Folkeretten

Frem til første verdenskrig var det bare stater som kunne omfattes av folkerettslige rettigheter og plikter. Etter hvert åpnet man for at også organisasjoner som Folkeforbundet og FN kunne være omfattet av folkeretten.

Etter de to verdenskrigene har enkeltpersoner gradvis blitt tilegnet flere rettigheter og plikter. Dette blant annet gjennom opprettelsen av de internasjonale menneskerettighetene, som er en del av folkeretten.

Nürnbergprosessen etter andre verdenskrig var første gang enkeltpersoner ble stilt til ansvar for brudd på folkeretten. I dette rettsoppgjøret ble en rekke nazister rettsforfulgt for deres handlinger under krigen, hvor 12 ble dømt til døden, ved å bli kjent skyldig i tiltalen som blant annet gjaldt krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten.

Utviklingen har dermed gått i retning av å humanisere krigføringen, blant annet ved å regulere hva slags våpen som er lov å bruke i væpnede kamper. Selv om formålet med krig er å nedkjempe fiendens militære motstand, så har de krigende partene etter folkeretten ikke lov til å søke å nå dette målet med hvilke som helst midler.

Begrepsavklaring

Menneskerettigheter

Menneskerettigheter er en del av folkeretten. Dette er rettigheter som gjelder alle mennesker uavhengig av kjønn, alder, legning, etnisitet og religiøs tilhørighet. Grunnleggende menneskerettigheter er for eksempel retten til liv og sikkerhet, tanke- og ytringsfrihet, religionsfrihet, rett til arbeid, helse og velferd.

Traktat

En traktat er en avtale mellom to eller flere stater som gjelder for bestemte forhold. Disse avtalene er utrykk for hva stater har forpliktet seg til folkerettslig. En traktat kan enten være bilateral (avtale mellom to stater) eller multilateral (avtale mellom flere stater).

Konvensjon

Begrepene konvensjon og traktat brukes gjerne om hverandre, og juridisk sett er de likestilt. Generelt sett er konvensjoner noe mer omfattende, og gjelder ofte et større antall stater enn traktater.

Pakt

Begrepet brukes for å understreke en avtales høytidelige karakter, og brukes blant annet i avtaler som omhandler militære allianser eller internasjonale organisasjoner. Et eksempel er FN-pakten, som er avtalen som organisasjonen er bygget på.

Sedvane

Sedvane er en rettslig betegnelse på uskrevne regler. Folkerettslig sett er det å anse som fast praksis over tid, med en viss utbredelse, og at praksisen er anerkjent som gjeldende rett. Eksempelvis kan man anse FNs menneskerettighetserklæring som sedvanerett. Den er ikke er en bindende traktat, men det antas likevel at den har allmenn utbredelse.

Lovene som inngår i folkeretten kan deles inn i to kategorier, basert på hvordan de har blitt til:

1. Den første måten en lov kan bli en gjeldene del av folkeretten, er gjennom internasjonale avtaler- altså avtaler stater blir enige om, seg imellom og forplikter seg til å følge. Folkeretten består av ulike former for internasjonale avtaler, som traktater, konvensjoner og pakter. Som hovedregel kan ikke stater som ikke har ratifisert avtalen (altså ikke forpliktet seg til å følge innholdet i den), dømmes for brudd på disse. Unntaket er dersom reglene er folkerettslig sedvane- for da gjelder reglene alle land.
2. Folkerettslig sedvane er «uskrevne regler», som har blitt til internasjonale regler, selv om de formelt ikke er del av noen internasjonal avtale. Dette fordi det er en bred enighet mellom stater, at disse reglene må følges.

Fraværet av et verdenspoliti gjør at det er opp til statene selv å sørge for at folkeretten blir overholdt. Ved et eventuelt brudd på folkeretten har stater lov til å gjøre mottiltak som passer til hvor alvorlig bruddet er. Hvis en stat bryter folkeretten, kan andre stater straffe de med for eksempel økonomiske sanksjoner. Et eksempel på dette kan være sanksjonene rettet mot Russland, både etter annekteringen av Krymhalvøya i 2014 og etter invasjonen av Ukraina i 2022.

EU har vist seg som en viktig aktør når det kommer til å innføre økonomiske sanksjoner. I eksempelet Russland ser vi at sanksjonene rammer økonomisk, og skal blant annet forhindre at viktige varer når fram til den russiske militærindustrien. Tidligere har EU også innført importforbud av russisk råolje og petroleumsprodukter. Dette har rammet landets økonomi hardt. I februar 2023 hadde Russlands skatteinntekter fra olje- og gass-sektoren falt med 46 prosent, sammenliknet med før krigen brøt ut.

FN og dets tilhørende institusjoner har en sentral plass når det kommer til å fordømme folkerettslige brudd, forebygge slike lovbrudd og å inngå internasjonale avtaler, som skal sikre rettsordenen i verdenssamfunnet. Gjennom FN kan stater søke å løse konflikter seg imellom, også før det eventuelt fører til et folkerettslig brudd. Alle de 193 medlemslandene i FNs generalforsamling har én stemme, noe som vil si at Norges og USAs stemme teller like mye. Det er imidlertid bare FNs sikkerhetsråd som kan fatte bindende vedtak, noe som gjør organet til en viktig arena for å videreutvikle folkeretten. I dag blir de fleste internasjonale traktater utarbeidet og vedtatt gjennom FN-systemet.

