Vinnere av Nobels fredspris 2022

Hvert år deles Nobels fredspris ut til personer eller aktører Nobelkomiteen mener har bidratt betydelig til freds-, forsoning- eller menneskerettsarbeid. I denne artikkelen får du en innføring i både fredsprisens historiske røtter, men også noen av dens kontroverser. Men aller først skal vi bli bedre kjent med årets tre vinnere.

7. oktober ble det klart at den belarusiske menneskerettsaktivisten Ales Bjaljatski, sammen med den russiske organisasjonen Memorial og den ukrainske organisasjon Senteret for sivile rettigheter (CCL) vinner årets Nobels Fredspris.

Felles for de tre er at de alle har stått opp mot autoritære styrer, og arbeidet for grunnleggende borgerrettigheter. Ales Bjaljatski har gjennom 30 år kjempet for menneskerettigheter og demokrati i det autoritære Belarus. Han sitter for øyeblikket fengslet uten dom. Memorial er den eldste og største menneskerettighetsorganisasjonen i Russland. Russiske myndigheter har ved en rekke anledninger forsøkt å oppløse organisasjonen ved tvang, uten hell. Den tredje vinneren, Senteret for sivile rettigheter, har siden 2014 dokumentert Russlands krigsforbrytelser i Ukraina. Organisasjonen vil styrke det Ukrainske sivilsamfunnet og hjelpe landet på veien til å bli et fullverdig demokrati.

Når vi nå vet hvem som vant årets pris, la oss ta en titt på oppfinneren som etablerte fredsprisen:

Hvem var Alfred Nobel?

Alfred Nobel var en svensk oppfinner og forretningsmann, som levde mellom 1833-1896. Han ble født i Stockholm, hvor han som liten vokste opp i en familie med økonomiske utfordringer. Da Alfred var fire år gammel gikk faren konkurs. Han reagerte med å flytte til St. Petersburg i Russland, for å slippe unna kreditorene. I 1842 flyttet Alfred Nobel etter, sammen med resten av familien. Da hadde faren bygget opp en industribedrift, som spesialiserte seg på militær våpenproduksjon, hvor Alfred selv startet å arbeide. Her utviklet han en interesse for oppfinnelser og entreprenørskap. Dette skulle danne grunnlaget for Nobels prestisjetunge karriere. 

Gjennom sitt virke som oppfinner og industriarbeider, fant Alfred Nobel blant annet opp den moderne dynamitten. I tillegg utviklet han og kollegaene en ny type krutt. Nobel opprettet en rekke vellykkede selskaper, som til sammen dannet et stort konsern. Selv over 100 år etter hans død er et av selskapene han opprettet, Dyno Nobel, fortsatt en av verdens største sprengstoffprodusenter. Selskapet har virksomhet i over 35 land. Nobels entreprenørskap og imponerende forretningskarriere førte til at han tjente seg opp det som på den tiden var en av verdens største private formuer.

Nobels testamente

Den 27.november 1895, et år før han døde, skrev Alfred Nobel et testamente. Da han døde var det knyttet stor spenning til testamentets innhold, og hvem som skulle arve den store formuen. Nobel hadde nemlig ikke stiftet egen familie, og det fantes dermed ingen selvsagte arvtakere.

I testamentet meddelte Nobel at mesteparten av formuen hans skulle plasseres i et fond. Rentene fra fondet skulle brukes til å finansiere fem internasjonale priser. Fondet skulle forvaltes av en stiftelse, som fikk navnet Nobelstiftelsen. Prisene skulle tildeles mennesker som gjorde store oppdagelser eller andre bidrag innenfor medisin, kjemi, fysikk, litteratur og fredsarbeid. Gjennom testamentet bestemte Alfred Nobel at alle «Nobelprisene» skulle deles ut i Sverige, med unntak av fredsprisen, som skulle deles ut i Norge. Fredsprisen ble delt ut for første gang i 1901.

Nobelkomiteen

Gjennom testamentet Nobel etterlot seg, spesifiseres det at hvem som får fredsprisen skal avgjøres av en komite bestående av fem personer, utvalgt av det norske Stortinget. Hvert medlem velges for seks år om gangen, og medlemmene har selv myndighet til å peke ut hvem av dem som skal være komiteens leder og nestleder. De første årene satt ofte stortingspolitikere og statsråder i Nobelkomiteen, noe som startet en diskusjon om hvorvidt fredsprisutdelingen var påvirket av norske myndigheters interesser. For å sikre komiteens uavhengighet, er det i dag ikke mulig for verken sittende regjeringsmedlemmer eller stortingsrepresentanter å bli valgt inn i Nobelkomiteen.

