Russland er Norges største og mest utfordrende nabo. Gjennom mange år har nabolandene vært nødt til å samarbeide til tross et ofte svært utfordrende klima. Hvordan har Norges forhold til Russland utviklet seg gjennom årene?
Kontakten mellom befolkningene i Norge og Russland har lange tradisjoner, spesielt i nord. Som naboland har samarbeidet vært utbredt på en rekke politikkområder. Disse inkluderer kultur, energi, miljø, fiskeriforvaltning, forsvar og atomsikkerhet. I norsk offentlighet er det imidlertid ofte de mer krevende sidene ved det bilaterale forholdet som får mest oppmerksomhet.
Russlands agresjon mot Georgia i 2008, samt Ukraina fra 2014 og særlig nå i 2022, har preget Norges forhold til Russland betydelig. Agresjonene har ført til sanksjoner, fordømmelser, utsendelser av diplomater, etterretningshendelser og cyberoperasjoner mellom statene. I tillegg skjer det en omfattende militær opprustning på begge sider av grensen.
Norges forhold til Russland er sterkt preget av det faktum at Norge er en småstat med medlemskap i NATO, mens Russland er verdens største land i areal og en stormakt i internasjonal politikk. Slik har det i praksis vært siden slutten av Den andre verdenskrig.
Fra frigjører til motstander
I Norge markerer vi den 8. mai hvert år som frigjøringsdagen etter Den andre verdenskrig. I Nord-Norge fant imidlertid frigjøringen sted en stund før 8. mai 1945. Den 18. oktober 1944 krysset nemlig sovjetiske styrker grensen til Norge og tok kontroll over Øst-Finnmark.
Tyskerne ble med det tvunget tilbake, men deres retrett satte dype spor. De tyske styrkene tok i bruk «den brente jords taktikk», som går ut på å ødelegge alt som kan brukes av fienden etter tilbaketrekningen. Med tilbaketrekningen sørover ble 50 000 nordmenn tvangsevakuert, og det meste av bebyggelse og infrastruktur ble ødelagt.
Da tyskerne offisielt kapitulerte i begynnelsen av mai 1945 gjenstod spørsmålet om de sovjetiske styrkene i nord kom til å trekke seg tilbake. Etter kampene mot Hitlers Tyskland var store deler av Øst-Europa blitt okkupert og lagt under sovjetisk kontroll. Den 25. september 1945 forlot likevel de sovjetiske styrkene Nord-Norge. I årene som fulgte tok imidlertid forholdet til frigjøreren en ny retning.
Norges nøytralitetspolitikk ved begynnelsen av Den andre verdenskrig, ble raskt forkastet etter at krigen var over. Det var politisk enighet om at Norge ikke kunne stå alene, men hvem skulle Norge alliere seg med? Etter at ideen om et nordisk forsvarssamarbeid ikke førte frem falt valget på Storbritannia og USA. Norge var blant de 12 landene som undertegnet Atlanterhavspakten den 4. april 1949 og med det ble forsvarsalliansen NATO opprettet.
Forholdet under Den kalde krigen
NATO ble opprettet som et transatlantisk forsvar mot det kommunistiske Sovjetunionen. Norge sin posisjon i alliansen var unik på grunn av den territorielle grensen til motstanderen i nord. I motsetning til andre NATO-medlemmer hadde Norge derfor en egeninteresse av et mer balansert forhold til Sovjetunionen. Den sikkerhetspolitiske strategien Norge valgte blir ofte omtalt under begrepsparet «avskrekking og beroligelse».
Avskrekkingen bestod av Det norske forsvaret og Norges medlemskap i NATO. Dette skulle bidra til et troverdig forsvar av norsk territorium ved at de potensielle kostnadene av å utsette Norge for militært press eller angrep ville fremstå som større enn gevinsten. Beroligelsen bestod av den norske base- og atompolitikken.
Denne skulle bidra til at Norge ikke fremsto som et springbrett for fremmede militære styrker, til tross for medlemskapet i NATO. Blant annet ble det bestemt at utenlandske styrker ikke kunne utplasseres på norsk territorium i fredstid, og det ble lagt begrensninger på alliert øvingsaktivitet. Atompolitikken slo fast at ingen atomvåpen skulle plasseres på norsk territorium.
Da Sovjetunionen offisielt ble oppløst den 26. desember 1991, fikk Norge en ny nabo i nord, nemlig Den russiske føderasjon. Russland var riktignok Sovjetunionens arvtagerstat, men trusselen som kommunismen hadde utgjort var borte. En oppmykning i relasjonene mellom Øst og Vest la grunnlag for optimisme rundt det bilaterale forholdet mellom Norge og Russland. NATO fortsatte samtidig å eksistere og med det fortsatte i stor grad den norske balansepolitikken overfor Russland.
Etter Sovjetunionens oppløsning
Utover 1990-tallet var Russland preget av innenrikspolitiske utfordringer, mens Norge og NATO tilpasset seg den nye situasjonen i Europa. Fra 1999 ble alliansens grenser utvidet østover. Dette fant imidlertid ikke sted uten debatt innad i NATO.
