Indias statsminister Narenda Modi har for første gang definert den indopasifiske region som sentral for landets sikkerhet. Men hvordan er egentlig Indias forhold til sine nabostater?
På den årlige sikkerhetskonferansen Shangri-La Dialogen i 2018 var det den indiske statsministeren Narendra Modi som holdt konferansens hovedinnlegg. For første gang utalte han at den indopasifiske regionen er selve hjertet i Indias utenriks- og sikkerhetspolitikk. Modi selv definerte den hovedsakelig maritime regionen som området fra Afrikas kyst til Amerikas. Dermed inkluderer det både Det arabiske hav/Gulf-regionen, Det indiske hav, Sør-Kina-havet og Stillehavet. Dette er områder der India har klare geografiske, historiske og kulturelle bånd, og i følge Modi er området sentralt – og vitalt – for Indias nåværende og fremtidige sikkerhet, stabilitet og utvikling.
Indias engasjement i denne regionen skal, i følge Modi, være basert på de fem «s»-ene på hindi; Sammaan (respekt), Samvad (dialog), Sahyog (samarbeid), Shanti (fred) og Samridhi (velstand). I praksis kan det imidlertid vise seg å være utfordrende å finne gode løsninger på sikkerhets- og stabilitetsutfordringer i samarbeid med Kina, Pakistan, Gulf-landene og Myanmar.
Forholdet til Gulf-regionen
Gulf-regionen er av stor betydning for India, og særlig er det tre forhold som gjør båndet ekstra viktig; For det første kommer hele 42 prosent av Indias oljeimport fra de seks medlemslandene i Gulfrådet (De forente arabiske emirater, Kuwait, Bahrain, Saudi-Arabia, Oman og Qatar). Qatar er i tillegg den største leverandøren av flytende naturgass (LNG). For det andre utgjør de seks medlemmene av Gulfrådet Indias viktigste regionale handelsblokk – foran både ASEAN og EU. Handelen utgjorde 104 milliarder USD i 2017-18, en økning på syv prosent fra året før. For det tredje bor og arbeider om lag 7,6 millioner indere i regionen. Indere utgjør faktisk den største befolkningsgruppen i De forente arabiske emirater.
Indias økonomiske vekst og sikkerhet er med andre ord avhengig av stabilitet i Gulf-landene, og naturlig nok har det utviklet seg et tett samarbeid om sikkerhetspolitiske saker. Særlig innen bekjempelse av terrorisme, hvitvaskning, organisert kriminalitet, menneskesmugling, piratvirksomhet og cybersikkerhet. Videre har det de senere årene vært en betydelig økning i felles marineøvelser. Mye militært personell fra Gulf-statene utdannes ved militærakademier i India. Samtidig har India vært veldig klare på at de ikke ønsker en USA-lignende rolle som beskytter av Gulf-regionens sikkerhet og stabilitet. India har voktet seg vel for å blande seg inn i konflikter mellom Gulf-landene og har klart å beholde et godt forhold til både Iran og Saudi-Arabia, Israel og Palestina, Qatar og Saudi-Arabia, De forente arabiske emirater og Bahrain.
Havneutbygging i Iran
I 2016 inngikk India, Iran og Afghanistan en avtale om å bygge ut Chabahar, den eneste havnen i Iran. Den økonomiske støtten fra India var på om lag 500 millioner USD. Denne havnen vil kunne konkurrere med Pakistans havn Gwadar som bygges ut med støtte fra Kina, og ha stor betydning for India. Ikke bare sikrer havnen indisk tilgang på jern og andre viktige naturressurser fra Afghanistan, Kasakhstan, Turkmenistan og Usbekistan, det antas også at havnen vil redusere fraktutgifter med 60 % og frakttid med 50 % på all handel mellom India og Sentral-Asia. Men forholdet til Iran står på spill etter press fra Trump-administrasjonen for å støtte sanksjoner mot Iran.
Forholdet til Kina
Kina har i lang tid søkt økt innflytelse i Sør-Kina-Havet, og fortsetter å bygge infrastruktur på de små øyene der. Det har imidlertid også vært en kraftig økning av kinesisk maritim aktivitet, både under og over vann, i Det indiske hav de siste fem årene. Den maritime delen av Kinas nye silkevei «Belte og Vei»-initiativet, går nemlig tvers gjennom Det indiske hav. Kina har også etablert sin aller første oversjøiske marinebase i Djibouti, vendt mot Det indiske hav.
En gjennomgang av Indias forsvarskapabiliteter i 2017 viste store mangler på vitalt utstyr i marinen og flyvåpenet. Samtidig har kinesisk forsvar gjennomgått en enormt omfattende modernisering, og flere har stilt spørsmål ved Indias reelle sjanse til å forsvare områder i Det indiske hav.