Seremonier for prisvinnerne

Hver desember drar årets fredsprisvinnere (så langt det er praktisk mulig) til Oslo, hvor de hylles gjennom en høytidelig seremoni, fakkeltog og musikalske innslag. Selve prisutdelingen pleier å finne sted 10. desember i Oslo rådhus. Det er tradisjon at representanter fra den norske kongefamilien, regjeringen, Stortinget og andre spesielt inviterte gjester er til stede under utdelingen. Etter en tale av Nobelkomiteens leder, hvor prisvinnerne presenteres og tildelingen begrunnes, overrekes Nobeldiplomet og Nobelmedaljen. Etter overrekkelsen holder prisvinnerne hver sin tale, kalt Nobelforedraget, hvor de får mulighet til å komme med sitt fredsbudskap og dele sitt engasjement rundt deres hjertesak.

Etter utdelingen organiseres det et fakkeltog til ære for årets prisvinnere, hvor alle som ønsker kan delta. Fakkeltoget går forbi Grand Hotel i Karl Johan, hvor prisvinnerne hilser på fakkeltoget fra hotellets ballkong. Senere på kvelden arrangeres det som kalles «Nobelbanketten». Dette er et høytidelig selskap hvor prisvinnerne og omkring 250 gjester serveres en femretters middag.

Dagen etter utdelingen, altså den 11. desember, åpnes årets fredsprisutstilling av vinnerne på Nobels Fredssenter. Senere samme dag avholdes Nobels fredspriskonsert, som en musikalsk hyllest for mottakerne av fredsprisen. Her opptrer både norske og internasjonale artister, med bakgrunn i et vidt spekter av ulike musikalske sjangre.

I tillegg til de seremonielle og symbolske hyllestene, mottar også fredsprisvinnerne en pengegave på omkring 10 millioner kroner, som skal støtte dem i deres fredsskapende arbeid.

Tidligere prisvinnere 

Fredsprisene har gjennom historien blitt gitt til en rekke markante skikkelser, som har satt dype spor i sin samtid. En av dem er pakistanske Malala Yousafzai, som mottok prisen i 2014. Hun var da bare 17 år gammel og ble med det tidenes yngste fredsprisvinner, for sin kamp for barns rett til utdanning. I 2008 opplevde Malala at islamistbevegelsen Taliban tok kontroll over dalen hvor hun bodde, og brant ned jenteskolene i området. Malala reagerte med å kritisere Talibans terrorstyre, blant annet gjennom utenlandske mediekanaler. For dette startet Taliban å true henne på livet og gjennomførte også et attentat mot henne i 2012, hvor hun ble skutt i hodet da hun satt i en buss på vei til skolen. Malala overlevde, og måtte flykte til England, hvor hun fortsatte sin kamp for jenters rett til utdanning.

Et annet velkjent navn som har mottatt fredsprisen er Martin Luther King jr. Han var en sentral borgerrettighetsforkjemper i USA på 1950- og 60- tallet, som tok opp kampen for at alle mennesker skulle bli bedømt ut ifra deres egenskaper, og ikke ut fra deres hudfarge. I 1955 startet han sin kamp for å få den amerikanske regjeringen til å forby raseskillepolitikken som ble ført i sørstatene. I 1968 fikk han Nobels fredspris for sin ikke-voldelige kamp mot rasisme. Fire år senere ble han brutalt skutt og drept, av en hvit amerikaner. Få år etter Kings død, ble det innført et forbud mot all rasediskriminering i USA.

Kontroverser

Mens mange tildelinger av fredsprisen har skjedd uten store kontroverser, har fredsprisen andre ganger vakt kraftige reaksjoner. I 2010 ble prisen tildelt den kinesiske regimekritikeren og menneskerettighetsforkjemperen Liu Xiaobo. Dette provoserte Kinesiske myndigheter, som svarte med å bryte all diplomatisk kontakt med Norge. Kontakten mellom Norge og Kina ble ikke offisielt tatt opp igjen før i 2017.

Det vakte også oppsikt da Barack Obama mottok prisen i 2009, samme år som han tiltrådte som USAs 44. president. Nobelkomiteen tildelte ham prisen «for hans ekstraordinære innsats for å styrke internasjonalt diplomati og mellomfolkelig samarbeid». Da han ble tildelt prisen, hadde han bare vært president i 9 måneder. Kritikerne mente at Obama fikk prisen på et «tynt» grunnlag, før han i det hele tatt hadde fulgt opp lovnadene sine om atomnedrusting, og løftet hans om bedring av forholdet til en rekke stater.