Under Berlinkonferansen i 1884-1885, delte de europeiske kolonimaktene Afrika mellom seg. Kolonitiden som fulgte har fått stor innvirkning på de afrikanske statenes historie og utvikling siden.
At stormakter kjemper om innflytelse, makt og kontroll i områder utenfor sine landegrenser er et velkjent fenomen i internasjonal politikk. For Afrika, ble slutten på 1800-tallet definert av nettopp denne formen for rivalisering blant de europeiske kolonimaktene. Vilkårlige grenser ble tegnet opp under Berlinkonferansen på bakgrunn av stormaktenes interesser, uten hensyn til befolkningen som allerede bodde i området, har lagt sterke føringer på utviklingen i de fleste afrikanske statene. Ettervirkningene av det såkalte kappløpet om Afrika kan fremdeles ses den dag i dag.
Begrepsavklaring
Koloni
Et område en stat har erobret eller ervervet utenfor eget territorium. En koloni kan både være selvstyrt, eller styrt direkte av kolonimakten.
Kolonimakt
En stat som legger under seg landområder utenfor eget territorium ved bruk av makt.
Kolonialisme
Politisk retning som går ut på å opprette og økonomisk utnytte kolonier, først og fremst av økonomiske årsaker.
Imperialisme
Politikk som føres av en stat når den underlegger seg andre stater eller samfunn utenfor egne landegrenser, samtidig som staten påvirker eller forsøker å påvirke området religiøst, språklig eller kulturelt.
Berlinkonferansen
Deltakere på konferansen: Tyskland, Østerrike-Ungarn, Belgia, Danmark, Frankrike, Storbritannia, Italia, Nederland, Portugal, Russland, Spania, Sverige-Norge, Det osmanske riket og USA.
Det afrikanske kontinentet ble kolonisert senere enn andre verdensdeler. Europeere hadde likevel vært engasjert på kontinentet i flere århundrer da kolonitiden begynte. Siden slutten av 1400-tallet hadde de blant annet drevet omfattende slavehandel langs Afrikas vestkyst.
Ettersom slavehandelen ble mindre viktig utover 1800-tallet, startet rivaliseringen om å sikre seg kontroll over viktige handelsveier og ressurser i Afrika. De rasktvoksende industriene i Europa hadde nemlig et stort behov for ressurser, og på det afrikanske kontinentet fantes blant annet bomull, gummi, elfenben, gull og diamanter. Allerede på midten av 1600-tallet hadde en koloni blitt etablert i Cape Town i dagens Sør-Afrika. Europeerne hadde likevel liten formell kontroll i Afrika før 1870.
Dette endret seg ettersom rivaliseringen blant de europeiske stormaktene tiltok i styrke mot slutten av 1800-tallet. Særlig Frankrike og Storbritannia drev intens rivalisering. Men, også Portugal, Belgia og Tyskland var blant statene med store ønsker om ekspansjon. Den tyske rikskansleren Otto von Bismarck tok initiativ til en konferanse i Berlin 1884. Der skulle de europeiske statene enes om hvordan Afrika skulle fordeles. Tanken var at dette kunne bidra til å redusere konfliktnivået mellom statene.
På den skjebnesvangre Berlinkonferansen ble alle europeiske stater invitert til å delta, men ingen afrikanske representanter mottok en invitasjon. Innen utgangen av århundret var det kun et knippe selvstendige territorium igjen. Bare Etiopia og Liberia ble aldri kolonisert.
Kolonistyrene
Tiden etter Berlinkonferansen var i de fleste afrikanske statene konfliktfylt. Motstanden mot kolonimakten var ofte stor, og i de indre territoriene klarte europeerne sjelden å få fullstendig territoriell kontroll. I Tysk Sørvest-Afrika (dagens Namibia) førte det utstrakte opprøret mot tyske bosettere til 1900-tallets første folkemord – folkemordet på herero- og namafolket.
I hvilken grad kolonien var tilknyttet kolonimakten varierte stort. DR Kongo fungerte som den belgiske kongens private eiendom. Hans brutale styre førte til at omtrent halvparten av landets befolkning døde – enten som følge av straff eller underernæring. Britene på sin side opprettet for det meste protektorater i sine afrikanske kolonier. Dette var områder som var selvstendige på papiret og styrt av lokale ledere, men som var under britisk overherredømme.
Kolonitiden ble begrunnet ut ifra en imperialistisk politikk – altså at de europeiske statene skulle «sivilisere» befolkningen i de underlagte territoriene. I bunn av denne ideologien lå et rasistisk tankesett. Dette hevdet at «den hvite mann» måtte ansvar og herske over «mindre begavede raser». Det hersker likevel liten tvil om at kolonitiden primært handlet om rivalisering om kontroll over råvarer og markeder for eksport av industriprodukter. Kolonimakten utnyttet befolkning i de underlagte territoriene til arbeidskraft og plyndret områdene for sine ressurser.
