
Verdens øyne er i stor grad rettet mot de to pågående konfliktene i Ukraina og på Gaza. De er imidlertid ikke de eneste som vil på virke europeisk sikkerhet. Det å stabilisere urolige områder i Europa – som Vest-Balkan – vil også være viktig. En løsning på Kosovo-Serbia konflikten, samt bistand til å utvikle seg mot tettere integrering mot de internasjonale organisasjonene vil være gode skritt i den retningen.