«The Quad»
Som et svar på Kinas økte tilstedeværelse til sjøs, inngikk de fire andre store sjøfartsnasjonene i regionen – Australia, USA, Japan og India – et partnerskap i november 2017 kalt «Firkanten» eller «The Quad». Det første møtet ble holdt i juli 2018, og hovedmålsetningen er å balansere Kinas strategiske utvidelse. I 2007 ble et lignende samarbeid utprøvd, men det ble stanset da Australia trakk seg ut etter press fra Kina. India har derfor vært tydelige på at de ønsker å gå sakte frem, og deltar også på flere trilaterale møter på ministernivå med Russland og Kina.
Det er ikke bare Kinas økte selvhevdelse til sjøs som skaper hodebry for India. Det er to grenseområder mellom Kina og India som skaper problemer; Aksai Chin i nord ved Jammu og Kashmir, og Arunachal Pradesh i øst mot Butan og Myanmar. I 2017 nådde forholdet mellom Kina og India et bunnpunkt da Kina prøvde å bygge ut en vei i Doklam, et område som både Indias allierte Butan og Kina har gjort krav på. India sendte soldater, og etter en 70 dagers «standoff», trakk kineserne seg tilbake. Kina var imidlertid raskt ute med å minne India om at de ikke skulle gjøre seg noen tanker om militær overlegenhet på bakgrunn av denne episoden. Her kan du lese en utdypende artikkel om Kinas framferd på den internasjonale scenen.
Forholdet til Myanmar
Myanmar er det eneste andre ASEAN-landet India deler landegrense med, og et stabilt forhold har vært en uttalt prioritering for Modi-regjeringen. Det sikkerhetspolitiske samarbeidet mellom de to landene har for det meste dreid seg om grensesamarbeid og antiterrorisme. De siste årene har de to landene trappet opp sitt sikkerhetspolitiske samarbeid til også å inkludere øvelser. I november 2017 hadde de to landene for første gang en felles militærøvelse – IMBAX2017 – som fokuserte på fredsbevarende operasjoner. Som en respons på økt kinesisk aktivitet i Det indiske hav, gjennomførte India og Myanmar også deres første felles marineøvelse – IMNEX18 – i Bengalbukten, og landene har undertegnet en avtale om å øke maritim sikkerhetssamarbeid. I tillegg har India betalt 120 millioner USD for utbyggingen av havnen Sittwe i Myanmar.
De siste årene har Rohingya-krisen skapt utfordringer for Indias ønske om et godt forhold både til Myanmar og Bangladesh. Siden august 2017 har over 700 000 rohingyaer flyktet over grensen til Bangladesh. Årsaken er voldelig forfølgelse fra myndighetene i Myanmar, som nekter den muslimske minoriteten statsborgerskap. India har bidratt med humanitær bistand til flyktningene i Bangladesh, og forpliktet seg til å betale 25 millioner USD i utviklingshjelp til Myanmar, i tillegg til å hjelpe med husbygging og generell forbedring av Rakine-området der rohingyaene bor i Myanmar.
Forhold til Pakistan
I 2017 var det kun én konflikt mellom to stater som krevde mer enn 25 liv; konflikten mellom India og Pakistan over fjellområdet Kashmir. Selv om denne konflikten har potensial til å bli en storkrig, så har antall drepte vært stabilt lavt siden 2003, og det faktum at begge parter besitter atomvåpen, har trolig bidratt til å stagge ytterligere eskalering. Både India og Pakistan synes å søke dialog når konflikten blusser opp. Forholdet mellom de to atommaktene har imidlertid blitt forverret de senere årene. De siste diplomatiske samtalene mellom de to partene fant sted i 2016. I løpet av 2017 var det flere brudd på den tiårige uformelle våpenhvilen, og 2018 ble nok et rekordår.
Internasjonalt har situasjonen i Nord-Korea tatt mye fokus vekk fra denne eskaleringen mellom India og Pakistan. Likevel ser vi at USA har gitt sin klare støtte til Indias økte fokus på den indopasifiske region som en respons på Kinas økte aktivitet i regionen, mens Kina på sin side har investert mye i Pakistan de siste årene som de ikke ønsker å risikere.
India prøver å finne sin plass som regional stormakt, men det internasjonale stormaktspillet kan vise seg å gjøre dette vanskelig. En pragmatisk rolle, slik India har hatt i forhold til Gulf-landene, kan vise seg vanskelig å opprettholde i fremtidige uenigheter der de internasjonale stormaktene har klare interesser og krever at sine respektive partnere velger side.