Domstolene

I arbeidet med å håndheve folkeretten er domstolene i Haag, Nederland viktige. Den første er den internasjonale domstolen (ICJ). Hele regelverket her er en del av FN-pakten, og denne domstolen kan kun løse saker mellom to stater. Ingen stater kan tvinges frem for ICJ, men dersom en stat først aksepterer at ICJ kan avgjøre en sak, så er staten pliktig til å etterleve ICJs domsbeslutning. Saker som blir tatt opp for domstolen omhandler ofte uenighet knyttet til landegrenser eller tvister mellom stater om hvor på kontinentalsokkelen man kan utvinne naturressurser. For eksempel har Norge møtt Danmark i ICJ, da vi var uenige om fiskerisonen mellom Jan Mayen og Grønland.

En annen domstol er Den internasjonale straffedomstolen (ICC). I motsetning til ICJ, kan domstolen dømme enkeltpersoner. ICCs oppgave er å sikre at mennesker som er anklaget for folkemord, krigsforbrytelser, eller forbrytelser mot menneskeheten stilles til ansvar. Ofte straffeforfølger ICC enkeltindivider for internasjonale forbrytelser i tilfeller der nasjonale institusjoner ikke er i stand, eller av andre årsaker er motvillige til å gjøre det selv. Denne domstolen er imidlertid ikke anerkjent av store land som USA, Russland, Kina, India og Tyrkia.

En tredje måte å dømme brudd på folkeretten er gjennom internasjonale tribunaler. Et tribunal er en slags hybrid domstol, som på oppdrag fra FN kan straffeforfølge krigsforbrytere. For eksempel opprettet FN et tribunal etter folkemordet i Rwanda i 1994. Dette for å straffeforfølge personer som kunne stilles til ansvar for folkemordet.

Krigens folkerett

En utbredt oppfattelse er at krig og konflikt, både innad i land så vel som mellom stater, er preget av anarki. Med anarki menes en lovløs tilstand- i dette tilfellet at stater kan føre krig uten å forholde seg til lover og regler. Dette er ikke tilfelle. Krigens folkerett, også kalt humanitær rett, er den delen av folkeretten som definerer hvilke «spilleregler» som gjelder når man er i krig. Fordi det internasjonale samfunnet har anerkjent at krig og konflikt er en del av virkeligheten som man må forholde seg til, så er ikke formålet med krigens folkerett å forby krig. Dens funksjon er i stedet å regulere hva aktørene i en krigssituasjon kan og ikke kan gjøre, med mål om å begrense de humanitære lidelsene. Særlig viktig er det å beskytte rettighetene til mennesker som ikke er en aktiv del av krigen, slik som krigsfanger, sårede og sivile.

Krigens folkerett delt i to grupper:

1. Den første er Haag- konvensjonene, som først og fremst er militære regler for hvordan de stridende skal opptre i krig og væpnet konflikt.
2. Den andre gruppen er Genève konvensjonene, som omfatter regler for å beskytte ofrene for krig.

Noen viktige regler i krigens folkerett er:

• Et angreps militære fordeler må veies opp mot forventet sivil lidelse (kalles gjerne proporsjonalitetsprinsippet)
• Alle har rett på medisinsk hjelp
• Alle skal behandles humant

I dag er det tydelig at Folkeretten er under press. Et eksempel er Russlands invasjon av Ukraina, som er et tydelig brudd på FN-pakten. I artikkel 2.4 står det for eksempel at alle medlemmer skal avstå fra trusler om eller bruk av væpnet makt mot noen stats territorium eller politiske uavhengighet. Russlands krenkelser av Ukrainas landegrenser, og forsøk på å svekke landets politiske selvbestemmelse er dermed i strid med internasjonal lov. Russland selv hevder imidlertid at dette ikke er et brudd på FN-pakten. De påstår at formålet med invasjonen var for å forsvare russiskspråklige innbyggere i det ukrainske Donbas-området mot undertrykkelse fra ukrainske myndigheter. Uavhengige undersøkelser, gjort på bestilling fra FN, viser at det ikke finnes noen tegn til at Putins påstander har rot i virkeligheten.

Mye tyder også på at Russland med sin krigføring har brutt krigens folkerett. FNs menneskerettighetsråd har avdekket tegn på rene henrettelser, angrep rettet mot ukrainsk sivilbefolkning og ulovlig tvangsdeportasjon av ukrainske barn til Russland, i strid med internasjonal humanitær rett. I tillegg til å bryte FN-pakten har Russland også brutt en rekke internasjonale avtaler, deriblant Helsinki-traktaten, Budapest-memorandumet og Minsk-avtalene.

At det ikke finnes noe verdenspoliti gjør at statene selv må velge å etterleve folkeretten. Som vi har sett finnes det institusjoner og «pressmidler» som skal gjøre terskelen høyere for å bryte de internasjonale spillereglene. Likevel finnes det en rekke eksempler på at land bryter avtaler de har forpliktet seg til. En verden styrt av internasjonale lover og regler kan dessverre ikke tas som en selvfølge. Hvis vi får en verden hvor store stater ikke respekterer disse reglene, risikerer vi å få en verden preget av «den sterkestes rett», hvor sivilbefolkninger mister viktig rettsikkerhet når det gjelder hva en stat eller et politisk styre kan utsette dem for. Det er derfor viktig at stater og enkeltindivider bruker stemmen til å fordømme og legger politisk press på stater, som ikke overholder internasjonal lov.