Undervisningsopplegg: Menneskerettigheter

Menneskerettigheter er de grunnleggende rettighetene som ethvert menneske har i kraft av å være menneske. Menneskerettighetene er universelle – det vil si at de gjelder for alle, uavhengig av faktorer som kjønn, etnisitet, eller religiøs tilhørighet.

Det finnes mange ulike menneskerettigheter, og det er vanlig å dele dem inn i to kategorier. Sivile og politiske rettigheter (SP) er rettigheter som ytringsfrihet, religionsfrihet, retten til å ikke bli frarøvet friheten uten dom, osv.. Økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK) retter seg mer mot retten til et minimumsnivå på levekår, tilgang på utdanning, mm..

Menneskerettighetene handler i bunn og grunn om forholdet mellom enkeltindividet og staten de lever i. Opp gjennom historien har stater bevist at de kan være i stand til å begå grusomme overgrep mot egen befolkning. Ideen om menneskerettighetene kan derfor spores tilbake til mange ulike religioner, filosofier, og politiske strømninger.

Det er likevel først med opprettelsen av FN i 1945 at man fikk et internasjonalt system for ivaretakelse og styrking av menneskerettighetene. Da FN ble opprettet var det særlig de forferdelige overgrepene begått under Den andre verdenskrig som hadde gjort spørsmålet om menneskerettighetene aktuelle. FN valgte derfor å sette i gang arbeidet med å lage et internasjonalt regelverk som skulle verne befolkninger mot overtramp fra staten, og definere hvilke forpliktelser en stat har overfor befolkningen.

Når vi snakker om menneskerettigheter i dag, er det gjerne internasjonale avtaler vedtatt av organisasjoner som FN vi referer til. Grunnlaget for dette menneskerettighetssystemet ligger i FNs verdenserklæring om menneskerettigheter. Denne ble vedtatt allerede i 1948, kun få år etter at FN ble opprettet.

Siden Verdenserklæringen ble vedtatt, har FN vedtatt ni ulike konvensjoner som utdyper det som står i erklæringen. Disse er folkerettslig bindende for de statene som har underskrevet avtalene. Andre organisasjoner, slik som Europarådet, har vedtatt ulike regionale menneskerettighetskonvensjoner. Det er altså først og fremst stater som er ansvarlige og forpliktet til å følge menneskerettighetene, og det er også disse som kan holdes ansvarlige for brudd på menneskerettighetene.

Et av de viktigste organene vi har for å styrke og beskytte menneskerettighetene internasjonalt er FNs Menneskerettighetsråd. Dette rådet ble opprettet i 2006, og møtes i Genève i Sveits. En av de viktigste funksjonene til Rådet er gjennomføringen av Universal Periodic Review (UPR). Denne innebærer at alle FNs medlemsland blir vurdert av Menneskerettighetsrådet basert på deres menneskerettighetssituasjon hvert fjerde år.

I Europa er Den europeiske menneskerettighetsdomstolen et av de viktigste regionale organene vi har for beskyttelse av menneskerettighetene. Dette er en domstol som behandler klager mot stater om brudd på rettighetene som i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen.

Til tross for at det internasjonale samfunnet i over 70 år har arbeidet aktivt og målrettet med å bedre menneskerettighetssituasjonen i verden, ser vi at menneskerettighetene er under press i mange deler av verden. De siste årene har vi blant annet sett at nasjonalistiske og autoritære politiske krefter har vokst fram, både i Europa og andre deler av verden. Disse truer flere elementære menneskerettigheter.

I for eksempel Polen jobber myndighetene aktivt med å begrense makten til domstolene og dermed innbyggernes rettsvern. I Tyrkia ser vi at ytringsfriheten har blitt sterkt begrenset de siste årene.

I 2015 førte den såkalte flyktningkrisen til økt press på menneskerettighetene. På dette tidspunktet opplevde Europa usedvanlige høye antall asylsøkere. For å håndtere denne situasjonen iverksatte flere land innstramming i utlendingsloven, og satte opp provisoriske grensegjerder for å hindre strømmen av migranter og asylsøkere på vei mot Europa.

Dette har blitt sterkt kritisert for å ha brutt med retten til å søke asyl av blant annet FNs Høykommissær for flyktninger. I land som Hellas har mange tusen flyktninger blitt fanget i flyktningleirer som mangler selv de mest elementære fasiliteter, som sanitæranlegg, matprovisjon og skole.

Oppsvinget i terroranslag de siste årene har også satt menneskerettighetene under press. Mange land har sett seg nødt til å veie befolkningens rettigheter opp mot sikkerhetsbehov. Denne avveiningen kommer på spissen i diskusjoner om blant annet overvåking, samt grensene for ytringsfriheten når det kommer til publisering av rasistiske eller hatefulle ytringer.