Avkoloniseringsprosessen
Sør-Afrika ble den første kolonien til å oppnå selvstendighet. Dette skjedde allerede i 1910. For brorparten av de andre afrikanske statene, skulle imidlertid ikke avkoloniseringen skje før etter Den andre verdenskrig. Bak avkoloniseringsprosessen var det flere viktige drivkrefter.
En sentral drivkraft var at utdanningssystemet i flere afrikanske stater ble sterkt forbedret etter krigen. I tillegg fikk flere afrikanere fikk utdannelse i Europa.Mange afrikanere hadde også vært soldater under verdenskrigene. Der hadde de opplevde større grad av likebehandling med sine europeiske medsoldater til tross for ulikt opphav og etnisitet. Fra tiden i de imperialistiske, europeiske forsvarene, fikk også mange en større politisk bevissthet og forståelse for selvbestemmelsesretten. Med økt utdanning og bevisstgjøring ble det organisert nasjonale- og flernasjonale bevegelser for kolonienes politiske frigjøring.
Opprettelsen av FN skulle også bli viktig for avkoloniseringen. I FN-pakten står det at alle folk har lik rett til selvbestemmelse, og i 1960 vedtok Generalforsamlingen at det var et mål å avslutte alle former for kolonialisme. I 1963 ble også Organisasjonen for afrikanske enhet (OAU, senere erstattet av Afrikanske Union) dannet med hovedmål om selvstendighet for alle afrikanske stater.
Selvstendighet
Flere av de afrikanske statene oppnådde selvstendighet uten å måtte ty til vold. I Ghana valgte for eksempel britene å innfri kravet om ghanesisk selvstendighet i 1957. Ghana ble dermed det andre afrikanske landet til å oppnå selvstendighet. I land som Namibia, Algerie og Angola var det imidlertid væpnede frigjøringskriger som til slutt førte til landenes selvstendighet. 1960 har ofte blitt omtalt som «Afrikas år». Da ble hele 13 franske kolonier selvstendige, i tillegg til de britiske koloniene Somalia og Nigeria, samt den belgiske kolonien DR Kongo.
I koloniene der det fantes større europeiske befolkninger – de såkalte bosetterkoloniene – skulle det ta lang tid før reell uavhengighet ble oppnådd. Selv om både Sør-Afrika og Zimbabwe ble uavhengige i henholdsvis 1910 og 1965, ble den svarte majoritetsbefolkningen undertrykket av det hvite mindretallsstyre i flere tiår etter selvstendigheten. Svart majoritetsstyre ble ikke oppnådd i Zimbabwe før 1980 og i Sør-Afrika så sent som i 1994.
Grenser til besvær
Flere av grensene tegnet opp under Berlinkonferansen for over 130 år siden er fremdeles gjeldende. Dette til tross for at grensene gikk på tvers av tidligere riker og statsdannelser, at de splittet folkegrupper, og skapte barrierer til naturressurser som befolkningen var avhengig av. Ikke overraskende er disse kunstige grensene derfor omstridt mange steder. Det hersker derfor liten tvil om at kolonitiden danner bakgrunnen fra flere av konfliktene som preger på det afrikanske kontinentet i dag.
I land som Nigeria, Mali og DR Kongo har for eksempel tiden etter selvstendigheten vært preget av opprør og uro i regioner som ønsker å løsrive seg. Sudan er et annet illustrerende eksempel på nettopp dette. Her var det store etniske og religiøse skiller mellom nord og sør, så da Sudan ble selvstendig i 1956, startet en langvarig kamp sør-sudansk selvstyre. Denne ble ikke avsluttet før Sør-Sudan ble selvstendig i 2011, .
Konsekvenser av kolonitiden
I tillegg er lokale sammenstøt mellom ulike religiøse og etniske grupper et velkjent fenomen i mange afrikanske stater. Politisk fragmentering som følge av undertrykkelse og favorisering av ulike grupper under kolonitiden har lagt grunnlaget for et konfliktfylt politisk og sosialt klima. Et urovekkende eksempel er det brutale folkemord som fant sted i Rwanda i 1994. Folkemordet, som tok livet av mellom 800,000 og en million mennesker, hadde sin bakgrunn i den belgiske kolonimaktens sementering av skillet mellom de to største etniske gruppene i landet.
Også økonomisk er de afrikanske statene preget av kolonitiden. Kolonimaktene forhindret industrialiseringen fra å nå kontinentet og ved uavhengighetene forble derfor statene økonomisk avhengig av å eksportere naturressurser til Europa. Den dag i dag er økonomien til afrikanske stater primært basert på råvareproduksjon og landene er avhengig av å importere industriprodukter utenfra. Dette har lagt en demper på den økonomiske utviklingen i flere av landene, og påvirker de afrikanske statenes posisjon internasjonalt.