Ved å utvide østover beveget alliansen seg inn i det som historisk sett hadde vært Moskva sitt område for innflytelse. Et av argumentene mot disse utvidelsene var at det kunne provosere Russland. Utvidelsene fortsatte likevel utover 2000-tallet.
Utover denne perioden økte spenningene mellom Russland og NATO, og dermed også spenningene mellom Russland og Norge. Ved en sikkerhetskonferanse i München i 2007 kom Russlands president Vladimir Putin med kraftig kritikk av Vesten for deres utvidelser av NATO og EU i Øst-Europa.
I 2008 ville georgiske myndigheter ta tilbake kontrollen over utbryterregionene Abkhasia og Sør-Ossetia, der Russland siden 90-tallet hadde hatt fredsbevarende styrker. Det hele endte med et knusende nederlag for Georgia. Det såkalte ‘nære utland’ fikk etter dette stadig større plass i den russiske utenrikspolitiske målsetningen.
I denne perioden fremmet Norge det såkalte «nærområdeinitiativet» i NATO. Initiativet skulle øke alliansens fokus på eget territorium og nærområder. Det foregikk også forhandlinger om den maritime avgrensningen mellom Norge og Russland i Barentshavet og Polhavet.
Den 15. september 2010 ble imidlertid en overenskomst undertegnet. Den såkalte delelinjeavtalen løste det som hadde vært det viktigste utestående spørsmålet mellom Norge og Russland i flere tiår. Den bidro til rettslig klarhet og forutsigbarhet i området. Til tross for dette ble Norges forhold til Russland stadig utfordret av spenningene i forholdet mellom USA og Russland.
Etter at Russland annekterte Krymhalvøya i mars 2014, kjølnet forholdet mellom Norge og Russland betraktelig. Norge sluttet seg til de mange og omfattende sanksjonene som ble innført mot Russland. Det var en reell frykt for hvilke konsekvenser et revitalisert Russland ville ha for nabolandet Norge.
Norge-Russland i dag
Frykten nådde nye høyder da Russland invaderte Ukraina den 24. februar 2022. Sanksjonene mot Russland økte i både grad og omfang, og Norge har siden bidratt med både våpen og trening til de ukrainske styrkene. Spenningen i forholdet er i dag høyere enn den noen gang har vært siden den kalde krigen tok slutt.
Som tidligere nevnt, har spenningen imidlertid vært i økning helt siden 2014. NATO har blant annet økt sin militære aktivitet og tilstedeværelse i Nordområdene. Russland har betraktet denne utviklingen som truende mot den regionale sikkerheten. De hevder at aktiviteten illustrerer en slutt på den norske tradisjonen med å ikke tillate utenlandske militærbaser på sitt territorium i fredstid. Det russiske synet på Norge som en lavspenningssone mellom dem og USA har blitt endret.
Den norske staten fastholder imidlertid at Norge fremdeles balanserer mellom avskrekking og beroligelse overfor Russland. Siden 2014 har Norge opplevd en offensiv nabo i nord som krever økt fokus på egen forsvars- og sikkerhetspolitikk, inkludert en enda tydeligere avskrekking gjennom NATO. Siden Russlands invasjon av Ukraina i 2022, har Sverige og Finland også søkt seg inn i NATO-alliansen som konsekvens av et endret sikkerhetsbilde. Det er ingen tvil om at dette vil komme til å påvirke Norges forhold til Russland, dersom statene blir en del av NATOs tilstedeværelse og aktivitet i nord.
Norges bidrag til NATO-styrkene i Litauen, den såkalte Globus-II radaren i Vadsø, økt alliert øvingsaktivitet, samt utplassering av amerikanske styrker og bombefly på Ørland, er alle flere eksempler på at Norges forhold til Russland er mer krevende enn før. Tilleggsavtalen om forsvarssamarbeid mellom Norge og USA fra 2021, er også et eksempel på et endret sikkerhetsbilde for Norge og NATO. Avtalen tilrettelegger for en videreutvikling av det bilaterale forsvarssamarbeidet mellom Norge og USA, altså utenfor NATO, der USA blant annet kan få øke sin militære tilstedeværelse, aktivitet og investeringer i Norge.
Når man snakker om Norges forhold til Russland, blir det imidlertid ofte trukket et skille mellom samarbeidet lokalt og nasjonalt. Det er viktig å trekke frem at samarbeidet for den norske befolkningen i grenseområdene fortsetter å være godt innen handel, kultur og næringsliv, til tross det økte spenningsnivået. Dette blir ofte kalt for folk-til-folk samarbeid. Alle som bor innenfor en omkrets på 30 km fra grensen kan blant annet søke om grenseboerbevis, slik at de kan reise visumfritt mellom de to landene og oppholde seg der i inntil 15 dager. Denne er en av få avtaler som ikke har blitt opphevet siden den russiske invasjonen av Ukraina i 2022.
Både Norge og Russland er klare over viktigheten av å opprettholde et godt samarbeid, spesielt i Nordområdene. Denne oppgaven har blitt stadig mer utfordrende de siste årene, og Russlands invasjon av Ukraina i 2022 har tatt utfordringen til nye høyder. Det gjenstår å se hvorvidt Norge og Russland klarer å overholde et velfungerende samarbeidsforhold i fremtiden.